lørdag, desember 16, 2017
Det åndelige livets næring
Forleden dag lyttet jeg på nytt til et intervju med ham hvor han forteller om hemmeligheten til hans styrke. 'Det', sa broder Andreas, 'er de to timene om morgenen som jeg tilbringer alene med Gud, med Bibelen min og i bønn.'
Han sa det slik: 'Jeg er helt avhengig av de to timene. Før alle telefonene, for hverdagens travelhet. Tiden alene med Gud og Bibelen min.'
Og slik har det vært for broder Andreas siden han ble en kristen i tiden etter 2. verdenskrig.
Etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk være med på en leder-weekend for Norges kristelige student og skoleungdomslag. Der lærte jeg om betydningen av å ha 'en stille stund'. Credo forlag hadde også gitt ut et lite hefte med samme tittel, som ble til stor hjelp.
En slik stille stund har også hatt stor betydning og har fortsatt stor betydning i mitt liv.
Men denne 'stille stunden' har forandret seg litt med årene og dagene. Det har litt med dagsformen min etter at jeg ble alvorlig syk. Morgenene er ikke alltid de beste til å ha min 'stille stund'. Andre tidspunkt iløpet av dagen kan passe like godt. Noen dager blir min 'stille stund' lang, andre dager kortere. Det er flere ting som spiller inn etter at jeg ble syk.
Men den er alltid der - som det bærende elementet - i mitt liv. Det er gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, bønnen - og nattverden - at mitt åndelige liv får næring.
mandag, oktober 16, 2017
Evangelikale forbilder, del 2
Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.
Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.
Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:
"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)
Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.
At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.
Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.
Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.
(fortsetter)
torsdag, august 29, 2013
Amerikansk skolelagsbevegelse opplever sterk vekst
InterVarsity kan sammenlignes med Norges Kristelige student- og skoleungdomslag her hjemme.
InterVarsity nådde nylig en milepæl ved at organisasjonen har vokst til 900 avdelinger på omlag 600 skoler. 19 millioner ble innrullert ved amerikanske colleger og universiteter denne våren, og InterVarsity inviterer til bibelstudier i smågrupper og sosiale sammenkomster for studentene. Mange kommer til tro gjennom dette viktige arbeidet.
Bildet er hentet fra avdelingen til InterVarsity på Universitetet i Oklahoma.
Foto: InterVarsity.
mandag, juli 07, 2008
Hvorfor inviteres talere bare fra USA og England?

En ting har forundret meg i mange år. Hva kommer det av at vi på våre sommerkonferanser eller stevner stort sett bare inviterer talere fra USA og England? Eller til våre ordinære gudstjenester for den saks skyld. Sjelden eller aldri får vi lytte til talere fra den 3. verden. Hva kommer det av at vi tror at det som skjer henholdsvis i USA eller i England er det viktigste Gud gjør for tiden? Det er sikkert mange forklaringer på dette fenomenet, men viktigere enn å finne forklaringene er at vi trenger å se en endring på dette! I dag hørte jeg på et radioprogram om de ulike musikkfestivalene i Norge. Det interessante med dette innslaget er at musikkfestivalene også avspeiler samme tendens. Denne sommeren er det stort sett musikere og sangere fra den engelsktalende verden som er blitt invitert. På Roskildefestivalen er det annerledes. Der opptrer blant annet band fra Mali i Afrika. 2008 er mangfoldsåret, men det skulle man ikke tro. Sjefen for Roskildefestivalen sa i radioprogrammet at vi frarøver oss selv muligheten til å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg tror han har rett, og vil legge til: Vi fratar oss selv muligheten til å bli velsignet av våre trossøsken fra den 3. verden. De som taper på det, er altså oss.
Jeg er veldig takknemlig for at skolelagsbevegelsen og Operasjon Mobilisering var noe av det første jeg stiftet bekjentskap med da jeg ble kristen tidlig på 1970-tallet. I disse sammenhengene har man virkelig hatt syn for å invitere nasjonale ledere og talere fra mange forskjellige land, også fra den 3. verden. For når sant skal sies har vi vel så mye, kanskje mer å lære fra kristne som må tåle lidelse og forfølgelse for sin tro, og som lever ut troen under helt andre kår enn oss.
Bildene som vises på dagens blogg er hentet fra en studentkonferanse som ble holdt i fjor. Her var hovedtalerne David Jebaratnam fra Sri Lanka, Nate Mirza som er assyrier fra Iran, Honglin Li fra Kina og Ichwan Chahyadi fra Indonesia. Jeg tror ingen av disse står tilbake fra noe av det våre amerikanske eller engelske venner kan dele, kanskje heller tvert i mot.
Jeg drømmer om å se en konferanse i Norge med talere fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika. I den drømmen ser jeg norske nordmenn sitte benket med åpne Bibler for å lytte og lære. Er den drømmen uoppnåelig? Er det noen som vil drømme den sammen med meg? Kristi kropp er jo internasjonal.





