Mange er redd for å ta stilling og våger ikke stå for sannheten

Vel vitende om at Rick Joyner (bildet) er en kontroversiell person, har jeg valgt å forsøke å oversette utdrag av noe han nylig snakket om i en videoblogg, henvendt til sine forbedere. Jeg synes han har noe svært viktig på hjertet for vår tid:

"Kirken er blitt like liberal som samfunnet rundt den. Alle er redd for å ta stilling. Herren tilgir ikke unnskyldninger, Han tilgir synd som blir bekjent. I dag vet flesteparten ikke hva synd er. Undersøkelser viser at så mange som 90 prosent av ungdommene og tenåringene i sterke evangeliske bibeltroende menigheter vet ikke at før-ekteskapelig sex er synd. Det er virkelig sjokkerende. Vi må bli tydelige når det gjelder moralske spørsmål.

Vi trenger å vite hva vi tror på, og vi trenger og bli djerve nok til å stå for det! Vi trenger ikke å unnskylde det som står i Guds ord. Vi trenger ikke å unnskylde oss for hva vi tror. Det eneste håpet for en som ikke tror, slik at han kan omvende seg, er at noen våger å snakke om synd.

Abort bringer forbannelse over en nasjon. Det er utøselse av uskyldig blod. Hva er mer uskyldig enn et ufødt barn.

Ønsket om å bli akseptert av alle, elsket av alle, ikke være kontroversiell, skaper forferdelige tilstander i verden. Det er ikke klarhet, ingen standard, som holdes opp. Derfor forstår ikke folk hva synd er for noe, og vender om fra sine onde veier. Det er snart like mange innenfor kirkene som tar abort som folk utenfor.

Jeg tror Babylon i Bibelen er et bilde på falsk kirke. Det er Horekirken. Selve kontrasten til den rene Kristi brud som ikke har noen flekker som Herren kommer tilbake til. Horekirken er forførerisk.

Babylon betyr 'forvirring', og forvirring kommer fra mangel på klarhet. For noe å stå for. Noen sa for noen tiår siden at det sikre beviset for at noen er utfridd fra det babylonske systemet er klar tale. Men det blir ingen klar tale om vi ikke er tydelige på hva vi tror, og ha mot nok til å stå for hva vi tror.

Når Herren talte om de prøvelser som vil komme over jorden før Han kommer igjen ga Han oss beskjed om tre ting. Hvis du tror at vi skal bli rykket opp før Den store trengsel, så er det helt greit. Men Jesus snakker også om veene i forkant av den, og de viser at det kommer til å være mange prøvelser og vanskelige tider, så vi må være forberedt. Og Han gav oss tre ting vi måtte gjøre:

Stå opp
Se opp
Gled deg

Å stå opp betyr at vi står opp for vår overbevisning, vi står opp for sannheten, vi feiger ikke ut overfor sannhetens og korsets fiender. Vi vil aldri kompromisse når det gjelder vår overbevisning. Vi må våge å være modige, være heltemodige overfor rettferdigheten.

Skal vi bli stående må vi se opp. Vi fester blikket på Herren Jesus. Han er over alt, over makter og herskere og alskens oppfatninger. Hans mening er det eneste som teller... Apostelen Paulus skriver: 'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10) Vi må ikke la oss styre av menneskefrykt..."

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 9

En av de mest tragiske følgende av keiser Konstantins sammenblanding av stat og kirke - et samrøre som i seg selv er en abnormitet - er den makten som kirken plutselig fikk, i form av hær med blanke våpen. Så oppviser da også historien forferdelige grusomheter, gjort i Guds navn. Så totalt annerledes enn det budskapet Jesus kom med om å elske sine fiender, og hvis disipler kjennetegnes av at de skaper fred. Kirken, som institusjon, slik den fremstår som f.eks Romerkirken, har svært mye å svare for på dommens dag. Det står om Den store skjøgen at hun var "drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod. Og jeg undret meg storlig da jeg så henne." (Åp 17,6) Videre, i Åp 18,24 tales det om Babylon, som må være Rom, og i den sammenheng leser vi: "I denne by ble det funnet blod av profeter og hellige og alle dem som er blitt myrdet på jorden." Det er nok å nevne de titusener av anabaptister som er blitt myrdet med Romerkirkens velsignelse.

Korahs barn så for seg noe i fremtiden. Vers 10 i Salme 46 er profetisk:

"Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen i stykker og hogger spydet av. Vognene brenner han opp med ild."

I en av messiasprofetiene hos Jesaja kalles Jesus for "Fredsfyrste", jfr Jes 9,6. Hos profeten Sakarja forutsies det at når Messias kommer er han "saktmodig og rir på et esel, på den unge eselfolen". (Sak 9,9) Når Jesus rir inn i Jerusalem er det en oppfyllelse av denne profetien. Han rir ikke inn på en stor hest, som ville være symbolet for en hærfører.

Fredsfyrsten kommer! Det er nemlig når Jesus kommer igjen og setter sine føtter på Oljeberget en dag at Salme 46,10 går i oppfyllelse. Da innledes det Bibelen kaller for 1000 årsriket. Da oppfylles også profetien i blant annet Jes 2,4:

"Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig."

Hvilken dag det skal bli!

I mellomtiden skal vi som kalles Guds barn være med på å skape fred. Det er nemlig det som kjennetegner de som er Guds barn. Jesus sa det så tydelig:

"Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Skjøgens døtre og den nytestamentlige menigheten

Onsdag denne uken publiserte Dagen/Magazinet en kronikk av Steinar Reiten, hvor han skriver om "Den politisk korrekte kirke". Kronikken er absolutt meget leseverdig. Her heter det blant annet: "Denne kirken skal være en slags sosialdemokratisk service-institusjon som bidrar med pompøse ritualer ved større anledninger og ellers snakker det politiske maktapparatet mest mulig etter munnen." Den siste tiden har vi sett mer og mer hvor sant dette utsagnet er. Som en skrev her på bloggen forleden: "Deler av Den norske kirke ligner mer og mer på en av døtrene til Den Store Skjøgen i Åpenbaringsboken." Selv om det siste utsagnet er ytterst sterkt, så er det ikke vanskelig å forstå riktigheten av det. Vi så det siste gangen i den famøse såkalte "vigsels"-handlingen i Kampen kirke, og justisministerens innblanding i kirkelige anliggender.


Det er en stor forskjell mellom denne "kirken" og den nytestamentlige forsamlingen. Menigheten slik den fremstilles i Det nye testamentes skrifter består av kun gjenfødte og døpte medlemmer. Vi ser dette tydelig når vi blant annet leser hilsningene til de ulike lokale kristne forsamlingene:


"Til alle i Rom som er Guds elskede, kalte og hellige..." (Rom 1,7)


"... til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre." (1.Kor 1.2)


"til de hellige og troende søsken i Kristus, som er i Kolossæ..." (Kol 1,2)


De 3000 som ble frelst på pinsefestens dag, omvendte seg og ble døpt og så lagt til menigheten.


Det er interessant å merke seg at hovedårsaken til den kraftige forfølgelsen mot anabaptistene var deres totale avvisning av sammenblandingen mellom stat og kirke, og barnedåpen. Barnedåpen er jo selve limet som holder stat og kirke sammen. Som en god venn av meg sa her om dagen, han er historiker: "Uten barnedåpen ingen statskirke."

Både Romerkirken så vel som de lutherske kirkene følger den apostoliske praksisen med å se på dåp som selve inngangsporten til medlemskap i kirken. Disse to kirkene mener også at det er gjenfødelse i dåpen, så naturlig nok vil man måtte døpe alle barn, slik at de "blir Guds barn i dåpen" og dermed bli en del av kirken. Barnedåpen er en del av kristningsarbeidet. Når kirken samtidig er en del av statens religionsvesen - som i Norge - så utøver også staten makt over folket gjennom kirken. Og fordi kirken er en del av staten er det - som i Norge - den politiske korrekthet som for tiden styrer deler av denne kirken - med "erkebiskop" Giske som øverste leder.
Et slikt system er Det nye testamente helt fremmed. Når folk endelig fikk muligheten til å lese Bibelen selv, så man at dette ikke stemte. Anabaptistene avviste stat-kirke prinsippet. De forsvarte prinsippet om frivillighet, og avisste enhver bruk av makt for at folk skulle bli "kristnet". De avviste samtidig barnedåpen, og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for en slik praksis. For dem besto menigheten kun av de som trodde på Kristus og hadde overgitt seg selv til Ham. De som ble omvendt ble døpt. Dette kalte deres motstandere for gjendåp - et uttrykk som brukes den dag i dag. Anabaptist var i utgangspunktet et skjellsord og betyr nettopp det "gjendøper". Anabaptistene praktiserte også menighetstukt overfor medlemmer som ikke levde i henhold til Det nye testamentes lære. Kildematerialet som finnes om anabaptistene viser at mange ble ekskludert fra deres menigheter av denne grunn. I dag skal det svært mye til å bli ekskludert fra en menighet. Faktisk er vi kommet så langt i forfallet og frafallet at det innad i flere menigheter tolereres åpenbar synd, som f.eks at man lever sammen uten å være gift.


Bildet viser en gruppe anabaptister i England.

Pave Aleksander VI - en antikrist og horebukk

Jeg lyttet til kunsthistoriker Daniel Johansen på radio i dag morges, da jeg var på vei til Brumunddal baptistkirke for å tale der i forbindelse med formiddagens gudstjeneste. I programposten "Mellom himmel og jord" ble han intervjuet om pave Aleksander VI, som er blitt kalt historiens verste pave. Det var spesielt interessant for mitt vedkommende, for jeg holder på å skrive bok om anabaptistenes historie. Kardinal Rodrigo Boriga ble utpekt til pave i 1492, antagelig ved hjelp av enorme bestikkelser. Han skulle ta navnet Aleksander VI og ble var en notorisk skjørtejeger og horebukk. Det er ikke til å undres over at både Luther og anabaptistenes ledere mente paven var en anti-krist og at Romerkirken var selveste skjøgekirken fra Åpenbaringsboken.


For hør bare: Han ble selv far til minst fem barn, og selv om det ikke er bevist, er det mye som tyder på at han fikk et av disse barna med datteren Lucrezia. I pavepalasset arrangerte han teateroppsettinger, danseforestillinger og orgier! Her deltok både kardinaler og prester. Den mest beryktede av disse orgiene fant sted i pavepalasset i 1501, under den såkalte Kastanjebanketten. I følge pavens egen seremonimester, Johann Buchard, gikk det nokså vilt for seg:


”Femti kurtisaner var på plass for å underholde bankettens gjester. Etter at maten var fortært, ble kandelabre plassert rundt på gulvet og mengder av kastanjer ble kastet ut i salen. Deretter ble kurtisanenes klær auksjonert bort, hatt etter hatt, strømpe etter strømpe. Dette for at de skulle krype nakne over gulvene og plukke opp alle kastanjene. Etter å ha nytt dette synet, engasjerte medlemmer av presteskapet og bankettens gjester seg i seksuelle aktiviteter med de avkledde pikene. Tjenerne ble satt til å holde tellingen med herrenes orgasmer, for paven verdsatte virilitet og målte en manns maskulinitet ut fra hans ejakulasjonskapasitet.”


Nå var det ikke bare de ville sexorgiene som gjorde denne paven "berømt". Han forgiftet også dem som var i hans nærhet, de han ikke likte. Det skjedde samtidig med at han innførte en lov som sa at de som døde i pavens nærhet, de arvet han!


I 1503 fikk paven smake sin egen medisin. Etter et smertefullt dødsleie forårsaket av en forgiftet konfekt, døde pave Aleksander VI. Det fortelles at hans lik gikk raskt i oppløsning mens han lå på lit de parade, og at det illeluktende liket måtte presses ned i kisten på grunn av at det var så oppsvulmet. Knapt 50 år seinere var den protestantiske reformasjonen et faktum. Rodrigo Borgias utsvevende liv som katolsk leder har måttet ta store deler av skylden.


Jeg anbefaler å høre dette innslaget på dagens utgave av Mellom himmel og jord, hvor dette innslaget finnes.