Muslimsk mobb truet de som deltok i begravelsen til evangelisk kristen

KIRGISISTAN: Til tross for at den muslimske imamen har innrømmet at han ledet en mobb for å hindre begravelsen til en kristen mann på en offentlig gravlund, ønsker ikke kirgisiske myndigheter å straffeforfølge ham.

Det er Forum 18 som skriver om dette.

Lokale myndigheter hevder at dette var et engangstiffelle som fikk en fredelig løsning. De kristne, derimot, som deltok i begravelsen er fremdeles skrekkslagne. De ble truet med å bli angrepet om de begravde den kristne mannen. Og dette er ikke et engangstilfelle slik myndighetene vil ha det til. Religiøse minoriteter i Kisgisistan ber nå oftere muslimer om å forrette deres begravelser for å hindre at det blir bråk. Det finnes flere eksempler på at døde kropper er blitt gravd opp igjen, og lagt ved inngangsdøren til familien til avdøde, hvis avdøde har tilhørt en av landets religiøse minoriteter. Disse blir da også nektet å bli begravet igjen. Så hva skal da familien gjøre?

Dette siste tilfellet skjedde i landsbyen Barskoon, i Jeti-Oguz i det nordøstlige Issyk-Kul regionen. En mann tilhørende en evangelisk menighet skulle begraves, og ble altså både forulempet, hindret og truet av en muslimsk mobb godt ledet ann av stedets imam.

'Jesus var ikke russer. Han var jøde, og ganske lik oss'

I Kirgisistan i Sentral-Asia er det mange som forbinder Jesus som noe russisk og dermed blir den kristne tro koblet til noe undertrykkende. Dette har sammenheng med at Kirgisistan en gang var en del av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - det som vi kalte Sovjetunionen.

Kirgiserene er en muslimsk folkegruppe. Under Sovjetregimet flyttet mange russere hit og med dem kom også den ortodokse troen. Og siden Den ortodokse kirken og den russiske staten ofte har vært svært forbundet med hverandre, mener mange kirgisere at kristendommen er en russisk religion og Bibelen en russisk bok.

Institutt for Bibeloversettelse, som har oversatt Det nye testamente til kirgisisk (bildet) er opptatt av å få bukt med denne misoppfatningen. De presenterer Jesus som jøde, og jødene er ikke ulike kirgiserne! Det gjør de ved å hjelpe kirgiserne med å finne likheter mellom dem og jødene i de bibelske fortellingene.

Mange av kirgiserne er nemlig nomader og gjetere og da har de jo mange fortellinger fra Bibelen å øse av og vise dem likhetene mellom jøder og kirgisere. Blant annet slakter kirgiserne lam på samme måte som jødene gjør, og nå øker interessen for å lese Bibelen blant kirgiserne selv. De oppdager at Jesus slett ikke er en representant for noen som har undertrykket dem, men en som ligner på deres eget folk.

La oss be for alle de som har fått en Bibel på kirgisisk at Den Hellige Ånd viser dem hvem Jesus er!

Økonomisk krise i Russland og Eurasia gir nye muligheter for evangeliet

Den elendige økonomiske situasjonen i Russland og i de tidligere sovjetiske statene, gir overraskende muligheter for evangeliske kristne.

Den økonomiske krisen i Russland og i noen av de tidligere sovjetiske statene vokser. Så seriøs er situasjonen at lederne for Hvite-Russland, Kasakhstan og Russland møtte hverandre nylig for å finne frem til en strategi for å møte devalueringen, den lave prisen på energi og den galopperende inflasjonen.

I følge presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nazarbayev vil økonomien i 2015 'bli et et år med store utfordringer og stor risiko'. Det sa han i forbindelse med de tre presidentenes møte i Den eurasiske økonomiske unionen, i følge Mission Network News.

Valutakrisen rammet Russland med styrke for noen få måneder siden, men ennå slår den ikke ut i massearbeidsløshet eller konkurser.

Et interessant trekk i det hele er at den økonomiske krisen ser ut til å føre til at Den eurasiske økonomiske unionen ser ut til å utvides. Armenia er blitt medlem, og Kirgisistan står får tur. Er det et nytt stor-russisk rike vi ser i emning?

Joel Griffith i Slavic Gospel Association er bekymret. Hvordan vil den pågående økonomiske krisen ramme de evangeliske menighetene? Misjonsarbeidet?

Det er grunn til å dele den bekymringen med Griffith. De evangeliske menighetene er avhengig av økonomisk støtte fra sine egne medlemmer.                                                                  

Hva angår Den russisk-ortodokse kirke så har den sterke bånd til den russiske stat og får sin økonomiske støtte derfra. Det skal mye til at russiske myndigheter legger restriksjoner på denne støtten, siden stat og kirke er så sammenvevd og staten er avhengig av kirken som sin forlengede arm.

Men det skjer noe veldig interessant midt oppe i elendigheten:

Evangeliske kristne og deres menigheter er blitt sett på som en kult. Folk legger nå merke til at evangeliske menigheter er de som deler ut mat til de trengende, og når folk kommer i kontakt med medlemmene av disse menighetene, så blir de klar over at de historiene de har hørt om dem ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan gi en enorm mulighet for evangeliet. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å be for dette. At disse åpne dørene må brukes på en klok måte, slik at mange mennesker gjennom denne krisen kan komme til tro på den Herre Jesus.

Billedtekst: Presidentene Nursultan Nazarbayev, Alexander Lukashenko og Vladimir Putin møtte hverandre nylig for å diskutere landenes økonomiske krise.

Kirgisisk pastor ble nektet å delta i sin egen brors begravelse

Lørdag skrev jeg om kristne i Kirgisistan, som nektes å begrave sine kjære, av lokale imamer. Om de da ikke fornekter sin kristne tro, og blir muslimer.

Nå forteller Forum 18 om enda et tilfelle.

Dette skjedde 26. januar, men er først blitt kjent nå.

I den kirgisiske kulturen er det slik at når en mann dør, og han har en bror, så er det brorens ansvar og plikt å vaske liket og senke det ned i graven. Skjer ikke dette er det en stor skam for familien.

I landsbyen Zherge-Tal, ble pastor Kapar Yusup uuly Abdukayimov, nektet å delta i gravferden til sin bror, Japar Abdukayimov, som ble 51 år gammel. Det var den lokale imamen, Arstan, som nektet ham dette.

Kapar Yusup, som er pastor for en baptistmenighet i Osh regionen i Kirgisistan, forteller til representanter for Forum 18, at denne imamen sjikanerte Kapar på den mest krenkende måten. Han hadde kalt Kapar Yusup 'en forræder, og sa til alle i begravelsesfølget at det samme ville skje med alle andre som forlot Islam og antok den kristne tro eller andre religioner'.

Flere og flere kristne opplever nå at de blir nektet å begrave sine kjære i landsbyene hvor de bor. I flere tilfeller har protestantiske kristne fått begrave sine på kirkegårdene til Den russisk ortodokse kirken.

Bildet viser tre kvinner utenfor en kirgisisk gravlund.

Kristne nektes begravelse - må bli muslimer først

Som om det ikke var vanskelig nok å leve som en kristen i det sentral-asiastiske landet, Kirgisistan, så får du sannelig problemer når du skal begraves også.

Å begrave dine kjære etter deres eget ønske, har lenge vært vanskelig i Kirgisistan. Både for kristne og andre religiøse minoriteter. Flere tilfeller i den senere tiden understreker denne langvarige kampen, forteller Forum 18.

Det er lokale imamer som hindrer kristne fra å bli lagt til hvile ved lokale gravlunder. I enkelte tilfeller har man krevd at de pårørende blir muslimer før begravelsen kan skje. En sørgende ektemann ble tvunget til å frasi seg sin kristne tro før han fikk tillatelse til å gravlegge sin avdøde kristne kone.

Av hensyn til denne familiens sikkerhet kan vi ikke navngi hvor dette skjedde i Kirgisistan, men det er snakk om protestantiske kristne, som ble nektet å gjennomføre begravelsen av en imam - i tre dager. Og ikke før ektemannen ble muslim.

Kirgisiske myndigheter svikter stort i disse sakene, for etter kirgisisk lov er gravlundene religions-nøytrale.

La oss huske på våre kirgisiske trossøsken i våre forbønner denne pinsen.

Et mirakel har funnet sted i Kirgisistan

Et under har funnet sted i Kirgisistan. Landets kristne minoritet som opplever forfølgelse og trakassering har fått et oppmuntrende besøk.

På en forunderlig måte har den kristne artisten Jeremy Camp (bildet) og hans team Speaking Louder Ministries fått tillatelse til å holde en offentlig konsert i landets hovedstad Bishkek.

Det hele begynte for flere år siden. Noen venner kommer sammen. De kjenner situasjonen i Kirgisistan. Misjonærer blir sendt ut av landet. De kristne er i press og opplever hard forfølgelse. Jeremy Camp og hans venner drømmer om en evangelisk konsert midt i hjertet av landet. I hovedstaden. De ber. De planlegger. Kirgisistan er kjent for sin korrupsjon. Ville landets myndigheter si ja til noe slikt som en offentlig gospelkonsert? Jeremy Camp hadde fått ordene fra Sakarja 4,6: 'Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud'. Så - på dette ordet handlet de.

Kontakt ble gjort med amerikaneren Jed Gourly som i syv år har arbeidet som misjonær i Kirgisistan. Han kjente forholdene i landet godt. Fra ulike menigheter kom man sammen for å be om et under: at de muslimske myndighetene ville si ja til en kristen konsert! Og det var virkelig det de trengte: et under! Sannsynligheten for at de kirgisiske myndighetene ville si ja til noe slikt var lik null. To pastorer i Kirgisistan - pastor Yakov og pastor Damir - ble grepet av visjonen bak konserten. De tok kontakt med andre pastorer og så begynte de for alvor å be! Noen dro ut i fjellene for å tilbringe tre dager i bønn og faste der. Flere kirgisiske menigheter gikk sammen for å be og for å planlegge. Mange av sangene til Jeremy Camp ble oversatt til kirgisisk slik at de kunne brukes i menighetene.

Etter en uke med konserter i Ukraina satte Jeremy Camp og hans team kursen mot Kirgisistan. De ankom Bishkek mot slutten av juni. Da hadde Gud på forhånd gitt flere mennesker et bibelord fra Jeremia uavhengig av hverandre. En av dem var kona til Jeremy, Adie. Hun sendte en epost med ordene: 'Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke ... men Herren er med meg som en veldig kjempe. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overtaket. De skal få stor skam fordi de ikke for fram med visdom - en evig vanære, som aldri blir glemt ... Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd'. (Jer 20,9b-11 + v.13)

På forunderlig vis gav kirgisiske myndigheter tillatelse til å holde konserten. 10.000 mennesker kom. Det lå et mektig Guds nærvær over forsamlingen. Ved siden av Jeremy Camp og hans venner deltok også Miss Ukraine 2007 som delte sitt sterke vitnesbyrd om hva troen på Jesus hadde gjort med henne. Også lokale kristne lovsangsgrupper fra Kirgisistan deltok.

Konserten ble et gjennombrudd for evangeliet i Kirgisistan. Spørsmålet er nå hva som skjer videre med de lokale forsamlingene, om forfølgelsen av dem fortsetter. Konserten ble godt tatt imot av de som kom dit for å lytte til de kristne sangene.

Kirgisisk menighetsvekst: Fra 45 til 300 menigheter på 20 år

Dagens gladmelding kommer fra Operasjon Mobilisering: I 1990 var det bare 45 protestantiske menigheter i Kirgisistan. 20 år senere er tallet 300 - og da er ikke de illegale menighetene regnet med!

Menighetsveksten kommer til tross for hard forfølgelse. Jeg har ved flere anledninger dokumentert at mange kirgisere må betale en høy pris for å følge Jesus.

88 prosent av landets befolkning på ca 4,9 millioner er muslimer. Det finnes 139.000 ortodokse kristne i landet, i all hovedsak er dette russere. 45.000 tilhører de drøyt 300 protestantiske menighetene. Flesteparten av medlemmene i disse menighetene er etniske kirgisere.

Det bor en rekke usbekere og tadsjikere i Kirgisistan. Disse er for det meste unådde. Det samme er tilfellet med flere nomadiske grupper. m

Ung kirgisisk jente torturert av sine foreldre på grunn av troen på Jesus

En ung kirgisisk jente som nylig ble en kristen, ble dratt bort til en gloheit ovn og brent i ansiktet av sine foreldre. De sørget også for å brenne opp den kristne litteraturen hun eide.

Etter å ha torturert datteren, ble hun tvunget til å arbeide som syerske på en fabrikk.

Denne forferdelige saken ble kjent i går, og ble offentliggjort av BosNewsLife senter i Budapest.

Den unge kirgisiske jenta hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre på et møte i en menighet nylig. Til tross for torturen hun er blitt utsatt for av sine egne foreldre, skal de ikke ha klart å knekke henne og frata henne troen.

La oss huske denne jenta i våre bønner nå i julen. Vi kjenner ikke hennes navn.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 2

Her fortsetter den sterke og dramatiske historien om Katherina Buhr Martens, og den anabaptistiske gruppen i Ukraina hun tilhørte. Første artikkel ble publisert i går:

Min far fikk ansvaret for kyrene, og han klarte den oppgaven godt. Men den dagen han fikk en utmerkelse for å ha utført en så god jobb, kom myndighetene og hentet ham. Moren min viste dem diplomet han hadde fått, og ba dem være så snill å gå. Men de lo, og kastet innrammingen med diplomet i tilbake til moren. Jeg så aldri min far igjen. Så kom de tilbake og tok mor. Fordi jeg på det tidspunktet allerede var 13 år ba de meg om å gå av sted og skaffe meg mitt eget levebrød. Min søster Lena og min bror Abram ble tatt med til et statlig barnehjem. Men jeg ville ikke forlate dem, så jeg insisterte på at vi skulle holde sammen. Slik ble det.

Mor kom tilbake fra fangeleiren etter en lang tid. Hun var for syk og utarmet etter det harde oppholdet der til å klare å arbeide i noen særlig grad etterpå. Hun tok på seg å sy for de som trengte det. Så brøt den 2. verdenskrig ut og tyskerne kom til Russland.

I løpet av en natt i 1941 samlet de oss sammen alle vi som fremdeles oppholdt oss i landsbyen, mesteparten kvinner og barn, og førte oss til jernbanestasjonen sammen med 6000 andre. Jeg var 17 år den gangen. Tyskerne hadde allerede kommet så nær at russerne åpnet ild. Hele natten raste kampene. Man kunne høre kulene som hvinte over over hodene våre. Neste dagen stuet de oss inn i jernbanevognene, et hundre eller mer inn i hver vogn. Men vi kom ikke langt. De hadde sprengt broene. Stadig måtte vi vente. Vi måtte til slutt snu, og ta en annen rute. Først etter flere måneders reise kom vi til Kasakhstan i Asia.

Kasakherne ville ikke ha dem, og behandlet dem ikke pent. Derfra fant de veien til Kirgisistan, hvor de først plasserte oss i huset til en annen familie. Vi hadde ingenting å spise eller kle oss med. Så arresterte de søster Lena og meg. Min mor sa til oss: 'I konsentrasjonsleirene vil dere i det minste gi dere noe å spise. Resten av oss vil sulte ihjel'. Det skulle også skje ikke lenge etterpå. Lillebroren min, Abram, var ute for å se etter frø og bær som de kunne spise. Da han kom tilbake fortalte folk i landsbyen ham at han ikke behøvde å gå hjem. Men han gjorde det. Der satt hans mor i en stol - død.

Ingen brydde seg om å ville begrave henne, men endelig kom noen og dro kroppen hennes ut i buskaset rundt huset og begravet henne der. Broren min la ut på landeveien, og tigget til seg mat såvidt nok til å holde ham i live. En natt kom han til en stor elv, Irtysh. Han var for svak til å komme seg ombord i en ferje som fraktet folk langt over til den andre siden, til byen Povlodar. Noen soldater fant ham liggende i en grøft, og de tok ham med til et barnehjem, hvor han vokste opp i gudløs elendighet.

I mellomtiden hadde Lena og jeg og en rekke andre blitt ført nordover. De hadde presset oss sammen, som sardiner i boks, inn i krøttervogner, mer enn hundre i hver vogn. Reisen tok over en måned. Alltid lenger nordover. Mange ganger sto vi stille på et sidespor. Vi ventet på sørgående tog som kom fra kullgruvene. Vognene ble etter hvert svært skitne, og vi ble syke på grunn av mangel på mat. En gang om dagen gav de oss noe å spise, et lite brød. Vann kunne det gå lenge mellom hver gang vi fikk. Jeg fikk utslett over hele kroppen. De var så smertefulle at jeg skrek hver gang noen kom borti meg hver gang toget stanset, eller tok av igjen.

Jeg hadde allerede hatt malaria da vi oppholdt oss lenger sør, og jeg følte meg ikke bra. Klærne våre hang i filler og klarte ikke lenger å dekke kroppen vår. Vi forsøkte alle å dele på det vi hadde. Skoene mine ble etter hvert så ødelagte at de nesten ikke dekket noe av foten. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi dro nordover. Vi passerte den arktiske sirkelen, og kom til Vorkuta, til nordkysten av Russland. Det var oktober når vi kom fram dit og de etterlot oss på stasjonen. Nei, vi ble ikke stående. Vi danset, for å holde på varmen.

