I dag går tankene mine nok en gang til de syv trappistmunkene fra Atlas-fjellene i Algerie som led martyrdøden 21.mai 1996. Ordene til en av dem, legen Luc: "Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred", slipper ikke taket i meg. Det ber jeg om for min egen død. Disse munkene og deres levde liv - de var opprinnelig ni - bærer i seg selv et så sterkt vitnesbyrd om troskap mot Kristus, og er til stadig oppmuntring og trøst for meg personlig. Jeg minnes dem til stadighet. Episoder fra deres liv dukker opp med jevne mellomrom og jeg takker Gud for hver og en av dem. Merkelig at noens liv, du aldri har møtt, skal bety så mye for en. Filmen om deres liv har jeg sett så mange ganger at jeg ikke lenger holder telling på dem.
Nå vet vi ikke for sikkert om de døde den 21.mai. 21.mai 1996 var dagen da en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde hennrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra klosteret Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere. Deres brutale død satte punktum for et radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Deres levde liv bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, blant vanlige muslimske landsbyboere de hjalp på praktiske måter, og brakte lys inn i hat og fiendtlighet blant brutale islamistiske grupper. I klosterkommuniteten levde de sine stillferdige liv i bønn og gudstjenestefeiring.
I dag, på minnedagen for dem, takker jeg Gud for deres levde liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar