Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 8

 Samtalene med de epikureiske og stoiske filosofene på torget i Athen førte til at de besluttet å ta ham med seg opp på Areopagos. Navnet betyr krigsguden Ares' eller Mars' høyde. Der pleide byens øverste råd å møtes, og der fantes det en foredragssal hvor filosofene holdt til. Like overfor der igjen lå Psrtenon, visdomsgudinnen Palllas Atenes storslagne tempel. 

Det sto apostelen, omgitt av en nyhetshungrig skare, like overfor krigsgudens og visdommens guddoms-templer. For en motsetning mellom all denne hedenskapets makt og herlighet oog den enslige, fattige Kristi tjener og apostel! 

Her setter livet ham stevne; for dette stedet i Athen var den gamle verdens åndelige midtpunkt. Enhver ny tanke som ville erobre verden, måtte først fram til vurdering her. Og for det ordet som lå på denne mannens lepper i Åndens kraft og glød, for det ordet skulle hele den gresk-romerske gudeverden synke i støvet. Krigsguden har rast mot dette ordet, brynjekledde legioner av soldater, hvislende piler og flammende bål har vært satt opp mot evangeliet - de har påkalt visdomsgudinnens hjelp - og enda har evangeliet gått sin seiersgang, tross både ytre vold og åndelige våpen og aldri blir dets sannhetskraft kuet; dødsrikets porter vil aldri få makt over Kristi forsamling. Derfor er det apostelen som går seirende ned fra Marshøyden. 

Når jeg leser historien om Paulus oppe på Areopagos går tankene til en annen ensom Gudsmann, profeten  Elia oppe på en annen høyde - Karmelfjellet. Mot ham sto krigsmakten, kong Akab og dronning Jesabel. Mot ham sto datidens vismenn og hoffprestene, hele 450 avgudsvennlige prester for Baal og Astarte - og likevel sto han der blotttendes alene, uovervinnelig, fortrøstningsfull og rolig; for han visste at Gud var med ham.

Slk var det også med apostelen Paulus. Paulus sto på Areopagos i Athen overfor de greske filosofene med evangeliet i sine hender. Ikke noe mer. Det var alt han trengte. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver han:

"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandige forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korfestet, for jøder et anstøt og for hedninger dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,17-25)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 6

Paulus har ikke vært lenge i Athen før han begynner å forkynne om Jesus! Først i synagogen, deretter på torget. Der støter han på samtidens filosofer. Epikureere og stoikere. Et ordskifte finner sted, og disse intellektuelle menn beskylder Paulus for å være en ordgyter1 En pratmaker eller en mann med munndiare!

Dette var sterkt nedsettende tale. Selve ordet som oversettes med 'ordgyter' i den oversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/07, betyr bokstavelig 'en som plukker frø'. Den anglikanske presten og teoliogen John Stott kommenterer dette slik: "Det er vanskelig å tenke seg en mindre mottagelig eller mer spottende forsamling." (John Stott: The Spirit, the Church and the Worl,1993 side 278)

Det bloir enda verre i vers 32: "noen spottet". Andre oversetter: "noen lo" eller "noen blåste foraktelig" eller "noen hånte". Eugene Peterson sier det slik i 'The Message' som er en parfrase av Bibelen: "Noen lo av ham og vitset da de gikk derfra."

Andre igjen beskyldte Paulus for å "forkynne utenlandske guddommer" (Apg 17,18) Hvordan kunne de beskylde Paulus for det? Lukas svarer på det spørsmålet: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen."