Endelig tok de oss til badehusene hvor de dro av oss de skitne klærne våre. Det som var igjen av mine klær var nærmest blitt en del av kroppen min, det satt fast sammen med det strørknede blodet fra de mange sårene mine. De gav oss alle mannsklær, Jeg takket Gud også for det. Så ble vi satt til å arbeide. Grave grøfter i den frossne jorda for å lage fundamentet til en ny byggning. Vi hadde ingen spader, så vi måtte bruke det vi fant, eller hendene våre. Etter en stund ble jeg så syk at jeg ikke kunne gå. De fant ut at jeg hadde tyfus og jeg lå døende i flere måneder.

På dette punktet i historien tar Katherina en pause i fortellingen, ser på Peter Hoover og sier:

"Weet jie, mijn Lewen ess enn Wunde Gottes" - du vet, livet mitt, er et Guds under'.

(fortsettes)

Bildet viser landsbyen Niolaipol som Katherina kom fra. Her var det en gang en blomstrende mennonite-koloni. Nå står husene tomme.

Kirgisiske baptister hjelper muslimer som er ofre for etnisk rensning

Baptister i Kirgisistan er en forfulgt minoritet. I kjølvannet av katastrofen som rammet byen Osj, på grunn av de etniske kampene mellom kirgisere og usbekere, hjelper de nå de som er kommet til skade og de mange som har mistet sine hjem. Både Baptistenes Verdensallianse, Den europeiske baptistføderasjonen og ulike baptistmenigheter verden over har gitt økonomisk støtte slik at dette er mulig. Med kjærlighet som våpen ønsker de kirgisiske baptistene å vise en annen vei en hatets vei, nemlig forsoningens vei. Nå hjelper de sine muslimske naboer som har lidd så mye i denne konflikten.

Byen Osj, som mer eller mindre ligger i ruiner, er en av de eldste byene i Kirgisistan og et av de eldste urbane sentre i hele Sentral-Asia. Noen historikere mener å kunne påvise at denne byen har sin opprinnelse fra kong Salomo. En legende forteller at Salomo ledet en hær hit. I følge legenden skulle han ha drevet et par okser med plog foran seg frem til dette stedet, og plutselig stanset oksene opp. Da sa Salomo: "Hosh!" (nok).

Nå er 1500 hus ødelagt, 250 mennesker har mistet livet. Det er de offisielle tallene. Virkeligheten er annerledes. I følge våre baptistvenner i landet snakker man om flere tusen drepte. Det lokale sykehuset hadde ikke senger til alle som trengte det, og heller ingen mulighet til å gi mat til de mange som trengte det. Det som ikke kommer frem i media er at mange barn har mistet sine foreldre, noen av dem er ikke mer enn et år gamle. De store barnefamiliene lider, det er ingen der til å hjelpe dem. Nå kommer baptistene i Kirgisistan mange av dem til unnsetning.

Fordi mange usbekere frykter for å bli drept forlater de ikke stedet der de befinner seg for å komme seg dit hvor det er mulig å få humanitær hjelp. Manglende tilgang på rent vann har skapt store problemer. Enkelte steder har det brutt ut dysenteri.

Baptistmenighetene i Kirgisistan har nå organisert hjelpearbeidet, og er i full gang. Nå henstiller de til kristne verden over om å be for dem i det vanskelige arbeidet de har foran seg. De ber også om at mange mennesker må finne Jesus gjennom den krisen de nå opplever i livet.

Bildet viser den hardt rammede byen Osj, og restene av hjemmet til en usbeker.

Gud har gjort store under i Kirgisistan

Russiske baptister hjelper nå sine trosfeller i Kirgisistan. Humanitær hjelp fra Baptistenes Verdensallianse kanaliseres gjennom Sammenslutningen av baptistmenigheter i Russland. Slik situasjonen er i Kirgisistan i dag er det umulig å sende hjelpen direkte til de områdene av landet som har vært herjet av opptøyer. Formannen i Sammenslutningen av baptistmenigheter i Russland, Alekseij V. Smirnov (bildet) oppfordrer oss til å be for Kirgisistan, for alle som er rammet, og om visdom til hvordan hjelpen skal nå de som virkelig trenger den.

