Hei, Anna, det er meg, Frans, paven!

Jeg innrømmer at jeg har sans for pave Frans I. I går leste jeg en historie som gjør at jeg ikke er blitt mindre fascinert.
En 35 år gammel kvinne skrev nylig til ham. Hun var kommet i en svært vanskelig livssituasjon. Kvinnen - Anna Romano - hadde hatt et forhold til en mann, og var blitt gravid. Det skulle vise seg at mannen var gift, og ville ikke høre snakk om noe barn. Han ville at Anna skulle ta abort.

Hun visste ikke hvor hun skulle henvende seg. I sin fortvilelse skrev hun til paven. Hun sendte brevet til 'Hellige Far, pave Frans, Vatikanet, Roma'. Ikke noe mer spesifikk adresse. Som kjent: den nye paven bor ikke paven i pavens leilighet i Vatikanet, han bor i et herberge i nærheten. Brevet ble sendt i juli.

For noen dager siden ringte telefonen til Anna Romano. Hun la merke til at nr var et Roma-nr. Hun kjente ingen der, men valgte å ta telefonen. I den andre enden sa stemmen:

'Hei, Anna, det er meg, Frans, paven!'

De to fikk en god prat. Anna fikk delt med pave Frans sin bekymring, blant annet var hun bekymret for om hun fant en prest som ville døpe et barn født utenfor ekteskap.

Det trodde ikke paven ville by på noen problemer. Så sa han:

'Men om du ikke finner noen, så har du jo meg!'

Mer folkelig går vel ikke an å bli.

Neida, jeg har ikke tenkt å bli katolikk. Men sannelig - denne paven har jeg sans for. Jeg la merke til at når han kom hjem fra besøket i Brasil, bar han selv veska si ned flytrappa. Det var ingen tjener der til å bære den. Og ikke bar han de røde spesialsydde rådyre italienske skoene som de andre pavene har tatt på beina. Men skikkelig solide støvler med grove lisser.

Slike kirkeledere kan jeg godt like. De setter spor etter seg. Kanskje jeg skulle sende han et brev en dag. Det kan jo hende han ringer meg opp på Nokiaen min. :) Det er ett og annet jeg skulle ha spurt ham om.