Historien om metropolitt Kirill, som senere skulle bli Bulgarias patriark, er svært gripende. Ja, helt fantastisk!
Den er som følger: I 1941, etter en periode hvor Bulgaria var nøytralt, ble landet alliert med nazi-Tyskland. Tidlig i 1943 undertegner regjeringen i Sofia en hemmelig avtale med nazistene som går ut på at 20.000 av Bulgarias jøder skal deporteres.
Mellom 4. og 11.mars dette året blir tusenvis av jøder sporet opp og arrestert. Jernbanevogner gjøres klare for å frakte jødene til utryddelsesleiren Treblinka, i det okkuperte Polen, hvor omlag 850.000 jøder skulle gå døden i møte på en grusom måte.
Informasjon om den planlagte aksjonen mot jødene lekket ut og mange protesterte over hele Bulgaria. Parlamentets visepresident, Dimitar Peshev klarte å få utsatt deportasjonen, men bare en kort tid.
10. mars ble jernbanevogner lastet opp med 8.500 jøder, 1.500 av dem var fra byen Plovdiv. Biskopen av Plovdiv, metropolitten Kirill, sammen med 300 menighetsmedlemmer, troppet opp på stasjonen hvor jødene ventet på videre transport. Kirill presset seg vei gjennom gruppen av SS soldater som sto der og voktet området. De var forbløffet over hans mot, og våget ikke å stanse ham. Kirill gikk bort til jernbanevognene hvor jødene befant seg.
I følge øyenvitneskildringer ropte metropolitt ut teksten fra Ruts bok:
'For dit du går, vil jeg går, og hvor du blir, vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud'. (Rut 1,16)
Velsignelse fra metropolitten av Sofia
Kirll, som hadde velsignelse til det han gjorde fra metropolitten av Sofia, som var den høyeste i rang i Den bulgarsk-ortodokse kirken under Nazi-regimet i Bulgaria, gikk bort til en av jernbanevognene hvor jødene stod presset som sild i en tømme, og åpnet døra. Nå stoppet nazi-offiserene ham. Men Kyrill var krystallklar. Om toget beveget seg ville han legge seg på skinnegangen, og så måtte de kjøre over ham!
Nyheten om metropolitens sivilulydighet spredte seg raskt. 42 medlemmer av det bulgarske parlamentet protesterte mot regjerningen. Ledere av alle politiske avskyggninger sendte protester mot regjeringen og kongen.
Neste dag ble jødene satt fri.
Kampen ikke over
Men kampen var langt fra over. 15. april arrangerte kong Boris et møte med Den Hellige Synoden i sin kongelige residens, og forsøkte å overtale biskopene til å støtte den anti-jødiske politikken og nazistenes deportasjoner. 'Når alt kommer til alt', sa han: 'andre land har sørget for å løse det jødiske problem på samme måte'.
Kongen mante biskopene til å være patriotiske ved å akseptere lovene godkjent av Parlamentet. Men metroplittene Kirll, Stefanus og andre medlemmer av Synoden nektet å adlyde kongen.
I mai fikk jødene ute på den bulgarske landsbygda høre de foruroligende nyhetene om at de skulle deporteres. To av sjefsrabbinerne i Bulgaria, Daniel Zion og Asher Hannanel, ba metropolitt Stefanus om å beskytte dem og ba samtidig om at deportasjonsordren måtte trekkes tilbake.
Stefanus sendte en rekke meldinger til kongen, og ba ham innstendig om å vise nåde mot jødene.
'Du skal ikke forfølge noen, så du selv ikke blir forfulgt. Det mål du måler opp for andre, vil du selv bli målt etter.Jeg vet, kong Boris, at Gud i himmelen våker over dine handlinger,' skrev han blant annet.
Kongens plutselige død i 1943 satte en endelig sluttstrek for deportasjonen av landets jøder.
Økt jødisk befolkning
Ved begynnelsen av 2. verdenskrig bodde det 48.000 jøder i Bulgaria. Ved krigens slutt var tallet 50.000 og Bulgaria var det eneste landet under nazi-styre som ved krigens slutt hadde flere jøder enn ved krigens begynnelse.
Metropolitt Stefanus døde i 1957 og metropolitt Kirill i 1971. I 2003 ble de begge anerkjent som 'Rettferdige blant nasjoene' av Yad Vashem - Holocaust museet i Jerusalem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar