Våre hjertesukk - vårt bønnespråk

Jeg ble så grepet i går når vi leste om Gregorius av Narek (951-1003) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. 900-tallet var en blomstringstid for den armenske kirke. Ifølge tradisjonen nådde budskapet om Jesus hit med apostlene Taddeus og Bartelomeus. I år 301 blir så Armenia det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion. I forbindelse med denne blomstringstiden ble Gregorius født. Han er sønn av landets erkebiskop.

Hans mor døde mens han ennå var liten, og Gregorius blir oppfostret i det lokale klosteret. Her lærer han å lese og med stor iver gir han seg i kast med de store greske og syriske teologene. Han skrev hymner og bibelkommentarer og han blir en ivrig predikant. Det sies at språket hans var preget ev en poetisk skjønnhet og var rik på billedbruk. Leg og lærd kom gjerne for å høre på ham.

Men hva var det som grep meg så sterkt?

Jo dette: En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte: "Hva kan et menneske gi Gud som har skapt alt og omfavner alt?"

Gregorius tenker seg godt om. Det tar tid før han svarer. Når han kommer tilbake svarer han: "Sine hjertesukk!"

Ja, slik er det. Jeg kjenner på en djup glede over å kunne gi Ham dem. Det er også bønnens språk. Hjertespråket.