En ting har forundret meg i mange år. Hva kommer det av at vi på våre sommerkonferanser eller stevner stort sett bare inviterer talere fra USA og England? Eller til våre ordinære gudstjenester for den saks skyld. Sjelden eller aldri får vi lytte til talere fra den 3. verden. Hva kommer det av at vi tror at det som skjer henholdsvis i USA eller i England er det viktigste Gud gjør for tiden? Det er sikkert mange forklaringer på dette fenomenet, men viktigere enn å finne forklaringene er at vi trenger å se en endring på dette! I dag hørte jeg på et radioprogram om de ulike musikkfestivalene i Norge. Det interessante med dette innslaget er at musikkfestivalene også avspeiler samme tendens. Denne sommeren er det stort sett musikere og sangere fra den engelsktalende verden som er blitt invitert. På Roskildefestivalen er det annerledes. Der opptrer blant annet band fra Mali i Afrika. 2008 er mangfoldsåret, men det skulle man ikke tro. Sjefen for Roskildefestivalen sa i radioprogrammet at vi frarøver oss selv muligheten til å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg tror han har rett, og vil legge til: Vi fratar oss selv muligheten til å bli velsignet av våre trossøsken fra den 3. verden. De som taper på det, er altså oss.
Jeg er veldig takknemlig for at skolelagsbevegelsen og Operasjon Mobilisering var noe av det første jeg stiftet bekjentskap med da jeg ble kristen tidlig på 1970-tallet. I disse sammenhengene har man virkelig hatt syn for å invitere nasjonale ledere og talere fra mange forskjellige land, også fra den 3. verden. For når sant skal sies har vi vel så mye, kanskje mer å lære fra kristne som må tåle lidelse og forfølgelse for sin tro, og som lever ut troen under helt andre kår enn oss.
Bildene som vises på dagens blogg er hentet fra en studentkonferanse som ble holdt i fjor. Her var hovedtalerne David Jebaratnam fra Sri Lanka, Nate Mirza som er assyrier fra Iran, Honglin Li fra Kina og Ichwan Chahyadi fra Indonesia. Jeg tror ingen av disse står tilbake fra noe av det våre amerikanske eller engelske venner kan dele, kanskje heller tvert i mot.
Jeg drømmer om å se en konferanse i Norge med talere fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika. I den drømmen ser jeg norske nordmenn sitte benket med åpne Bibler for å lytte og lære. Er den drømmen uoppnåelig? Er det noen som vil drømme den sammen med meg? Kristi kropp er jo internasjonal.
