Om å minnes deres eksempel

I dag går tankene mine nok en gang til de syv trappistmunkene fra Atlas-fjellene i Algerie som led martyrdøden 21.mai 1996. Ordene til en av dem, legen Luc: "Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred", slipper ikke taket i meg. Det ber jeg om for min egen død. Disse munkene og deres levde liv - de var opprinnelig ni - bærer i seg selv et så sterkt vitnesbyrd om troskap mot Kristus, og er til stadig oppmuntring og trøst for meg personlig. Jeg minnes dem til stadighet. Episoder fra deres liv dukker opp med jevne mellomrom og jeg takker Gud for hver  og en av dem. Merkelig at noens liv, du aldri har møtt, skal bety så mye for en. Filmen om deres liv har jeg sett så mange ganger at jeg ikke lenger holder telling på dem. 

Nå vet vi ikke for sikkert om de døde den 21.mai. 21.mai 1996 var dagen da en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde hennrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra klosteret Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere. Deres brutale død satte punktum for et radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Deres levde liv bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, blant vanlige muslimske landsbyboere de hjalp på praktiske måter, og brakte lys inn i hat og fiendtlighet blant brutale islamistiske grupper. I klosterkommuniteten levde de sine stillferdige liv i bønn og gudstjenestefeiring. 

I dag, på minnedagen for dem, takker jeg Gud for deres levde liv.

Hellighet midt i blant oss, del 4

Jeg har fortalt det flere ganger her på bloggen: Den filmen som nok har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne, er: Om guder og mennesker fra 2010. Filmen er basert på historien til åtte trappistmunker som ble kidnappet av en islamistisk gruppe som kaller seg: Armed Islamic Group, og senere henrettet. Gjerningsmennene er aldri blitt stilt for retten for den forferdelige ugjerningen. Jeg tror jeg har sett filmen mer enn 20 ganger, og ser den gjerne igjen.

Det er noe ved den stillferdige beretningen om disse munkene, som så full av kjærlighet bokstavelig talt legger ned sine liv for å være Kristus kroppsliggjort blant den muslimske befolkningen i Tibhirine ved foten av Atlasfjellene i Algerie.

I artikkelen til Stephanie Saldana , som jeg har sitert fra de siste dagene, fremkommer det en ukjent historie for mange av oss. Den handler om han som skulle bli abbeden i denne monastiske kommuniteten, Christian de Cherge og en muslim ved navn Mohammed Bouchikhi, som bokstavelig talt ga sitt liv for Christian de Cherge. Han er malt på ikonet, som jeg viste i den første delen av denne artikkelserien, som en mann uten helgenglorie, og som står og peker på en moske. Det er en svært gripende historie, som man kan gjøre seg mange tanker rundt, ikke minst i en tid hvor mange nører opp rundt fordommene enkelte kristne har til muslimer. Da snakker jeg ikke om religionen Islam eller islamister, men vanlige muslimer.

Jeg har i disse dager funnet frem igjen boken: 'The Monks of Tibhirine' av John W. Kiser, med undertittelen: 'Faith, love, and terror in Algerie', som også er innom denne historien i sin dokumentarbok om de åtte trappistmunkene.

Christian de Cherge traff Mohammed Bouchiki mens han avtjente sin verneplikt i Algerie. Mohammed gjorde et sterkt inntrykk på ham, og utfordret Christian på hans egen tro.

'Dere kristne vet ikke hvordan dere skal be,' sa han ved en anledning, slik det gjengis i boken til Kiser. Så la han til: 'Vi ser aldri franske soldter be. Hvordan kan dere da tro på Guf? Om dere tror på Gud, hvorfor ber dere ikke da?'

Som en ung og umoden kristen hadde Christian problemer med å svare på dette ransakende spørsmålet.

Christian og Mohammed hadde mange lange og gode samtaler om Gud, om tro og om hverdagene deres. En dag var de ute på landsbygda. Da møtte de en gruppe muslimske opprørere . De kom overraskende over dem. Med det samme stilte Mohammed seg foran Christian for å beskytte ham. Opprørerne sto med geværene rettet mot de to.

Muhammed insisterte på at Christian, som hadde frransk soldatuniform på seg, var et gudfryktig menneske og en venn av muslimene, og opprørerne lot dem gå.

Dagen etter ble Muhammed funnet med avskåret strupe i nærheten av sit hjem i den lille landsbyen Ain Said.  Han etterlot seg kone og ti barn. Samtalene med uhammed hjalp Christian til å fornyet tro på Kristus, og vennskapet mellom de to skulle for alltid prege hans forhold til muslimer livet ut.

Bilde av Mohammed.

Vi minnes martyrene

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.

Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.

Du kan lese mer om dem, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Kristne i Algerie vil ikke gi etter for frykten

I 2010 skrev jeg om den forbløffende vekkelsen i Algerie. Inntil da hadde få skrevet om det Guds under som skjedde der. 75.000 muslimer hadde da kommet til tro på Jesus de siste årene!                       

