Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 7

 "... for dere står sammen med meg i nåden..."(Fil 1,7) - er ikke det en fantastisk flott beskrivelse av den kristne tjenesten? Finnes det noe større å stå sammen om? Neppe. Det er veldig interessant at apostelen Paulus setter dette begrepet i sammenheng med at han faktisk er 'i lenker' når han skriver disse linjene. Han er ikke utenfor Guds vilje med sitt liv selv om han er fengslet, for Han er fengslet for Jesu Kristi skyld: "Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker." (Fil 1,13) Paulus er en fange for Jesu skyld, og fengselsoppholdet er en del av det å dele Kristi lidelsesfellesskap: "... så jeg kan få kjenne ham ... og samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10)

Lidelsen var en del av kallsbrevet til apostelen Paulus. Til disippelen Ananias sier Jesus dette om Paulus: "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham for mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Når Paulus møter de eldste fra forsamlingen i Efesos er også 'samfunnet med Kristi lidelser' et tema: "Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20,22-23)

Jeg merker meg at Jesus i samtalen med disippelen Ananias sa: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." Det er det Paulus vitner om skjer i vitnesbyrdet han avlegger for de eldste fra Efesos. Den Hellige Ånd vitner for ham. Lidelse var ikke til å unngå om han ville følge Jesus der Jesus ville han skulle gå! 

Dette er ganske annerledes enn en herlighetsteologi. Men det er en korsteologi. 

Selv om vi er forskjellige som mennesker er det visse ting de kristne har felles. William Barclay peker på noen slike fellestrekk i sin kommentar til 'Brevet til filipperne'. Han sammenfatter dem slik: 

"I) De kristne er felles i nåden. De står sammen i gjeld til Guds nåde. 

II) De kristne er felles i arbeidet for evangeliet. Kristne har ikke bare en felles gave, men de har en felles oppgave. Denne oppgaven er å fremme evangeliet. Paulus brukte to ord for å uttrykke det kristne arbeidet i evangeliets tjeneste. Han taler om å forsvare og stadfeste evangeliet. Forsvaret (apologia) av evangeliet betyr forsvar mot angrep som kommer utenfra. Den kristne må være rede til å forsvare troen og grunngi det håp som bor i ham. Stadfestelsen (bebaiosis) av evangeliet er oppbyggingen av styrken innenfra, den kristne oppbyggelse. Den som er kristen må fremme evangeliet ved å forsvare det mot angrep fra dets fiender og ved å bygge opp troen og inderligheten hos dets venner. 

III) De kristne er felles i lidelsen for evangeliet. Når den kristne blir kalt til å lide for evangeliets skyld, må han hente styrke og trøst i minnet om at han er med i et stort fellesskap til alle tider i enhver generasjon og i ethvert land som heller har lidd for Kristus enn fornektet sin tro.

IV) De kristne er felles med Kristus. I vers 8 bruker Paulus et meget livaktig uttrykk. Den bokstavlige oversettelsen lyder: 'Jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi innvoller.' Det greske ordet for innvoller er splagchna. Dette ordet betegnet de øvre innvoller, som for eksempel hjertet, leveren og lungene. Grekerne trodde at dette var setet for følelser og lidenskaper. Dermed sier Paulus: 'jeg lengter etter dere med den samme lidenskap som Jesus Kristus selv. Jeg elsker dere slik som Jesus Kristus gjør det.' Den kjærlighet som Paulus har for sine kristne venner er ikke annet enn Kristi kjærlighet. Når J.B.Lightfoot skriver om dette avsnittet sier han: 'Den troende har ingen annen lengsel enn det hans Herre har. Hans hjertelag er Kristi hjertelag.' Når vi virkelig er ett med Jesus, er det hans kjærlighet som strømmer gjennom oss til vår neste som han elsker og som han har dødd for. Kristne er felles i Kristi kjærlighet." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Filipperne. Ansgar Forlag 1990, side 31-32)

fortsettes

250 kristne er fremdeles fanger hos IS - flere av dem er funksjonshemmet og kreftsyke

Det kommer nå stadig flere detaljer om hvordan det var å være fanget av IS for fader Jacques Mourad (bildet), som på mirakuløst vis ble satt fri for kort tid siden.

Han forteller om det mot som de som fremdeles er fanget av de forferdelige terroristene viser. Til tross for mobbing, fornærmelser, og trusler om å bli henrettet, har ikke de kristne som er tatt til fange fornektet sin tro.

Fader Jacques Mourad forteller at han hadde en djup indre fred i den tiden han var tatt til fange av IS, fordi han delte sin lidelse sammen med de andre tilfangetagne. Han forteller at han ser på denne smertens vei som en vei til omvendelse og forandring. Til tross for at hans hender var bundet og han hadde bind for øynene, gjentok han stadig for seg selv: 'Jeg er på vei til friheten'. Han legger til at det å være fanget av IS var som en 'gjenfødelse' for ham.

Fremdeles sitter omlag 250 kristne fra byen Qaryatayn fanget av IS. Fader Jacques oppdaget dem i en sovesal under bakkenivå. Disse ba innstendig om at presten deres måtte bli satt fri. Blant disse skal det være 83 kvinner og 11 funksjonshemmede og barn. En gammel kvinne og et barn på 10 år, som begge har kreft. Lokale sjeiker skal ha bedt IS om å sende barnet til sykehus for å få behandling, men IS nekter.

Hva som skjer videre med disse 250 kristne er det foreløpig ingen som vet. De kan bli tvunget til å konvertere til Islam. La oss be inderlig til Gud for dem.

Paulus: En fange for Jesus

I går kveld leste jeg noen ord av apostelen Paulus som jeg ikke har tenkt på før. Ordene er hentet fra det brevet han skriver til Filemon, hvor han presenterer seg på følgende måte: "Paulus, Jesu Kristi fange...." Ikke keiserens fange, men han er Jesu Kristi fange. Paulus presenterer seg på samme måte i andre sammenhenger. Til forsamlingen i Efesos skriver han: "Av denne grunn er jeg, Paulus, Jesu Kristi fange for dere hedninger..." (Ef 3,1)

Brevet til Filemon er skrevet under hans første fengselsopphold i Rom, rundt år 61 e.Kr. Det ville jo vært mest naturlig å si at han var keiserens fange, og at han led på grunn av sin tro. Men apostelen understreker virkelig at han ikke er keiserens fange, men Jesu Kristi fange. Jeg ble sittende å grunne på dette lenge. Hvorfor skriver apostelen slik?

Jeg kom til at dette hadde med apostelens selvforståelse å gjøre, og vi må forstå hans ord i lys av det han skriver til Rom 14,7-8: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til."

For apostelen Paulus var Jesus alt. Han sier det så tydelig når han skriver til forsamlingene i Galatia-området: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,20)

En logisk og naturlig konsekvens av dette, er jo at når han sitter fengslet, så er han Jesu Kristi fange. Han presenterer jo seg selv i mange av brevene som Jesu Kristi tjener. Ordet som er brukt på gresk betyr slave eller livegen. Det er det Paulus er: Jesu Kristi slave. Jesus er Herre i hans liv, og kan gjøre med ham hva Han vil. Om det så er for å gå i fengsel. Det er også en del av Guds plan for Paulus.

Det vi snakker om er den totale overgivelsen. Uansett hva som skjer, hvor det skjer og når det skjer: Paulus hører den Herre Jesus til. Han bærer Kristi åk, og hans lenker er bundet til Kristus. Ikke noe kan skje som ikke Herren har tillatt skjer.

Dette ble veldig sterkt for meg i går. Jeg tenkte: Jeg må overgi mitt liv på ny til min gode Herre og venn, og bli Hans slave. Bundet til Ham for alltid.

Maleriet av apostelen Paulus er malt av Rembrandt.