Jeg parkerte bilen, og valgte å gå uten rullatoren det lille stykket. Jeg merket at jeg var utsø, men regnet med at dette går bra, jeg skal jo ikke lange biten. Opp en liten skråning bare, ikke mer. Jeg har gode sko på beina. Så med ett svikter beina under meg, og når du er stiv i kroppen som meg på grunn av Parkinsons, og du ikke har noe å holde deg i, så er det ikke så greit å holde ballansen. I tillegg hadde jeg rotet meg opp i en skråning med ei steinur til høyre for meg. Men jeg klarer å ta meg inn igjen, merkelig nok. Jeg har jo bedt Salme 91 sammen med May Sissel i flere måneder nå, og der står det blant annet:
'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.' v.11-12
Så det var nok en engel der, selv om jeg ikke så den.
Men engler til tross, jeg er jo bare et menneske, og jeg ble så lei meg fordi jeg ikke klarte å gå. Og så ble jeg litt redd, når jeg ser hvor sårbar jeg er. Jeg kunne brukt gåstavene, som lå i bilen. Men jeg er litt sta, så dette skulle jeg klare! Dessuten var det ikke lange stykket.
Jeg kom meg opp skråningen, heldigvis. Det var ikke noe alternativ og snu. Jeg måtte opp for å komme meg ned igjen en litt flatere bakke. Noe villjordbær ble det ikke.
Nå våkner jeg denne lørdagsmorgenen med ordene fra Salme 40,3:
'Han satte mine føtter på fjell, ogg gjorde skrittene faste.'
Så det er håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar