Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 28

 Apostelen Paulus ser på sitt liv som et drikkoffer som blir øst ut: "Ja, og hvis jeg blir utøst som et drikkoffer under ofringen, og tjenesten for deres tro, er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle." (Fil 2,17) Så helt med Kristus levde og identifiserte Paulus at hele hans liv og tjeneste var gjennomsyret av Jesus! Det er sterkt å lese disse ordene. Jeg tenker på salmestrofen, som Hans Nielsen Hauge sang ute på et jorde i Østfold da han ble døpt i Den Hellige Ånd:. 'Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen må bo..." Da blir ens liv ikke så mye sentrum som Jesus blir det. Da er ens liv så overgitt til Herren, at det er Han som blir alt. Da øser man livet sitt ut for Ham.

Dette gleder apostelen seg over! Paulus er ikke så viktig, Kristus er! Han vil bruke selve livet sitt på Ham! Slik kan bare en skrive som er blitt tent i brann, som virkelig har opplevd hvem Kristus er. Her er det ikke snakk om en intellektuell tilnæring til troen, en boklig lærdom, men erfaringsbasert tro. 

Midt i denne 'fordervede slekten' (v.15) stråler evangeliet frem. Livets Ord holdes fram! Mennesker kommer til tro. Finnes det noe større? Noe mer å bruke livet på? Neppe, ikke for en som har opplevd Kristus. Da har ikke livet og tjenesten vært forgjeves: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag over at jeg ikke løp forgjeves, eller at jeg arbeidet forgjeves..." (v.16)

Paulus så altså frem til den lønnen som ventet ham! Han var ikke bare opptatt av at han skulle få komme til himmelen, han så også frem til belønningen! Det ga ham mot og inspirasjon til å holde ut, til å bli et drikkoffer. Mange kristne har ikke fått med seg denne dimensjonen. De er kanskje opptatt av at de en dag skal komme til himmelen, skjønt det er lite fokus på det også i vår tid, men så er de fornøyd med det. At det skulle vanke en belønning når de kommer fram er en fremmed tanke. Da er det annerledes med Paulus: 

".,. jeg jager mot målet, MOT DEN SEIERSPRIS som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,14)

Kan det sies klarere? Ser du hva som mottiverer Paulus, driver ham fremover? Ser du hvordan han møter lidelsene og prøvelsene? Han vet at det er noe som venter der fremme. Han vil ikke ende opp som en som har løpt forgjeves, men som en som vinner seiersprisen. Det er dette som gjør at han holder ut. Hva er motivasjonsfaktoren vår? Er det noe mindre enn seiersprisen? 

Noe av det siste Paulus skriver før han dør er disse berømte ordene: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da GJORT FERDIG EN RETTFERDIGHETENS KRONE FOR MEG, den som Herren, den rettferdige Dommer skal gi meg på den Dagen, ja, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,6-8).

Det første vi merker oss er at Paulus i sin avskjedshilsen til sin unge medarbeider Timoteus, er at han gjentar ordene om å være et drikkoffer. Nå har det skjedd. Hans liv er øst ut, brukt opp, på Kristus. Nå skal punktum settes. Nå venter han bare på en ting: Kristi gjenkomst. Vi ser dette i både Filipperbrevet og i det andre brevet til Timoteus: Paulus er opptatt av en bestemt dag.

Til filipperne skriver han: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag..." v.16.

Til Timoteus: "... skal gi meg på den Dagen." 

Det er ikke en hvilken som helst dag det her er snakk om. Det er snakk om Jesu Kristi gjenkomst. De første kristne levde med forventingen om Jesu snarlige gjenkomst. Dagen det er snakk om er selve lønningsdagen! dagen da vi skal motta kroner og kranser og andre priser. Dagen da vi skal lønnes for trofasthet og troskap i tjenesten. Hvilken dag det skal bli!

fortsettes

Vi kaster våre kroner ned for Herren

Når det begynner å nærme seg årsskiftet, har jeg de siste 10-12 årene, bedt over hva som skal være det gjennomgående tema for min egen del, i det kommende året. Som regel har jeg da under bønn valgt ut et spesielt årsord fra Bibelen. Jeg vet ennå ikke hva årsordet blir for 2008, men jeg aner at det har med økt fokus på lovprisning og tilbedelse å gjøre. Det er ett ord fra Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken, som har talt mye og direkte til meg i det siste, nemlig Åp 4,10-11, hvor vi leser om de 24 eldste: "Da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de alle skapt."

Åpenbaringsboken trekker til side sløret så vi ser like inn i den himmelske verden. Guds tronsal åpenbares for oss, og vi ser at der pågår det en stadig lovprisning og tilbedelse. Av og til opplever vi jo også her på jorda, at vi beveger oss fra takksigelsen og lovprisningen og inn i tilbedelsen. Når vi opplever slike hellige stunder, gir det mersmak. Og jeg kjenner at Gud har gitt meg en ny lengsel etter å oppleve mer av genuin tilbedelse. Det er jo ikke noe man kan bestille, men noe som skjenkes oss av bare nåde.


Men vi kan gjøre det vi leser om i Salme 100,4: "Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn." Lovprisning er å gå inn i Herrens nærvær. Vi går inn gjennom lovprisningsporter.


Jeg forsøker å se for meg hvordan jeg kan gjøre dette praktisk. En ting som jeg kan gjøre, og det er å endre litt på hvordan jeg praktiserer min daglige stille stund. Jeg vil bruke mer tid til takksigelse og lovprisning, og dans. Det siste er et ganske ukjent område for mitt vedkommende, men helt siden jeg deltok på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland har jeg kjent at Herren har begynt å tale til meg om dette. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har kjent meg særlig komfortabel med det, men jeg vil gjerne lære.


I Salme 30,12-13 leser vi: "Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær, og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!"


"Min ære" som David taler om her, er min sjel. Det er min bønn at Herren skal vende min klage til dans for Ham, og at Han skal ta av meg mine sørgeklær, i 2008. Med det mener jeg mine legemlige plager. Akkurat nå er de tunge å bære. De siste dagenes smerter, oppkast og uro har vært en plage. Jeg gir den til Herren, og ber om å få være mer tålmodig, og kunne hvile i Ham. Men jeg skulle så inderlig ønske Han kunne "løse av meg mine sørgeklær."


Men det jeg virkelig ønsker, mer enn dette, er å få et år hvor jeg kan bøye mine knær i stille lovsang og tilbedelse.


Kanskje blir Salme 95,6-7a årsordet for 2008: "Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper! For ham er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder."