Noen investerte i livet mitt og fundamentet for resten av livet mitt ble lagt

Etter å ha skrevet gårsdagens artikkel om "Min beste investering min generasjon kan gjøre", ble jeg sittende stille. Noen har investert i mitt liv også! Noen hadde tro på en ung gutt som nettopp hadde blitt en kristen. Vi skriver tidlig 1970-tall. Jeg dro på min første 'lederskole' i regi av Norges kristelige student- og skoleungdomslag - nå Laget.

Stedet var Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark. 'Lederskolen' la et grunnlag som har fulgt meg hele livet siden. Der traff jeg lagspresten Anders Moen Kvalsnes. Han holdt bibeltime over temaet: 'Betydningen av en stille stund'. For aller første gang lært jeg om betydningen av et personlig bønne- og andaktsliv. Sette av tid hver dag alene med Jesus. Jeg skulle så gjerne ha fått takke ham personlig for den undervisningen, men kjenner ikke hans adresse eller om han lever. Undervisningen til Moen Kvalsnes førte senere til mitt engasjement i nasjonalt og internasjonal bønnebevegelse. 

På Sagavoll traff jeg også for første gang Anders Aanje, legen som skulle bli en nær personlig venn. Jeg husker fremdeles tema for hans bibeltime: 'Han skal vokse. Jeg skal avta'. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og budskapet Anders ga den gangen har jeg båret med meg siden. Det har også vært helt grunnleggende for mitt liv.

Men det var altså noen som så betydningen av å sende en ung gutt på lederskole! Det var lagsekretær Øystein Reinsberg. Takket være ham fikk jeg del i noe som har fulgt meg hver eneste dag siden. Her er jeg i en alder en 63 år, og det jeg fikk med meg fra 'lederskolen' i regi av Laget, har vært og er et fundament jeg har bygget mitt liv på.

Nå er det min tid til å investere i en ung mann eller en ung kvinne og gi dem de samme mulighetene jeg fikk, fordi en voksen så mulighetene i den tidens unge. 

"Gi det videre!"

Det åndelige livets næring

Neste år blir en av mine troshelter - broder Andreas - 90 år! Tenk det! Utrettelig i tjeneste for den lidende kirke. Ja, selv nå i sin høye alder.

Forleden dag lyttet jeg på nytt til et intervju med ham hvor han forteller om hemmeligheten til hans styrke. 'Det', sa broder Andreas, 'er de to timene om morgenen som jeg tilbringer alene med Gud, med Bibelen min og i bønn.'

Han sa det slik: 'Jeg er helt avhengig av de to timene. Før alle telefonene, for hverdagens travelhet. Tiden alene med Gud og Bibelen min.'

Og slik har det vært for broder Andreas siden han ble en kristen i tiden etter 2. verdenskrig.

Etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk være med på en leder-weekend for Norges kristelige student og skoleungdomslag. Der lærte jeg om betydningen av å ha 'en stille stund'. Credo forlag hadde også gitt ut et lite hefte med samme tittel, som ble til stor hjelp.

En slik stille stund har også hatt stor betydning og har fortsatt stor betydning i mitt liv.

Men denne 'stille stunden' har forandret seg litt med årene og dagene. Det har litt med dagsformen min etter at jeg ble alvorlig syk. Morgenene er ikke alltid de beste til å ha min 'stille stund'. Andre tidspunkt iløpet av dagen kan passe like godt. Noen dager blir min 'stille stund' lang, andre dager kortere. Det er flere ting som spiller inn etter at jeg ble syk.

Men den er alltid der - som det bærende elementet - i mitt liv. Det er gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, bønnen - og nattverden - at mitt åndelige liv får næring.