Jesus var veldig tydelig når Han sa: Ingen kan tjene to herrer! Eller når Han sa: Samle dere ikke skatter på jorden! Ordene er ikke til å misforstå.
Like fullt: Den etter-konstantinske kirke klarte å sammenføye det Mesteren sa ikke lot seg sammenføye: Den blandet stat og kirke. Den klarte også det mesterstykke å få det til å virke helt uproblematisk at kirken ble en av de største - kanskje den største eiendomsbesitter i verden, med enorme rikdommer.
Men det skjedde ikke uten reaksjoner og protester. Når kirken ble institusjonalisert, og søkte jordisk makt, søkte de som hadde latt seg fascinere av Jesu radikale undervisning i evangeliene, ut i ørkenen. Ørkenvekkelsen på 200-300 tallet var en direkte følge av at kirken var i ferd med å miste sin vitalitet og åndelige kraft.
Antonios den store solgte alt han eide, og gav det han tjente til de fattige og gav seg ut i ødemarken. Og det gjorde andre med ham. De vendte den institusjonaliserte kirken ryggen. Et liv i bønn og enkelhet ble et kraftig profetisk korrektiv til de som ville forgylle kirkebygg og blande seg med stat- og keisermakt.
Benedikt av Nursia var en annen profetisk røst som talte institusjonskirken midt imot. Hans levde liv var et kraftig korrektiv til de kreftene i kirken som fjernet seg fra Jesu radikale budskap.
Ivan J. Kauffman
En av de som har dokumentert dette, og vist til den fornyelsen som kom gjennom de monastiske kommunitetene er Ivan J. Kauffman i boken: "Follow me". Kauffman har en noe uvanlig bakgrunn. Han kommer fra en familie som har røtter i Døperbevegelsens grupper som Amish og Mennonitene helt tilbake til 1700-tallet. Hans far var mennonite-pastor. På 1960-tallet førte en serie med ulike begivenheter til at Ivan Kauffman ble medlem av Den romersk-katolske kirke, og har vært det de siste 40 årene.
Kauffman skriver kirkehistorie på en annen måte enn det vi vanligvis er vant med. Han går tilbake til urkirken og dens praksis, og så beskriver han tiden fra Antonios til Benedikt, fra Martin av Tours til Cluny, fra Bernard av Clairvaux til Martin Luther, han skriver om den monastiske arven, om anabaptister til baptister. Om alle disse ulike strømningene - som alle er med på å vise vei tilbake til utgangspunktet.
Hensiktsmessige fellesskap
Han er også tydelig kjent med det som kalles for den ny-monastiske bevegelsen og dens vektlegging av kommuniteter. Denne bevegelsen snakke om 'intentional community' som en motsetning til 'institutional community'. Jeg har strevd med å finne en god norsk oversettelse til begrepet 'intentional community', men en venn av meg foreslo 'hensiktsmessige fellesskap' og det er en veldig god oversettelse av hva dette er.
Nok en gang legger Gud ned i mennesker en drøm om å vende tilbake til den kristne tro i original form så langt det er mulig. Man ønsker å leve troverdige liv, i enkelhet, som en stille protest mot vår tids materialisme og Mammondyrkelse. Man utfordres av Jesu radikale ord i Bergprekenen. Man engasjerer seg for sosial rettferdighet og stiller seg på de fattiges side.
Menigheten i Jerusalem med sin vektlegging av å dele det de hadde er en stor inspirasjonskilde. Mange av dagens nymonastiske kommuniteter finner du i de fraflyttede delene av storbyene i USA, Canada og Europa, hvor unge mennesker flytter inn i falleferdige hus for å bringe Guds rike til disse stedene! Disse små kommunitetene som ber tidebønner, bryter brødet, serverer suppe og hjelper til med praktiske gjøremål blir lyset som skinner på et mørkt, mørkt sted. Deres blotte liv er blitt en stille protest mot institusjonskirken og dens materielle rikdom.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar