Tilværelsens sentrum

 «Hvis Jesus er senteret som hele Skriften peker på, så må Guds korsformede karakter som ble åpenbart på korset, betraktes som episenteret for dette senteret. Og hvis hele Skriften handler om Kristus, så handler hele Skriften mer spesifikt om Kristus korsfestet."

~ Greg Boyd, PsalmPrayers/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

«Jeg gråt og gråt fordi det ikke ble funnet noen som var verdig til å åpne bokrullen eller se inn. Da sa en av de eldste til meg: «Ikke gråt! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han er i stand til å åpne bokrullen og dens syv segl.» Da så jeg et lam, som så ut som om det var slaktet, stå i midten av tronen.»

~ Åp 5:4-6

En gang for alle

 Da jeg gikk til sengs i går kveld, var jeg overveldet nok en gang av det faktum at Kristi verk er fullført, fullendt, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Det skal ikke gjentas, verken i denne tiden eller i evigheten. Det er et stort takkeemne! Og det er sannelig noe å forundre seg over. 

Hebreerbrevets forfatter understreker dette med all tydelighet når han skriver: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig..." (Hebr 9,11)

Profetisk syn avdekker et stort frafall

Noen gode venner av meg delte dette profetiske ordet med meg i går, og jeg ble så berørt av det at jeg måtte få oversatt det og delt det med bloggens lesere. Jeg blir stadig påminnet om alvoret i tiden vi lever i akkurat nå. Dette er ingen tid for å sove, men for å våke:

"Jeg hadde et syn mens jeg ba: jeg så en vei i ånden - en sti. Idet jeg fortsatte med å se la jeg merke til noe bemerkelsesverdig. Det lå en mengde kors på bakken. Det ene etter det andre - jeg så kors strødd langs den smale stien.

Akkkurat da ga Den Hellige Ånd meg en tydning av det jeg så. Disse korsene var forlatt/overgitt. Troende som en gang var i brann for Gud lot korsene sine ligge igjen når presset med å bli likedannet ble Kristi bilde ble for stort. Isteden for å klynge seg til Ham og kaste sine bekymringer på Ham, kastet de fra seg korset og vendte tilbake til nominell kristendom - eller til ingen kristen tro i det hele tatt.

Jeg ble sjokkert over det jeg så. Jeg så kors etter kors etter kors. Det så nærmest ut som en kirkegård., men i stedet for selvlivets død, representerte disse overgitte korsene de som døde på grunn av deres høyeste kall. Disse korsene tilhørte de som startet på selvfornektelsens vei. Disse korsene tilhørte de som startet på den vei som fører til virkelig å kjenne Den hellige. Disse korsene tilhørte mennesker som startet på livsreisen - den smale stien som innsnevres av at vi blir presset - og når det presset ble for stort - overga de sine kors.

Jeg ble minnet om Kristi ord i Matt 16,24-27:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort. 28 Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt.»

Du kan ikke omfavne Gud på høyeste nivå om du ikke omfavner det verket korset representerer - og ditt eget kors. De gode nyhetene er at om du har latt korset ditt liggende igjen langs den smale stien, kan du ta det opp igjen og følge Kristus på nyttt."

- Jennifer LaClaire (bildet).
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jesu mor og korset

I dag har jeg i mine bønner dvelt mye med hvordan Maria, Jesu mor, måtte ha opplevd denne dramatiske dagen. Det må ha vært en forferdelig dag for henne. All lidelsen. I vår tid ville vi vel snakke om at hun pådro seg et traume. Korsfestelsen var en grusom henrettelsesmetode romerne benyttet seg av, og han som døde, var attpåtil han hun hadde båret under kjolelivet: Guds Sønn.

Forstod hun noe av det som skjedde, rekkevidden, eller så hun bare Sønnen som led så forferdelig, der Han i djup angst er spikret fast til et kors?  Jeg vet ikke.

Nå hadde hun få tt et profetisk ord fra gamle Simeon, bederen, i templet. Henvendt til Maria, sier den gamle: '...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd...' (Luk 2,35) Den profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse denne dagen. Smerten over å se barnet hun bar frem, lide og dø på denne måten, måtte ha vært som å få et sverd stukket i hjertet og vridd om. Men Maria døde ikke der og da. Hun led.

Lidelsen er et mysterium. Mange har prøvd å finne svaret på dens gåte. Forgjeves.

Etter at jeg selv ble alvorlig syk klarer jeg i mindre grad enn før å se filmer hvor mennesker eller dyr, for den saks skyld, lider. Inntrykkene blir for sterke. Jeg må ta skritt for å beskytte meg selv. Slik også med Jesu død på korset. Jeg klarer ikke lenger å dvele ved Hans lidelse. Det blir for sterkt.

I stedet takker jeg Ham for at Han var villig til å dø for meg. I mitt sted.

Gud står ikke ved siden av lidelsen og betrakter den, og sympatiserer med den som lider. Den korsfestede Kristus - Gud kommet i kjød - blir selv en som lider. Han blir med rette kalt  'smertenes mann '. Guds svar på lidelsen er å sørge. Lide med.