Det oppsiktsvekkende i dette svaret forsvinner med oversettelsen fra gresk. Det som står på gresk er: "De gode nyhetene om Jesus og Anastasis". Dermed trodde noen av Paulus snakket om to guder. Den ene het 'Jesus' og den andre het 'Anatasis'. Det de ikke forstod hvor kloke de enn var at Paulus talte to Jesu oppstandelse fra de døde. Så tett sammenvevd var Jesus og oppstandelsen at man ikke kunne snakke om noe annet enn Jesus og Ham oppstanden1 Den kristne tro er jo ingen filosofi eller morallære, men budskapet om en person som har stått opp igjen fra de døde! Dette er den apostoliske troen! Allerede ved begynnelsen av dette kapitlet ser vi denne vektleggingen: "Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde." (Agj 17,3)

Apostelen Peter slo an dennw tonen allerede i sin mektige pinsepreken i Jerusalem: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg 2,24)

Jesu Kristi kors og oppstandelse er det helt sentrale midtpunkt og sentrum i den kristne tro. Men vi kan ikke forkynne korset alene. Uten oppstandelsen har ikke korset noen verdi. Da ville det hele endt med døden. Men med oppstandelsen er døden død! Døden er overvunnet. Med døden trampet Jesus ned døden. 

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 5

Mens Silas og Timoteus blir igjen i Berøa, skynder Paulus seg videre til Athen. Men han er ikke alene. Representanter for menigheten i Berøa og kanskje også Tessaloniki følger ham til Athen. Når reisefølget vender tilbake har de med seg en hilsen fra apostelen. Han ønsker at Silas og Timoteus "måtte komme til ham så fort som mulig." (Apg 17,15) Apostelen trenger profeten og pastoren: "Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme." (Ef 4,11-12) 

Athen var et svært mørkt sted. Mens apostelen venter på at Silas og Timoteus skal komme, "ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder" (Apg 17,16). Dette er det eneste stede i Det nye testamente hvor det greske ordet: 'Kateidolos', blir oversatt: 'Full av'. Det er omfattende beskrivelser i historiske kilder av avgudsdyrkelse i Athen. Det er blitt sagt at i Athen var det lettere å finne en gud enn et menneske. Ikke uten grunn ble derfor byen ofte omtalt som: 'En skog av guder'. Enkelte gater i Athen var så fulle av avguder at det var vanskelig å ta seg fram. Det skal ha vært flere avguder i Athen enn i Hellas til sammen på den tiden. 

Avgudsbildene i Athen var den synlige realiteten. Men i den usynlige verden foregikk det en mye større kamp. Okkulte åndskrefter var med og påvirke kunst, filosofi, utdannelse og dagliglivet i byen. Ikke bare det, men Athen var en premissleverandør for okkulte krefter som bredte seg over hele Romerriket. Den hellenistiske eller greske kulturen, påvirket hele det romerske imperium. Gresk ble det førende handelsspråket i denne delen av verden. 

Et åndelig mørke hvilte over Athen. Byens befolkning hadde helt frivillig inngått en allianse med mørkets makter. Navnet Athen kommer av navnet til gudinnen Atene, som på latin er det samme som gudinnen Minerva. De flste byene i den gamle verden hadde nemlig valgt å underlegge seg såkalte 'skytsgudinner'. Dette er det vi kaller territorale åndsmakter som øver kontroll over spesielle geografiske områder. Det er interessant i denne sammenheng å minne om at profeten Daniel beskriver: "Grekenlands fyrste," (Dan 10,19) som er en slik territorial åndsmakt. Atene var 'visdommens og de skjønne kunstners jomfrugudinne'. (Everett Ferguson: Backgrounds of Early Christianity, 1987, side 143) Under denne åndsmaktens innflytelse ble så Athen verdens intellektuelle og kulturelle sentrum.

I Athen ble det feiret en rekke fester til ære for demoniske krefter hvert eneste år. Her er en liten oversikt:

1. Festen til ære for Atene. Denne ble kalt 'Panateneia'. Festen ble feiret hver sommer.

2. Festen til ære for Apollo. Apollo var mannsidealets gud, den mannlige skjønnheten. Denne finner sitt sidestykke i vår tids kroppsbyggerkultur. Feiringen, som foregikk hver sommer: 'Det store offer'.

3. Festen til ære for Demeter eller Ceres på latin. Demeter er det samme som Moder Jord, en fruktbarhetsguddom og samtidig feminismens gudinne, en motsvarighet til Apollos som er den maskuline motsetningen. Festen ble feiret på høsten.

4. Festen til ære for Poseidon eller Neptun på latin. POseidon ble tilbedt som havets og jordskjelvenes gud. Feiringen foregikk midt på vinteren.

5. Festen for de døde, kalt 'Anthesterion'. Dette var en blomsterfest tidlig på våren til ære for dødens ånd.

6. Festen til ære for 'Dionisos' eller 'Bacchus' på latin. Dette var en drukkenskapsorgie sent på våren, til ære for vinhøstens ånd. 

7. Festen til ære for 'Zevs' eller 'Jupiter' på latin. Zevs var den høyeste makten, også kjent som himmelens ånd. Feiringen foregikk på begynnelsen av sommeren.

I sin banebrytende bok skriver historikeren Everett Ferguson, som jeg allerede har sitert fra følgende: "Festene er et dramatisk vitnesbyrd om hvordan religionen innvirket på alle områder i den hedenske antikken."

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 3

Evangeliet vekker anstøt! Det må vi forsone oss med. I vår moderne tid er vi så redd for at folk skal bli støtt at vi blir så forsiktige. Ikke slik med de første kristne. De var djerve og frimodige på vegne av korsets budsskap. Så også i Tessaloniki. Ikke alle likte det de hørte da Paulus og vennene hans samtalte i byens synagoge, og de fikk med seg noen dagdrivere på torget og fikk i stand et oppløp "som satte byen i røre" (Apg 17,5).

Lukas lar oss møte en mann ved navn Jason, uten at han forteller oss hvem denne Jason var.  Men ut fra sammenhengen er nok Jason, som er den greske formen av det hebraiske Josva, en jøde som er kommet til tro på Jesus og medlem av denne spede begynnelsen til menigheten i Tessaloniki. Jason tok imot Paulus og hans apostoliske team i sitt hjem og på grunn av det måtte han utstå forfølgelse for Jesu skyld. Muligens er dette den samme Jason som omtales i Rom 16,21: "Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sisipater, mine frender, hilser dere."

Anklagene lød: "Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apg 17,7) Var disse anklagene sanne? Absolutt! Anklagerne til Paulus rørte ved selve kjernen i forkynnelsen. Apostelen Paulus forkynte De gode nyhrtene om Guds rike, og dette riket står i direkte motsetning til verdiene Det romerske riket represenrterer. Romerriket krevde lojalitet til keiseren. En kristen kan bare ha lojslitet et sted: til Herren Jesus. Ingen kristen - da som nå - kan love blind lojalitet til noen keiser, konge eller president. En kristen tilhører Herren Jesus, og må - selv om respekterer og ber for øvrigheten - være klar til å lyde Gud mer enn mennesker, om menneskets lover bryter med Guds rikes lover og prinsipper.                                                                                                                       

Jesus er tydelig og klar og ikke til å misforstå, når Han sier: "Mitt rike er ikke av denne verden." (Joh 19,12) en av vår tids forførelser er når kristne opphøyer en politiker og en politisk retning så mye at deres lojalitet blir bærende hos ham eller henne, og ikke hos Jesus. En slik ukrtisk beundring for en president eller konge eller keiser baner veien for Antikrist, som vil kreve blind underordning og lojalitet. Vi så hvor galt dette gikk under nazismen, hvor tyske kristne avla sin lojalitet til Adolf Hitler og vi har også sett dette i enkelte land også i moderne tid. 

Anklagene mot Paulus var en sterk politisk anklage som innebar at apostelen detroniserte keiseren og innsatte en rivaliserende hersker. 

fortsettes

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 2

Det første stedet apostelen Paulus og hans apostoliske team stanser når de kommer til Tessaloniki, hovedstaden i Makedonia, er synagogen. Dette er ikke et særtilfelle. Det er et mønster. Paulus går dit Guds ord forkynnes, og hvor det bes og hvor det er lengsel etter Gud. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst er Guds ord betrodd dem..." (Rom 3,1-2) Med 'Guds ord' menes det her hele Det gamle testamente: loven, paktene og løftene som Gud hadde gitt til sitt folk Israel.

