Talen apostelen Paulus holder oppe på Areopagos eller Marshøyden er strålende eksempel på det vi i dag kaller kontekstualisering. Hans sentrale tema da han taler til disse augudsdyrkende filosofene, var forholdet mellom det synlige og det usynlige. Han begynner å tale til dem om deres 'ukjente Gud', som Paulus sa at de dyrket, uten å kjenne. Hvem er dette? Det er den usynlige Herren Gud, som ikke tåler å bli representert av noe som er laget av menneskehender, som den skogen av avguder som kunne sees i Athen. Skaperen tar aldri form av det skapte. Det er denne usynlige Gud Paulus forkynner dem.
Det var mange slags visdomslærere eller filosofer på den tiden, og i sær i Athen. Hver dag holdt de berømte lærerne forelesninger i byens skyggefulle bueganger, og tilhørerne flokket seg omkring dem. Vel var den beste blomstringstiden for filosofene forbi, den pågikk i den edle Sokrates' dager og under hans berømte disipler Platon og Aristoteles, som levde allerede 300-400 år før Kristus; men filosofien blomstret likevel ennå i Athen.
De som historikeren Lukas nevner, var representanter for datidens to største filosofiske skoler. Epikureerne lærte at 'tilfeldighetene' styrte alle ting, derfor var det best å la det stå til og nyte livet. Stoikerne derimot, lærte at alt var bestemt av den ubøyelig skjebne. Derfor måtte en ved hjelp av visdommen forsøke å heve seg opp over det timelige og ta alt med 'stoisk ro'. Derav begrepet! Ble det allikevel for umulig til slutt, så hadde en lov til å ta sitt eget liv.
Epikureerne lærte at man kan ete, drikke og være glad og på den måten ta med seg så mange goder som mulig i livet, mens stoikerne lærte at man skal undertvinge seg selv og vise selvkontroll i alle livets forhold. Toleransen for begge disse to filosofiske synene ble betraktet som politisk korrekt. Når det gjaldt Paulus og hans tanker, tror jeg folk flest ganske enkelt var nysgjerrige på å høre hva han hadde å si. De hadde rett og slett ikke annet å gjøre.
Den usynlige Gud som apostelen Paulus talte om skapte verden og alt som er i den (Apg 17,24). Denne Gud opprettholder også verden og gir alle liv og ånde og alle ting (Apg 17,25). Gud skapte også alle mennesker av et blod, han lot dem bo i en mengde forskjellige kulturer, han plasserte menneskene i bestemte territorier, og alt dette gjorde han for at menneskene skulle ha samfunn med ham og for at de skulle kunne glede seg sammen med ham.
Hvorfor kjente ikke athenerne denne Gud, som var så nær dem? En vesentlig årsak var at de heller hadde valgt å tilbe avguder og underkaste seg slike makter og åndskrefter som Apollo, Dionisos og Zevs. Ved å gjøre det, brøt de de første to budene til den usynlige Gud, han som Paulus talte om og som ingen avgud kunne representere.
Paulus prøvde å fortelle dem om hvor fåfengt det var å dyrke avguder, ved å peke på det synlige. Apostelen understreket to måter der skapningen i alminnelighet blir dyrket framfor Skaperen. 1: Templer som er bygd med hender og 2: Gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst. Et verk av menneskehender kan selvsagt ære Gud, men fra lenge før Paulus kom til Athen og opp til vår egen tid har mennesker valgt å bruke arkitekturen og kunsten for å ære mørkets usynlige makter i stedet for den rettmessige Skaperen. I stedet æres Gud i sitt skaperverk. "For hans usylige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av" (Rom 1,20).
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar