Hver dag har nok med sin egen plage

 I dag har jeg ikke mye å bidra med. Natten har vært svært tøff. Alarmen for lavt blodsukker gikk i 02.tiden og fram til 04.30 kjempet vi med å få blodsukkeret opp. May Sissel måtte mate meg. Da det endelig snudde etter tre timer ble blodsukkeret for høyt og da kom de sterke smertene. Hos meg innebærer høyt blodsukker sterke muskelsmerter. Så i natt har det blitt lite søvn på oss. Enkelte dager er livet hardt å leve. Jesus sa det rett ut: "Hver dag har nok med sin egen plage." Det ordet har hjulpet meg mange ganger. Alt er ikke herlig og halleluja-stemning. Likevel kan vi ære Gud også når vi har smerter. Jeg takker for livet. Det er en stor gave.

Ekte tilbedelse

 "Det djupeste nivå av tilbedelse er å prise Gud gjennom smerte, idet vi takker Gud gjennom prøvelser, og setter vår lit til Ham når vi er fristet til å miste håpet, og elske Ham, selv når Han synes fjern."

- Opprinnelse ukjent. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 11

Kol 1,24-29: Lidelse hører med til enhver apostels skjebne. og i særdeleshet fikk apostelen Paulus merke dette. Det hører faktisk med i hans profetiske kallsbrev, videreformidlet av disippelen Ananias: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham ALT HAN MÅ LIDE for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) I de selvbiografiske listene i hans brev beskriver Paulus hva dette innebær i hans liv: fengslinger, kroppslig avstraffelse, sult, nød, angst, sykdom - bare for å nevne noe.

Men apostelen Paulus satte all denne lidelsen inn i et større perspektiv. Han så den under evighetens synsvinkel, som her i Kolosserbrevet: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord..." (Kol 1, 24-25) 

Det er ikke her snakk om Kristi soningsdød. Forsoningen er fullført en gang for alle. Paulus tenker seg at de lidelser han nå gjennomgår, er en utfyllelse av Kristi lidelser. Kristus døde for å frelse de menneskene som utgjør hans kirke på jord, men kirken selv må bygges opp og bygges ut. Kristi kirke må holdes ren, sterk og sann. Det er denne tjenesten apostelen står i og for denne tjenesten må han betale en pris i form av å lide for Kristi skyld. Å lide i tjenesten for Kristus er ikke en straff, men et privilegium. Derfor klager ikke Paulus over at han lider, men gleder seg: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere..." 

Den tjenesten Paulus har fått i oppdrag å utføre er en tjeneste han har fått av Gud. Han skal gi dem del i noe som har vært skjult fra evighet av og for alle slekter, men som nå i 'tidens fylde', 'i Guds velbehagelige tid', er blitt åpenbart for Paulus. Denne hemmelighet eller mysterium besto i at evangeliets strålende håp ikke bare var for jødene, Guds utvalgte folk, men også for hedningene: "Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!" (Kol 1,27)

Paulus har et stort mål. Det er å forkynne, rettlede og undervise alle mennesker, og føre mennesker fram til modenhet i Kristus. Noe mindre kall enn det burde heller ikke vi ha. Dette er disippeltrening i praksis. Vi skal ikke bare forkynne, men vi skal: "Rettlede og undervise alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus." Vi merker oss ordet 'modenhet' som innebærer at kristenlivet ikke er statisk, men har potensiale i seg til vekst når det får næring.

"For å nå dette målet kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1,29)

Ikke i egen kraft, men i Hans. 

fortsettes