Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 4

Åtte mil sørvest for Tessaloniki, i et fjellandskap, lå Berøa, som var en by i Makedonia.  Paulus og hans apostoliske team må ha brukt et par dager på å ha kommet hit. Han måtte forlate Via Egnatia, ettersom Berøa ikke lå hans hovedveien, slik de andre byene han hadde besøkt i Hellas. Den lå 80 km fra Tessaloniki  og ca 38 km fra havet. Det er uklart hva som er foranledningen hvorfor han tar denne 'avstikkeren'. Men det er forsamlingen i Tessaloniki som sender dem dit: "Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa." (Apg 17,10) 

At dette skjer så hurtig skyldes nok i vesentlig grad den forfølgelsen som finner sted i Tessaloniki. For å verne om apostlene anbefaler menighetens eldste - les brødrene - at de kommer seg av gårde derfra så fort som mulig. Vi ser det samme skje i Berøa når det kommer noen som "hisser opp folket der også" (v.13)

Det samme mønsteret gjentar seg: når Paulus kommer til Berøa drar han rett til synagogen. Det er noe spesielt med jødene i Berøa. Lukas beskriver dem slik: "Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt." (Apg 17,11) Det er det aller beste noen kan gjøre. Stemmer det ikke med Skriften har det liten eller absolutt ingen verdi. Det kan være menneskelig visdom, men den kan ikke måle seg på noen måte med Guds visdom. Ingenting er over og ingenting er ved siden av Guds ord. Det er Guds ord som er autoritaivt, guddommelig inspirert, og evig gyldig hva angår liv og lære. Dette forstod de i Berøa og derfor ble alle ord Paulus sa prøvd på en høyere autoritet: Skriften. Slik må også all lære og alle profetiske budskap i dag, prøves på Guds ord. Stemmer ikke læren eller de profetiske budskapene med Guds ord, er det ikke fra Gud, uansett hvor riktig det enn måtte høres ut. Gud taler ikke imot sitt Ord.

Mange i Berøa kom til tro. "...og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn." (Apg 17,12) Evangeliet når inn i alle samfunnslag - også her. Både i Filippi, Tessaloniki og Berøa pågår det altså en vekkelse blant de mer velstående i samfunnet. De rike har også behov for Jesus. De åndelige behiovene og lengslene er like uansett sosial status.

Oppviglerne fra Tessaloniki finner også veien til Berøa. Ryktene går om det som skjer der, og når de hører at "Guds ord ble forkynt der, kom de dit og hisset opp folket der også." (Agj 17,13)

Det fører til at menigheten i Berøa sender Paulus avgårde "på veien til havet" (Apg 17,14). Så legger Lukas til: "Men Silas og Timoteus ble igjen der."

Dette er et apostolisk mønster vi ser igjen flere steder i Apostlenes gjerninger. En menighet blir grunnlagt av apostlene, så reiser de videre, men ikke uten at menigheten på stedet får oppfølging i form av undrrvisning og så innsettelse av eldste. Dette hører me til ordningen av de nytestamentlige menighetene. Vi ser det samme skje, for eksempel på Kreta: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I Berøa ble det igjen både en profet og en menighetsbygger og pastor. Det er en god kombinasjon.

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 3

Evangeliet vekker anstøt! Det må vi forsone oss med. I vår moderne tid er vi så redd for at folk skal bli støtt at vi blir så forsiktige. Ikke slik med de første kristne. De var djerve og frimodige på vegne av korsets budsskap. Så også i Tessaloniki. Ikke alle likte det de hørte da Paulus og vennene hans samtalte i byens synagoge, og de fikk med seg noen dagdrivere på torget og fikk i stand et oppløp "som satte byen i røre" (Apg 17,5).

Lukas lar oss møte en mann ved navn Jason, uten at han forteller oss hvem denne Jason var.  Men ut fra sammenhengen er nok Jason, som er den greske formen av det hebraiske Josva, en jøde som er kommet til tro på Jesus og medlem av denne spede begynnelsen til menigheten i Tessaloniki. Jason tok imot Paulus og hans apostoliske team i sitt hjem og på grunn av det måtte han utstå forfølgelse for Jesu skyld. Muligens er dette den samme Jason som omtales i Rom 16,21: "Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sisipater, mine frender, hilser dere."