Så det naturlige stopp for Paulus var synagogen: "Etter at de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, SLIK HAN PLEIDE Å GJØRE, og tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene..." (Apg 17,1-2)

Det er interessant å merke seg hva disse samtalene ut fra Skriftene handlet om! Lukas gir oss et lite innblikk i dette. Det var slett ikke perifere emner, men Paulus gikk rett til det mest sentrale: "Han la ut for dem og viste dem at Messias måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias." (Apg 17,3)

Dette er sentrum for Paulus' forkynnelse: Kristi død og oppstandelse! Til den kristne forsamlingen i Korint sier han: "For jeg ville ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet..." (1.Kor 2,2) "For", sier han i 1.Kor 1,18 og v22-23:  "ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft... For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

Paulus "la ut for dem og viste ..." Vi merker oss nyansene i språket som får frem det som skjedde i synagoge i Tessaloniki disse tre sabbatsdagene. Først forkynner han: "la ut for dem", så "viste" han dem, altå gjennomgikk han for dem de skriftstedene og profetiene som handlet om Messias og at Jesus var oppfyllelsen av disse løftene.  Forkynnelsen må ha sitt utgangspunkt i Skriftene, i Guds ord, og ikke bare det: Forkynelsen må også forankres i Guds ord. Slik var den 'metode' Paulus brukte i sin forkynnelse og undervisning. Og den var samtidig sentrert rundt Jesu Kristi kors og i oppstandelsen. Begge deler.  Jeg skal komme tilbake til dette når vi ser nærmere på vers 18 i dette kapitlet. 

Samtalene og undervisningen i synagogen i Tessaloniki bærer frukt: "Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemme kvinner." (Apg 17,4) 

Dette viser oss hvor grensesprengende evangeliet er! Det når inn i alle samfunnslag og berører høy og lav! 

Det vi ser her er de første spirene til en kristen forsamling i Tessaloniki. Med utgangspunkt i byens synagoge, kommer mennesker under Guds ords forkynnelse av korset og oppstandelsen og påvirket av Den  Hellige Ånd som overbeviser om synd, rettferdighet og dom, kommer de til tro."De sluttet seg til Paulus og Silas..." Blant dem fantes det gudfryktige grekere. Dette var mennesker som søkte til synagogen, men som ennå ikke var blitt proselytter - det vil si: omvendt til jødedommen, men som var lengtende og søkede etter Den levende Gud. 

Og det fantes "fornemme kvinner". Det vil si kvinner som tilhørte det øvre samfunnsskiktet i Makedonias hovedstad. Det var kanskje også forretningskvinner som purpurkremmersken Lydia, som ble viktige bidragsytere til etableringen av menigheten i  Tessaloniki og til menighetsplantingen på det europeiske kontinentet. 

De første menighetene på europeisk jord bestod altså av jøder og grekere som var kommet til en bevisst og levende tro på Jesus som Messias. De kom fra ulike samfunnslag. Her var høy og lav i en eneste skjønn forening. I Kristi forsamling viskes skillelinjene ut: vi er alle en i Kristus.

I Tessaloniki kom "en stor mengde" til tro. 

Menigheten som nå vokser frem i Tessaloniki, fremtrer i Paulus' to brev til dem som vital, voksende og hengitt og om en stor forventning om Jesu snarlige komme. Ryktene spredte seg raskt i hele Makedonia om det som skjedde i hovedstaden. Om dette skriver Paulus i 1.Tess 1,7-9: "Slik er dere blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent, så vi behøver ikke si noe om det. For de forteller selv om de  inngang jeg fikk hos dere. Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud." 

