Vi skriver 2. påskedag, For mange er påsken over for i år. Men for de som lever i kirkeårets god rytmen beveger vi oss nå inn i påsketiden, som varer frem til 1.pinsedag. Det er syv uker, en gave til oss, gitt oss av kirken til å dvele ved påskens og ikke minst oppstandelsens mystrerium. Syv uker til å leve i det vidunderlige påskelyset.
Det var så sterkt og gjenkjennende å lese artikkelen tidligere biskop Per Arne Dahl skrev i Vårt Land under påskeuken, hvor han beskrivr dødsangsten han har slitt med siden han vokste opp på Gjøvik. En døgsangst, som fremdeles er der, men som gradvis har sluppet taket på grunn av møtet med evangelienes fortellinger om oppstandelsen. Påskens gudstjenester opp gjennom livet har gjort noe med Per Arne Dahl. De har gitt ham håp.
Slik også for meg. Det har vært et så stort savn dette å ikke kunne feire påskens gudstjenester for andre året på rad, men evangeliene har vi jo og jeg har fordjupet meg i dem. Så takker jeg Herren for at jeg hver dag kan få leve i det forunderlige påskelyset og dvele mitt blikk på Ham som ikke selv døden kunne holde fast.
Døden er død.
På grunn av Jesus.