Anklagene lød: "Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apg 17,7) Var disse anklagene sanne? Absolutt! Anklagerne til Paulus rørte ved selve kjernen i forkynnelsen. Apostelen Paulus forkynte De gode nyhrtene om Guds rike, og dette riket står i direkte motsetning til verdiene Det romerske riket represenrterer. Romerriket krevde lojalitet til keiseren. En kristen kan bare ha lojslitet et sted: til Herren Jesus. Ingen kristen - da som nå - kan love blind lojalitet til noen keiser, konge eller president. En kristen tilhører Herren Jesus, og må - selv om respekterer og ber for øvrigheten - være klar til å lyde Gud mer enn mennesker, om menneskets lover bryter med Guds rikes lover og prinsipper.                                                                                                                       

Jesus er tydelig og klar og ikke til å misforstå, når Han sier: "Mitt rike er ikke av denne verden." (Joh 19,12) en av vår tids forførelser er når kristne opphøyer en politiker og en politisk retning så mye at deres lojalitet blir bærende hos ham eller henne, og ikke hos Jesus. En slik ukrtisk beundring for en president eller konge eller keiser baner veien for Antikrist, som vil kreve blind underordning og lojalitet. Vi så hvor galt dette gikk under nazismen, hvor tyske kristne avla sin lojalitet til Adolf Hitler og vi har også sett dette i enkelte land også i moderne tid. 

Anklagene mot Paulus var en sterk politisk anklage som innebar at apostelen detroniserte keiseren og innsatte en rivaliserende hersker. 

fortsettes

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 1

Den kristne forsamlingen i Tessaloniki (bildet) var opptatt av det profetiske ord og Herrens gjenkomst. Fra den har vi mye å lære.

Evangeliet kom til Europa omkring år 49 etter Kristus. Den første kristne menigheten på europeisk jord ble grunnlagt i Filippi. Etter å ha blitt arrestert på falskt grunnlag, løslatt og senere bedt om å forlate byen, dro apostelen Paulus og hans medarbeider Silas 145 kilometer i sørvestlig retning og kom da til Tessaloniki. Evangelisten og kirkehistorikeren Lukas forteller at at Paulus "slik han pleide", gikk inn i synagogen, og tre sabbater på rad forkynte han at Jesus var den utlovede Messias. Du kan lese om dette i Apgj 17,1-3. Her grunnla så Paulus den andre store menigheten på det europeiske kontinentet.

Tessaloniki var oppkalt etter søsteren til en makedonsk konge i det fjerde århundre f.Kr. Den var hovedstad i sitt distrikt av den romerske provinsen Makedonia og hadde en naturlig havn. Byen lå ved den berømte Via Egnatia, en viktig romersk, militær hovedvei som gikk fra den vestlige kysten av Balkan til dagens Istanbul. Byen ble styrt av såkalte politarker. Dette var en embetsklasse som var helt spesiell for denne regionen. Lukas kaller dem for "byens dommere" i Apgj 17,6.

I den kristne forsamlingen i Tessaloniki fantes det både jøder og hedningekristne, og var dermed preget av etniske forskjeller. Og disse var opptatt av budskapet om Herrens gjenkomst. I det første brevet, som er skrevet omtrent samtidig som menigheten grunnlegges, ca år 50 e.Kr, skriver apostelen til dem:

"Men om tider og stunder, søsken, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: 'Fred og ingen fare,' da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue." (1.Tess 5,1-6)

De første kristne levde i forventningen om Herrens snarlige gjenkomst. Det er tydelig at nettopp forkynnelsen om Jesu gjenkomst, har preget den undervisningen, som apostelen har gitt til disse første kristne i Tessaloniki. De vet at Herrens Dag kan komme som en tyv om natten. Plutselig kan det skje.

Den samme forventingen som våre trossøsken i Tessaloniki hadde bør også vi ha. En forventning om at Jesus kommer igjen - og det kan skje plutselig.

(fortsettes)