Å vokse til modenhet

I dag leste jeg noe som Richard Rohr (bildet) har skrevet. Dette er virkelig åndelig visdom å ta med seg! Derfor har jeg valgt å oversette dette til norsk, jeg tror ordene til denne fransiskaneren vil glede mange av bloggens lesere:

'Hvordan er overgangen fra overlevelsesdansen til den hellige dansen? La meg fortelle hvordan det hele begynner: Visste du at første halvdelen av ditt liv må mislykkes for deg? Faktum er: hvis du ikke anerkjenner en eventuell og nødvendig utilfredshet (i form av tristhet, rastløshet, tomhet, intellektuelle konflikter, åndelig kjedsommelighet, eller til og med tap av tro, etc) så vil du ikke bevege deg videre til modenhet. Du forstår, tro handler om å bevege seg utenfor komfortsonen din, stole på at Gud leder, i stedet for at du har ankret opp ved hjemmebasen. Altfor ofte er det slik at tidlige religiøse posisjoneringer blir en erstatning for virkelig tro.

Vanligvis er det slik at om ikke veksten tvinges på oss, så ville få av oss legge ut på en reise frivillig.

Hvorfor skulle vi? Teppet må rives vekk under føttene våre for at vi kan redefinere hva balanse egentlig er. Mer enn noe annet - denne falle og reise-seg-igjen syklusen - er det som beveger oss over i den andre fasen av våre liv. Det er en nødvendig lidelse som hører til vårt menneskelige liv, og hvis vi unngår denne syklusen så forblir vi umodne for alltid. Den kan ta form av relasjoner som mislykkes, stå ansikt til ansikt med ens egen skygge, konflikter eller motsigelser, skuffelser, moralsk forfall eller depresjon i en eller annen form.

Alt dette har potensiale i seg til enten å føre oss fremover på en egg eller gjøre at vi graver ei djupere grop for våre heler, produsere narsisstiske eller barnslige reaksjoner som alle kan se, bortsett fra oss selv. Vi kan enten 'falle oppover' eller bare fortsette med å falle'.