Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 4

Kol 1,9-10: Paulus gir oss her innsikt i et liv i forbønnens tjeneste, gir han oss samtidig et eksempel på den pågående og utholdende bønnen: "Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere." Når Jesus underviste om bønnen i Bergprekenen underviser Han nettopp om denne bønneformen: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for." (Matt 7,7-8) På gresk står det: 'den som fortsetter å be, den som fortsetter å lete, den som fortsetter å banke på.' Bønnen øker i intensitet etter hvert som man ber. Første form er den generelle bønnen, så begynner man å lete for deretter å banke. Dette er ikke et menneskeverk. Dette er Åndens gjerning i en forbeders liv. 

Hva ber så Paulus om? At hans lesere skal bli fylt med kunnskap og kjennskap. Det er forskjell på de to. 

1. Denne bønnen begynner med at vi ber om at vi fylles med en stadig voksende kunnskap om Guds vilje. Mennesket lever i den villfarelse at man er så klok. Visdom kommer ikke nødvendigvis med alder, og erfaringer kan lure oss til å tro at vi forstår hva Gud vil. "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ord 26,12)                                                              

Derfor burde bønnen om visdom være et prioritert bønneemne: "Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten bebreidelse gir til alle, og han skal få." (Jak 1,5)

Bønnens første hensikt er ikke så mye å tale til Gud som å lytte til Ham. 

"...Og få all den visdom og innsikt som Ånden gir..." Det er når vi får del i denne visdommen og innsikten, at vi kan "leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud." Vi ser her forskjellen mellom kunnskap og kjennskap. Kunnskap kan vi erverve oss, kjennskap får vi gjennom erfaring. Legg merke til at apostelen Paulus skriver at vi skal vokse i kjennskap. Det gjør vi ved å tilbringe tid i Herrens nærvær.

2. Åndelig visdom er 'sofia', som kan beskrives som 'grunnleggende kunnskaå'. Innsikt er 'sunesis', som er 'evnen til å anvende grunnprinsippene i enhver situasjon som oppstår i livet'. Når så Paulus ber om at hans venner må få visdom og innsikt, så er det ikke høytravende ting han ber om. Han ber om at de må forstå de store sannhetene i den kristne tro og få evne til å anvende dem i hverdagslivet. 

3. Denne kunnskapen om Guds vilje, og den visdommen og innsikten, må munne ut i noe praktisk, nemlig rett livsførsel. Paulus sier det rett ut: å leve et liv som er Herren verdig. Det finnes altså en måte å leve på som er Herren uverdig. Vi må alle tenke på om det vi gjør og sier ærer Herrens navn. Vi kan ha rett bekjennelse, likevel motsi bekjennelsen med våre liv. Da blir livene våre ikke troverdige.

4. For å kunne gjøre dette trenger vi guddommelig kraft. Derfor ber Paulus om at hans venner må bli styrket av Guds kraft. Den største utfordringen i livet er ikke nødvendigvis å vite hva vi skal gjøre, men å gjøre det.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 12

Det er en ting Paulus er frimodig å be om. Det er ikke om penger eller materiell støtte, men om forbønn. Han har bønnestøtte fra mange, deriblant den kristne forsamlingen i Filippi: "Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg." (Fil 1,19) 'Frelse' her i betydningen 'redning'. 

Vi feilvurderer både vår egen styrke og hvor utspekulert den onde og hans medhjelpere er om vi tror vi klarer oss uten bønnestøtte og bønnedekning. Det er igrunnen toppen av hybris - menneskets stolthet og uavhengighet av Gud. Da setter vi mer lit til vår menneskelige kløkt og kunnskap. Mangt et nederlag kommer som en konsekvens av manglende bønn og bønnestøtte. 

"Hva forsamlingen trenger i dag er ikke flere organisasjoner eller mer effektive metoder, men mennesker som Den Hellige Ånd kan bruke," skriver bønnegeneralen E.M Bounds (1835-1913) og legger til: "Disse menneskene må være brennende bønnemennesker. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom metoder, men gjennom mennesker. Han kommer ikke automatisk, og Han utøser ikke sin salvelse over planer, men over mennesker som ber." (E.M Bounds: Power Through Prayer. Moody Press, 1979, side 10)

Apostelen Paulus uttrykker noe av det samme om bønnens betydning overfor forsamlingen i Korint: "Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt." (2.Kor 1,11)

Jeg merker meg uttrykket: "komme oss til hjelp med bønn". 

Forbønnens tjeneste er den viktigste tjenesten i Kristi forsamling, og forbønnens tjeneste påvirker både den synlige og den usynlige verden. 

Det finnes et veldig interessant skriftavsnitt om bønnens betydning i 2.Korinterbrev. Til den kristne forsamlingen i Korint taler apostelen om de harde prøvelsene han og hans misjonsteam har vært igjennom. Vi finner dette i 2.Kor 1,8-11: "For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv,men på Gud, som oppvekker de døde. Han som utfridde oss fra en så stor død, og som fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss, når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er er gitt oss ved manges forbønn." Det er ikke "vanlig" bønn apostelen beskriver her. Dette er ikke en fortelling om at han har vært på en misjonsreise, og i den forbindelse har det vært noen som har bedt for dem. Det han forteller om er at det har pågått en åndelig strid i den himmelske verden for Paulus og hans reisefølge, som har krevd en annen form for bønn - bønn lik den Jesus taler om i Matt 11,12: "Og fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Det er sterke ord som brukes her: "trenge seg inn", "rive til seg". Dette er mennesker som har viet sine liv til forbønn, de har revet Guds rike til seg, og de overvinner helvetes porter, gjennom bønn. Det Paulus sier til forsamlingen i Korint er at da han var på denne prøvsomme og veldig farefulle misjonsreisen var det noen blant de troende i forsamlingen i Korint, som tok tak i en annen strid, en strid i bønn, som hadde direkte innvirkning på det som skjedde med de som deltok på misjonsreisen. De hjalp bokstavelig til med å hindre at Paulus og hans reisefølge døde! Hvordan kunne de gjøre det? Ved å stride i bønn! Ved å hjelpe. Ved å trenge seg inn i Himlenes rike og rive det til seg!

Paulus oppmuntret, ja formante ofte mennesker til å være i bønn, og stride i bønn. Hvem formaner folk til å be idag? Til den kristne forsamlingen i Rom skriver han: "Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, til at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min reise til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige..." (Rom 15,30-31)

Paulus møtte motstand, ofte kraftig motstand på grunn av sin forkynnelse. Det er tydelig ut fra dette skriftstedet at i Judea fantes det mennesker - ikke troende - som ikke ville ham vel. Derfor formaner han forsamlingen i Rom, ikke bare til å støtte ham i forbønn og nevne hans navn i sine bønner når de husket det, men KJEMPE sammen med ham i bønn. Da snakker vi om et annerledes stadium av bønn, - stridende bønn. Vi snakker om åndelig krigføring. Til de hellige i Kolossæ, forteller han om Epafras: "som er en av dere, en Kristi tjener, hilser dere, Han strider alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje." (Kol 4,12)

Epafras var en som stred i forbønn, han bedrev åndelig krigføring. Han tok på alvor den åndelige tilstanden som forsamlingen i Kolossæ var i, men nøyde seg ikke med å bare kartlegge den. Han gjorde noe med det! Han ba, han stred, han kjempet i bønn. Tenk hvor annerledes mye hadde vært i våre forsamlinger rundt om i dette landet, om vi hadde en del slike Epafras'er!

fortsettes