fortsettes

Billedtekst: Synagogen i Stolin i Hvite-Russland. Foto: Pixabuy

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 1

Mannen Paulus så i drømmesynet hadde bedt Paulus og apostelteamet hans om å komme over til Makedonia for å hjelpe dem. (Se Apg 16,9) Første reisemål var Filippi hvor en menighet grunnlegges. Filippi var en av de største byene i Makedonia. Men Filippi var ikke hovedstaden. Det var Tessaloniki. Underveis passerer de to betydnigsfulle makedoniske byer: Amfipolifs og Apollonia. Dety gjorde de uten å stanse. 'De' er Paulus, Silas og Timoteus. Jeg antar at Lukas ble igjen i Filippi, siden han ikke lenger skriver 'vi' men skriver om 'de': "Etter at de var kommet ut av fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre." (Apg 16,40) 

Amfipolis lå 53 kilometer fra Filippi, og Apollonia ytterligere 43 km videre langs veien. Så det var et drøyt veistykke å gå på beina. Stanse underveis måtte de nok, men Lukas gir oss ikke del i disse detaljene. Hvorfor stanset ikke Paulus og hans apostoliske team opp og grunnla lokale menigheter her. Vi vet ikke. Men det er tydelig at de var blitt enige om at de måtte nå Makedonias hovedstad først. Veien de gikk fra Filippi til Tessaloniki het Via Egnatia. Via Egnatia var en romersk vei, konstituert av romerne i det 2.århundre f.Kr. Veien gikk gjennom de romerske provinsene Illyria, Makedonia, og Trakia, det vil si gjennom dagens Albania, Nord-Makedonia, Hellas og den europeiske delen av Tyrkia. Den gikk fra Bysants i øst til Apollonia i vest.Veien, som var en militærvei, ble bygget i forlengelsen av Via Appia for å forbinde rom, over Brindisium, med den østlige delen av Romerriket. 

Tessaloniki, som i dag heter Saloniki, har fått sitt navn etter Alexander den stores halvsøster. Dette var en betydelig havneby, et politisk og kommersielt sentrum i Hellas og sete for den romerske prokonsulen. Til forskjell fra Filippi var ikke Tessaloniki en romersk koloni, men hadde status som en såkalt fristad. Dette innebar et betydelig selvstyre, selv om det var tette bånd til Rom.

"Der hadde jødene en synagoge". (Apg 17,1)

Også i Tessaloniki var det et jødsk samfunn, som det var i Filippi, og det var det mest naturligste av alt å oppsøke det. Paulus var jøde og trofast mot den jødiske tradisjonen. Vi merker oss uttrykket: "som han pleide." (Apg 17,2) Også Jesus gikk i synagogen "av sedvane". 

"Tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene." Apostelen Paulus hadde de beste forutsetningene for å gjøre dette. I en biografisk skisse skriver historikeren Lukas dette om den bakgrunnen Paulus hadde: "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge krav i den lov vi har fra fedrene. Og jeg var nidskjær for Gud..." (Apg 22,2)

Vi merker oss at det var Skriftene Paulus og jødene i Tessaloniki samtaler om. 

Kanskje er det her svaret ligger på at apostelen Paulus velger å danne en menighet i Tessaloniki fremfor Amfipolis og Apollonia: synagogen. De hadde Skrftene, og de var av den grunn mer åpne for det evangelium Paulus var kalt til å forkynne. 

Da Paulus senere skrev til de troende i Tessaloniki, minnet han dem om det som skjedde på denne tiden. Blant annet skrev han: "For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere" (1 Tess 2,9). Paulus og hans venner arbeidet kanskje som teltmakere, ihvertfall en del av tiden. I brevet han senere skrev til den kristne forsamlingen i Filippi, skriver han: "Dere vet jo selv, dere filippere, at i evangeliets første tid, da jeg drog ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet som hadde slikt samfunn med meg at6 det ble ført regnskap over gitt og mottatt. Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både en og to ganger det jeg trengte" (Fil 4,15-16). Det kom altså to pengegaver fra Filippi, og det er naturlig å tro at en av de viktigste bidragsyterne må ha vært purpurkremmersken Lydia som var velstående. Med sine penger var hun med på å finansiere evangeliseringen av Europa.

fortsettes

Billedtekst:  Tessaloniki. Foto: Pixabuy.