Når det kreves at vi skal fornekte det gode for å følge andres rettroenhet

Vi påvirkes alle av mennesker vi møter, av bøker vi leser, av filmer vi ser. Noen i større grad enn andre. På godt og på vondt. I ulike faser av våre liv. Noe av det vi lærer av disse menneskene beholder vi og tar med oss livet ut. Andre ting forkaster vi, de holder ikke livstesten.         

Betyr det at vi må innestå for alt hva disse menneskene står for og representerer? Selvsagt ikke. Vi står ansvarlig for våre egne liv alene.

To mennesker har betydd mye for meg i mange år nå, og vil nok fortsatt gjøre det livet ut. Begge har det tilfelles at de er katolikker. Gjør det meg til katolikk. Selvsagt ikke. Betyr det at jeg favner alt hva disse to har skrevet og sagt? Selvsagt ikke.

Fra et visst miljø har jeg fått mye pepper og ukvemsord fordi jeg har gjengitt tekster av Henri Nouwen (bildet) og Jean Vanier (bildet) og skrevet hva disse to har betydd for meg. Skal jeg forkaste alt det gode de har gitt meg, for å tilfredstille andres fordommer og overbevisning om at de - og bare de - representerer sannheten? Selvsagt ikke.

Jeg følger det gode apostoliske råd: 'prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 5,21)

Henri Nouwen og Jean Vanier har hver på sin måte hjulpet meg til å bli et sant menneske. Et menneske som våger å være ærlig og sårbar og snakke sant om livet, troen. De har vist meg at alle mennesker er høyt elsket av Gud og like verdifulle. Begge forlot høyt betalte og prestisjefulle stillinger, for å tjene de minste i samfunnet, de marginaliserte. Begge har hjulpet meg til å overgi mitt liv i Guds hender - i sykdom og harde prøvelser - og til å finne Jesus på en djupere måte i mine hverdager. Begge har hjulpet meg til å bli mer menneske, og se farene i overåndeligheten.

Skulle jeg forkaste alt dette, bare fordi noen krever det av meg? Mennesker som selv bruker noen av de styggeste ordene som finnes for å stemple deres kristne medsøsken. Mennesker som ikke tar hensyn til andres sykdomssituasjon, men valser over dem og deres familier og henger dem ut i sosiale medier og sier: Såpass må du tåle! Hvor er Kristi sinnelag og Åndens frukter?

Skal vi bøye oss for menneskenes krav eller skal vi følge Gud, og den unike vei Han har for den enkelte av oss?

Jeg tenker mye på ordene fra selve frihetsbrevet:

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.' (Gal 1,10)

Sorry - men jeg kommer ikke til å fornekte det gode som Henri Nouwen og Jean Vanier har gitt meg - for å tilfredstille kravet fra mennesker som er så høye på seg selv, at de tror de hører med til den siste resten av de siste dagers hellige. Et tips: Det er flere som  tror enn de tror, og det er flere som følger Kristus enn de.