Youssef Ourahmane som er feltleder for Operasjon Mobilisering i Algerie, sto med begge beina oppi vekkelsen og fortalte gripende om det som skjedde. 

Vekkelsen pågår fremdeles. Til tross for - eller kanskje på grunn av - forfølgelse.

Men nå sprer frykten seg også blant kristne i Algerie. Bakgrunnen er halshuggingen av en fransk turist. Drapet på 55 år gamle Hervé Gourdel ble utført av en radikal islamittisk gruppe, 'Kalifatets soldater', den 24. september. Denne gruppen har forbindelser med IS og har tilholdssted i den nordøstlige Kabylie-regionen av Algerie.

Hervé Gourdel, som var en erfaren haiker, ble kidnappet 21.september sammen med fem menn fra Algerie, men disse ble løslatt 14 timer senere.

Kristne i Bejaia, en av hovedbyene i Kabylie-regionen, er særlig opptatt av truslene som militante ekstremister har offentliggjort.

'Hvis vi følger med på det som kristne i Irak utsettes for, så er det flere grunner til å uttrykke bekymring for kirken i Algerie', sier 31 år gamle Omar, som er medlem av en protestantisk forsamling i Bejaia til World Watch Monitor.

Flere av de World Watch Monitor har snakket med uttrykker frykt overfor det som nå skjer, samtidig som de er tydelige på at de ikke skal la seg styre av frykten.

Drapet på Hervé Gourdel bringer også frem i erindringen drapene på de 7 cistesienser munkene i Tibhirine, som ble drept på samme måte i 1996.     

De syv munkene, alle franskmenn, ble kidnappet natten til 26 og 27 mars 1996 i klosteret sitt i nærhen av Medea, omlag 90 kilometer sør for hovedstaden.

Disse syv munkene var svært godt likt, og til tross for at var klar over den store faren de sto overfor valgte de å bli værende i klosteret. Fem av dem ble brutalt myrdet av terroristene fra GIA. To av medlemmene av klosterkommuniteten klarte å unnslippe, og den siste av de overlevende skrev ned historien om dem: 'The Last Monk of Tibhirine'. Dette ble så utgangspunktet for dokumentardramaet 'Blant guder og mennesker', som vant The Grand Prix ved filmfestivalen i Cannes i 2010.

Bildet er fra en demonstrasjon i Kabylie hvor kristne protesterer mot drapet på Hervé Gourdel.

Gå og se filmen "Blant guder og mennesker" - et sterkt vitnesbyrd om sant kristent liv

I går kveld var jeg på kino sammen med min kone og gode venner for å se filmen "Des hommes et des dieux", eller som den heter på norsk: Blant guder og mennesker.

Denne filmen, som er bygget på en sann historie om åtte Cisterciensermunker som under borgerkrigen i Algerie risikterte sine liv for å bli i sitt kloster i Atlasfjellene og tjene den muslimske lokalbefolkningen. Filmen er en av de sterkeste vitnesbyrdene på film jeg har sett om sant kristent liv. Den er realistisk - munkene fremstår med sin frykt, dødsangst, og vi følger deres vei til fred med Gud i sin livsskjebne, som for enkelte av dem innebærer martyrdøden.

I omtalen av filmen heter det i Oppland Arbeiderblad:

"Munkene lever i harmoni med de muslimske innbyggerne, i et forhold bygd på gjensidig respekt. Til å begynne med tar vi bare del i hverdagslivet til de åtte munkene, mens vi gradvis bedre kjent med dem og hva de står for. Den som først kommer i fokus er Luc (Michael Lonsdale), en gammel lege som hjelper landsbyboerne med medisiner, klær og livsvisdom. De lever en fredfull, from tilværelse i Herrens tjeneste, men uroen begynner å spre seg i området. Den lokale imamen forteller urovekkende historier om en ung jente som ble knivstukket i hjel av fundamentalister, fordi hun ikke var ikledd hijab på bussen. En gruppe kroatiske fremmedarbeidere får strupen skåret over.

Mens effektene av borgerkrigen stadig blir voldsommere, får munkene tilbud om militær beskyttelse. Munkeordenens leder Christian de Cherge (Lambert Wilson) takker bestemt nei. På selveste julaften invaderes klosteret av en muslimsk kampgruppe, som er på jakt etter medisinsk hjelp til en såret geriljasoldat. Og selv om Christian klarer å avvise dem med et velplassert sitat fra Koranen, er det bare et tidsspørsmål før mujahedinsoldatene kommer tilbake. Munkene står dermed ovenfor et enormt etisk dilemma: skal de forlate sin post for å dra trygt tilbake til Frankrike, eller skal de lede ved eksempel og forbli i klosteret selv om det kan være en sikker dødsdom?"

Dette er en film alle bør ta seg tid til å se. Den har etterlatt et sterkt inntrykk i oss som så den i går. Ingen av de som så den på Gjøvik kino i går ville gå igjen. De satt stille til rulleteksten var forsvunnet og lyset ble satt på igjen i salen.