I dag starter jeg på et nytt bibelstudium. Denne gangen fra Apostlenes gjerninger kapittel 16. Takk til alle dere som ga gode tilbakemeldinger på det forrige, som tok for seg kapittel 19:
En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før en oppdager Den Hellige Ånds gjerninger. Apostlene lar seg lede av Ånden på overnaturlig vis, gjennom syner og drømmer og profetiske ord og åpenbaringer. Dette hører med til det normale kristenlivet, mens vi har gjort det normalt til noe unormalt og ekstraordinært! Det andre vi legger merke til er at apostlene lærte underveis - av sine feil! Det er en bratt læringskurve, men om vi skal lære å vandre i Ånden og gi oss ut på den veiløse veien i et for oss ukjent landsskap må vi våge å ta feil og gjøre feil. En kristen er et overgitt menneske, overgitt til Guds vilje. Vi ser dette eksemplifisert i Jesu ord til Peter: "Sannelig, sannligb sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekkke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." (Joh 21,18)
Vi kan legge planer, gode planer, som apostelen Paulus og profeten Silas gjør, når de legger ut på en reise "gjennom Syria og Kilikia" i den hensikt at de skulle "styrke menighetene der". Motivet var edelt, men Gud hadde andre planer. Apg 16,6 forteller oss: "De drog gjennom Frygiaog det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia" Er det mulig da, sier vi kanskje. Det er da vel ikke noe galt i å tale Guds ord? Nei, det blir aldri feil. Men dette er ikke Guds kairos-tid.
Tid, slik Gud ser den, er enten 'chrinos-tid', i betydningen 'klokkketid', klokka tikker og går. Men det finnes også et annet tidsbegrep, om det er 'kairos-tiden', sonm er 'Guds velnbehagelige tid', i forståelsen: 'Guds spesielle tid - nå'. Vi finner et godt eksempel på 'keiros-tiden' eller 'kairos-øyeblikket' i Gal 4,4: "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn..." Dette var Guds plan, nøye planlagt, på ingen måte tilfeldig. En rekke ting måtte oppfylles først, og ting måtte legge seg til rette.
Så leser videre: "Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov." (v.7)
Hvordan skjedde dette? Lukas gir oss ikke noe svar, men ut fra flere andre steder i Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene og de første kristne ledes gjeenom syner, drømmer og profetiske ord, så det er rimelig grunn til å tro at det som skjer her.
Det er interessant å merke seg usikkerheten til apostlene på den ene siden, og villigheten til å lyde Herren i ett og alt.
Det er viktig å være klar over at våre godt planlagte fremstøt iblant blir forhindret av Den Hellige Ånd, som i dette tilfellet, mens det i andre tilfeller kan være djevelen som står bak. Vi ser et eksempel på det siste i 1.Tess 2,18: "Derfor ville vi komme til dere igjen,. Jeg, Paulus, forsøkte både en og to ganger, men Satan hindret oss." Det er bare et intimt samfunn med Den Hellige Ånd i bønn som kan avgjøre hva som er hva.
Paulus, Silas og Timoteus snudde. De alød Åndens ledelse. I dette tilfellet dro de tilbake til Mysia. Slik er det! Vi må av og til snu, og dra tilbake. Det krever mot og det krever overgivelse. Kanskje slappet de av ved Bosporus-strendene? De snakket sikkert sammen om hva de nå skulle gjøre, og så kanskje for seg at de greske byene Nikea og Nikomedia ville være strategiske for nye menighetsplantinger. Derfor prøvde de å nå Bitynia - men Jesu Ånd ga dem ikke lov. For andre gang hadde de bommet på Guds ledelse! Når disse tre kunne det gir det trøst for alle oss andre som også har tatt feil av Guds ledelse, og kommer til å gjøre det mange ganger til.
Det er takket være Den Hellige Ånds konkrete ledelse at Europa får del i evangelit. Det skjer på grunn av syn.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar