Samtalene med de epikureiske og stoiske filosofene på torget i Athen førte til at de besluttet å ta ham med seg opp på Areopagos. Navnet betyr krigsguden Ares' eller Mars' høyde. Der pleide byens øverste råd å møtes, og der fantes det en foredragssal hvor filosofene holdt til. Like overfor der igjen lå Psrtenon, visdomsgudinnen Palllas Atenes storslagne tempel.
Det sto apostelen, omgitt av en nyhetshungrig skare, like overfor krigsgudens og visdommens guddoms-templer. For en motsetning mellom all denne hedenskapets makt og herlighet oog den enslige, fattige Kristi tjener og apostel!
Her setter livet ham stevne; for dette stedet i Athen var den gamle verdens åndelige midtpunkt. Enhver ny tanke som ville erobre verden, måtte først fram til vurdering her. Og for det ordet som lå på denne mannens lepper i Åndens kraft og glød, for det ordet skulle hele den gresk-romerske gudeverden synke i støvet. Krigsguden har rast mot dette ordet, brynjekledde legioner av soldater, hvislende piler og flammende bål har vært satt opp mot evangeliet - de har påkalt visdomsgudinnens hjelp - og enda har evangeliet gått sin seiersgang, tross både ytre vold og åndelige våpen og aldri blir dets sannhetskraft kuet; dødsrikets porter vil aldri få makt over Kristi forsamling. Derfor er det apostelen som går seirende ned fra Marshøyden.
Når jeg leser historien om Paulus oppe på Areopagos går tankene til en annen ensom Gudsmann, profeten Elia oppe på en annen høyde - Karmelfjellet. Mot ham sto krigsmakten, kong Akab og dronning Jesabel. Mot ham sto datidens vismenn og hoffprestene, hele 450 avgudsvennlige prester for Baal og Astarte - og likevel sto han der blotttendes alene, uovervinnelig, fortrøstningsfull og rolig; for han visste at Gud var med ham.
Slk var det også med apostelen Paulus. Paulus sto på Areopagos i Athen overfor de greske filosofene med evangeliet i sine hender. Ikke noe mer. Det var alt han trengte. Til den kristne forsamlingen i Korint skriver han:
"For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandige forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korfestet, for jøder et anstøt og for hedninger dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,17-25)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar