Josef Ben Eliezer ble født inn i en jødisk familie i Frankfurt i 1929. Et av hans tidligste barndomsminner handler om en nazistisk ungdomsgruppe marsjerer nedover hans barndoms gate, og sang på en sang som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham: 'Når jødisk blod renner fra våre kniver'. Ikke lenge etterpå forlot familien Tyskland for det tilsynelatende tryggere Polen, hvor de noen få år senere skulle møte Hitlers lakkeier igjen. Barfotet ble de drevet fra sitt hjem av bevæpnede SS-soldater. De flyktet østover, til Russland, hvor de ble internert sammen med andre jøder. Senere ble de tvangssendt i fullstappede jernbarnevogner til det iskalde Sibir. Ironisk nok var det sannsynligvis dette som reddet livet til Josef Ben Eliezer. Hadde han returnert til Polen ville han sannsynligvis ha endt sitt liv i Auschwitz.
I 1943 kom Josef Ben Eliezer til Haifa. Han kom via Samarkand, Tehran og Karachi. Mot slutten av krigen gikk han på en jordbruksskole drevet av en sionistisk organisasjon. Blant hans skolekamerater var ungdommer som hadde overlevd konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, men de så ikke ut som ungdommer flest, de så ut som oldinger.
Josef Ben Eliezer kjente seg ikke fri. Han følte seg fremdeles som en flyktning i hver betydning av ordet. Rotløs. Foreldreløs. Hans hode fullt av motstridende tanker og drømmer. Når noen spurte om morsmålet hans, kunne han ikke gi noe klart svar. Men det verste av alt: hjertet hans var fylt av hat. Hat mot tyskerne på grunn av Holocaust, men enda mer mot britene for deres forsøk på å begrense immigrasjonen til Palestina av de som hadde overlevd konsentrasjonsleirene.
I årene som fulgte skulle Josef Ben Eliezer bruke mye av sin tid i Haganah, den militære undergrunnsorganisasjonen, som kjempet for etablering av staten Israel. Han deltok i fordrivelsen av arabere. Han var ikke lenger et offer, men den nye posisjonen av å utøve makt, gav ham ingen fred. Det førte faktisk til det motsatte. Det åpnet slusene for fortrengte minner fra krigen, og gav ham mye skyldfølelse. Han forlot etter hvert hæren, uten at det gav ham noen større tilfredsstillelse. Han oppgav også sin jødiske tro, ja religion i det hele tatt. Han forsøkte å få noe fornuft ut av verden med å se rasjonelt på ondskapen. Men heller ikke det prosjektet synes å lykkes.
Kapitalismen var han fremmed, sosialismen og kommunismen fanget hans interesse for en tid. Det samme gjorde Jean Paul Sartre. I noen måneder slo han seg i lag med et fellesskap av idealistiske marxister i Paris. Men ingen ting av dette gav ham fred. Flere ganger tenkte han på å begå selvmord.
Bruderhof
I 1958 kom Josef Ben Eliezer i kontakt med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen for første gang. Her ble han overraskende nok konfrontert med sine fedres Gud som aldri før. Selv om han var overbevist ateist da han ankom en av deres kommuniteter, følte han seg merkelig nok veldig dratt mot dette fellesskapet. Gradvis smuldret hans motstand opp, og to år senere gav han sitt liv til Jesus, og ble døpt på bekjennelsen av sin tro.
For Josef ben Eliezer var møtet med Bruderhof også et møte med den virkelige Jesus - den Jesus som har veldig lite å gjøre med den volden som er blitt utført i Hans navn. Nå ville ben Eliezer leve et liv i kjærlighet og enhet.
Et livsforvandlende møte med en araber
Flere tiår senere ble Josef Ben Eliezer kontaktet av en mann hvis far hadde blitt drevet ut av landsbyen som Josef Ben Eliezer hadde hjulpet å evakuere som soldat. Denne mannen hadde lest livshistorien til Josef Ben Eliezer, som er blitt utgitt som bok.
I 1997 dro så Josef Ben Eliezer til Israel. Det ble et sterkt møte med den arabiske mannen, hvor Josef Ben-Eliezer ber om tilgivelse for den smerten han forvoldte det arabiske samfunnet når han var med på å fordrive dem fra sine bosteder. Han ba om araberens tilgivelse, og fikk den. De to ble forsonet i Kristus - som de begge tjente.
Josef Ben Eliezer var en mann som alltid var underveis, som aldri var ferdig utdannet. Han lærte noe hele tiden. Han elsket Ruth, kona hans, som han fikk mer enn 50 år sammen med, de syv barna og alle barnebarna og selvsagt medlemmene av Bruderhof kommuniteten han var en del av.
På 83 års dagen hans, i juli i fjor, reflekterte han over sitt liv som en etterfølger av Jesus, og som medlem av Bruderhof. Da sa han blant annet:
'Det er nå over 50 år siden. Alle kampene jeg har kjempet - og jeg er fremdeles her! Men dagen kommer da jeg vil reise herfra. Si ikke da at Josef var trofast. Det var han ikke. Men Gud var trofast. Han holdt meg, og det er det jeg vil understreke i dag. Jeg skal fortelle dere det siste jeg har tenkt på - ikke i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at jeg skulle slutte meg til et kristent fellesskap. Men Gud ledet meg. Gud ledet meg sammen med dere, kjære brødre og søstre: fattige mennesker som kjemper hver dag og som faller og som reiser seg igjen og som støtter hverandre. Vi kan gjøre dette fordi Gud er her og hjelper oss igjennom. Det er derfor jeg priser Gud - fordi Han har gjort denne vidunderlige ting. Jeg er ikke så viktig, men Gud er stor. Må vi fortsette å vitne - ikke om oss selv, men om Hans herlighet'.
Natten til 22 mars døde Josef Ben Eliezer av et massivt hjerteinfarkt. Han er nå hjemme hos Gud, og vi som er igjen takker for hans liv.
Her kan du se filmen hvor Josef Ben-Eliezer forsones med sin arabiske bror:
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=kQHyKY_Z-T4
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar