Rom i herberget

4.søndag i påsketiden/Prekentekst: Joh 14.1-11

De svære hvitveisbeltene i mai minner oss om at vi har en raus Gud! Han strør om seg med velsignelse og sparer ikke på noe. Det viser seg tydelig når Jesus beskriver himmelen som et hus med mange rom! Ikke bare ett, men mange. Når Kristus kom, var det ikke rom for Ham i herberget. Han ble avvist av sine egne. Når Han selv inviterer til sin Fars hus, er det rom nok. 'Hadde det ikke vært slik, da hadde jeg sagt dere det," sier Han. (v.2) Det er ikke trangbodd hos Gud. Der er det plass! 

Jesus begynner denne samtalen med disiplene sine med å snakke om det å være redd: "La ikke deres hjerte forferdes," sier Han, vel vitende om at det er er menneskelig reaksjon. "La ikke hjertet bli grepet av angst", heter det i en annen norsk oversettelse. Etter at denne samtalen var over skulle disiplene til fulle erfare at frykt og redsel grep dem, når Jesus blir grepet av soldatene, arrestert, mishandlet og senere døde. Da gjemte de seg bak lukkede og låste dører. Selv en Jesu disippel kan bli redd pg frykten kan ta kvelertak. Vi er jo tross alt bare mennesker. Selv har jeg fått kjenne angstens klamme grep i forbindelse med både to hjerteinfarkter og hva Parkinsons gjør med kroppen min. 

"Tro på Gud, og tro på meg." sier Jesus. Det er mye lettere sagt, enn gjort, når redsel og frykt forferder oss. Av og til synes jeg disse ordene om at vi ikke skal frykte, men tro, er nokså krevende, for å være helt ærlig. Om det ikke var for erfaringer av Gud i vanskelige tider. 

Korahs barn synger erfaringsbasert tro! "Gud er vår tilflukt og vår styrke, enn hjelp i trengsler, funnet ocermåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela." (Salme 46,2-4)

Disse versene og dagens prekentekst er svært så dagsaktuelle med tanke på den frykt og uro mange kjenner med krigen i Ukraina.

Som en motsetning til frykten taler Jesus om himmelen! Jesus snakker om Fars hus. Det er det ord Han bruker om Gud. En Far. Som sørger for at det er god og raus plass i sitt  hus! Og så trøster Han sine disipler, med at det er Han - og ingen annen - som har "gjort et sted for  dere" (v.2) for at "også dere skal være der jeg er" (v.3) Himmelen er et eget sted, hvor Jesus er! Et sted, gjort i stand - for deg og meg! Tryggheten i dette er at dette stedet, dette rommet, er et sted hvor Jesus er! Det gir meg trygghet når frykten banker på døra.

Tomas blir litt usikker på hva han helt skal tro om det Jesus sier. Det er sunn skepsis. Hva mener vel Jesus når Han kommer med disse gåtefulle ordene: "Og dit jeg går, vet dere veien." (v.4) 

Tomas er ærlig: "Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?" (v.5)

Jesu lidelsesvei til korset var et ikke-tema for disiplene. Jeg har merket meg at hver gang Jesus snakker om sin lidelse og død, vil de ikke høre og vil heller ikke snakke om. 

Jesus snakker om at Han går hjem til sin Far, til Fars hus, for å gjøre i stand et rom, et sted, for alle de som vil følge etter. Det er bare en vei dit, og det er Jesus selv: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (v.6) Jesus er både veien, sannheten og livet - personifisert. Han er ikke en av mange veier til Fars hus. Han ER veien. Den eneste. Punktum. 

Så fortsetter Jesus med å snakke gåtefullt om at "hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham." (v.7)

Igjen blir dette for mye for Tomas: "Herre, vis oss Faderen, og det er bok for oss!" (v.8)

Da svarer Jesus: "Den som har sett meg, har sett Faderen." (v.9)

I Kristus har den trenige Gud fått et ansikt. Slik Jesus er, slik er Gud. Det gir meg fred, det gir meg ro, og svar på mange av de spørsmål jeg har med hensyn til både det ene og det andre.

Både det at Gud har fått et ansikt i Kristus og at det er Kristus som har gått i forveien og gjort i stand et sted for oss, hvor vi skal være sammen med Ham, gir trøst innfor døden. I den sammenheng har jeg tenkt på et vers i Sven Ellingsens håpssalme: 

"Nå går vi ut av tiden og våre navn blir glemt, men Gud i din erindring er vi for evig gjemt. Det liv som blir til intet, er i din sterke hånd. I trygghet overgir vi til deg, o Gud, vår ånd."