Lillesøster Magdeleine av Jesus - en stor inspirasjonskilde

Jeg har skrevet om lillesøster Magdeleine av Jesus for en tid tilbake, men har på nytt funnet frem igjen en biografi om henne, skrevet av Angelika Daiker. Lillesøster Madeleine av Jesus er en person som griper meg sterkt, og er et stort forbilde i radikal etterfølgelse av Jesus. 26. april i år var det 110 år siden hun ble født. I 1939 grunnla hun ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid - hun døde i 1989 - vokste til å bli et verdensomspennende ordenssamfunn.

Inspirert av Charles de Foucauld, bedre kjent som Bror Charles av Jesus, en av det 19. århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, reiser hun i 1936 til Algerie og begynner der sitt livsverk. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie.

Uten noen form for materiell støtte fra veldedie organisasjoner i ryggen lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, oftepå fabrikker, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenter - lever de "kontemplativt midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige. Jeg tror årsaken til dette er fordi hun la hele sitt liv i hendene på Ham som hun kalte "det umuliges Mester".

Selv sa hun:

"Han tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt!"

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hvordan man kan leve kontemplativt midt i verden, gjennom eksemplene fra livene til Lillesøster Magdeleine, bror Charles av Jesus, bror Carlo Caretto og andre.

Jeg håper flere kan la seg inspirere til å følge i deres fotspor.

Carlo Carretto: En moderne kristen mystiker, del 1. Ørkenstillhet i storbyen

Hvordan ser en moderne kristen mystiker ut? Se på bildet og du ser en! Ville du tenkt at en kristen mystiker ville se litt spesiell ut? Med spesielle klær? Litt verdensfjern? Carlo Carretto, født i 1910 og død i 1988, er kanskje mest kjent for sin bok: "Ørkenstillhet i storbyen". I 1954 trådte inn i Charles de Foucaulds (Bror Charles av Jesus) "Små brødres samfunn" og oppholdt seg 10 år i Saharas ørken. Noen som hadde hørt om at bror Carlo hadde fulgt i fotsporene til bror Charles av Jesus, inviterte ham til Hong Kong. På forhånd hadde de sørget for å oversette hans bok "Brev fra ørkenen. Det travle livet i storbyen utfordret ham. Hvordan ville det være mulig å be i storbyens larm og travelhet? Kunne man leve i en ørkenstillhet der? Vennene i Hong Kong stilte flere spørsmål: "Hva betyr det å dra ørkenen inn i livet? Hvordan kan vi leve saligprisningene? Hva betyr Guds rike?


Bror Carlo forteller at disse ærlige spørsmålene grep ham sterkt, og han kom til å huske en periode i sitt liv hvor han i forbindelse med sitt arbeid måtte ta tog frem og tilbake hver dag. "Du kan sikkert se for deg et tog, som morgen og kveld kjører til og fra byen, stappende fullt av arbeidere og studenter. Bråk, latter, hurumhei og trengsel," skriver bror Carlo i en av sine bøker. For en som bærer på en lengsel etter å leve i Guds nærvær er en slik stressende reise - og det hver dag - en stor utfordring. Men Carlo Carretto fortvilte ikke:


"Jeg satte meg i et hjørne av togkupeen, og merket ikke mer til det hele. Jeg leste evangeliet. Jeg lukket øynene. Jeg talte med Gud og lyttet til Ham. Hvor deilig det var, hvilken fred, hvilken stillhet! Kjærlighetens makt seiret over den splittelse, som prøvde å trenge inn i min festning. Jeg var virkelig helt meg selv, og ingen ting kunne avlede meg. Omgitt av kjærligheten var jeg i fred. Ja, det må ha vært kjærligheten, som skapte denne enhet i meg," skriver bror Carlo og så legger han til:


"De forelskede par, som var med toget, hvisket jo også sammen i fullstendig harmoni og brydde seg ikke i det hele tatt med det som foregikk rundt omkring dem. Jeg hvisket med min Gud, som jeg hadde funnet. "Poustinia". Ørkenen mitt i hurumheiet. Min togkupe ble til et meditasjonsrom, og min bys gater til stier i mitt ideale kloster."


I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hvordan vi, i likehet med bror Carlo, kan finne Gud mitt i travelheten rundt oss. Også storbyen kan bli til en stillhetens ørken.

(fortsettes)