Etter hvert som det har roet seg noe ned i Kirgisistan får vi også del i de grufulle opplevelsene mange har hatt. Mange har mistet sine kjære, deres hjem er fullstendig lagt i grus. 100.000 mennesker er på flukt, I byen Osj, hvor forferdelige ting har skjedd, ligger bedehuset til baptistene i et område som i all vesentlig grad er befolket av usbekere. En stor folkemengde var en dag på vei mot dette bedehuset. De drepte alle som kom i deres vei, og brant ned bygning for bygning. Når de sto bokstavelig talt bare 100 meter fra bedehuset, kom det en stridsvogn med soldater og mobben rømte. Det samme skjedde i Dzhalal-Abad. Der var mobben allerede kommet helt inn til veggen på bedehuset. Plutselig bryter det ut uenighet mellom de som er i denne gruppen, og de begynner å krangle dem imellom. Dermed så bryter de opp, og bedehuset ble ikke skadet. På mirakuløst vis har Herren altså berget disse to bedehusene fra å bli ødelagt.

Kirgisiske baptistledere ber spesielt om forbønn for Suzaku, en usbekisk landsby i Kirgisistan. Her finnes det flere usbekiske kristne. Militante grupper har forsøkt å ødelegge denne landsbyen, men har ikke lykkes. En av dagene var det svært dramatisk. Suzaku var omringet av disse miltante gruppene og de begynte å gå mot landsbyen. Her bor det bare fredelige mennesker. Ingen av dem hadde noe å forsvare seg med. Dermed begynte de å rope til Gud, og Gud hørte deres inderlige bønner. Rett før mobben skulle gå inn i landsbyen for å drepe, brenne og ødelegge kom kirgisiske soldater og fikk stanset det hele.

Henry Brilling, formann i Baptistunionen i Kirgisistan, forteller at Gud har gjort mange under i denne krisen i landet, fordi mange har vendt seg til Gud i sin nød.

Nødrop fra kirgisisk baptistpastor: Etnisk rensning pågår!

Vi har mottatt et nødrop fra våre trossøsken i Kirgisistan. En baptistpastor, som vi av sikkerhetsmessige hensyn ikke kan bringe navnet på, har vært øyenvitne til grusomme hendelser. Pastoren mener det pågår en etnisk rensning i landet. Han forteller om hauger med lik i gatene i byen Osj, som nesten er brent ned, og om store grupper av sårede mennesker.

Det er kirgisiske bander som går løs på usbekerne som bor i dette området. Baptistpastoren forteller at russerne som bor i området så langt er spart, men han mener det bare er et tidsspørsmål før også disse blir angrepet.

På grunn av disse grusomme handlingene er det også deler av landet hvor det nå er matmangel, og folk sulter. Han anmoder verdenssamfunnet om å gripe inn før en stor katastrofe finner sted, og han henstiller til alle kristne om å be for Kirgisistan.

Jeg lar oppfordringen gå videre til alle våre lesere.

Se også:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001661

http://www.vl.no/verden/article59504.zrm

Inderlig oppfordring til bønn for Kirgisistan

"Vi ber dere inderlig om å be ivrig for vårt land, for alle Guds barn og for alt Guds arbeid i Kirgisistan!"

Det er Heinrich Focht, som representerer Baptistunionen i Kirgisistan, som kommer med denne sterke oppfordringen til kristne verden over.

Oppfordringen kommer i form av et brev, hvor Focht - etter først å ha hilst oss med påskehilsenen fremfor noen: "Kristus er oppstanden, ja Han er sannelig oppstanden!" - beskriver det som er kjent for oss gjennom media, om opprøret mot den sittende presidenten, og gruppene som ødelegger alt i sin vei.

Så skriver Focht: "Men midt oppe i kaoset som har oppstått har Gud gjort under. Ingen av de kristne (han kaller dem "De trofaste") er blitt skadet, og samtlige bedehus står uskadd. Alle landets menigheter har fortsatt med å holde gudstjenester, til tross for opptøyene."

Heinrich Focht forteller at 9. april ble en spesiell bønnedag for Kirgisistan, hvor det ble holdt bønn i alle baptistmenighetene i landet. 12. april, da Focht skriver sitt brev, ble det sendt ut en oppfordring til alle landets menigheter om en tre ukers bønn og fastekampanje med start samme dag. Planen er at tre menigheter er i bønn og faste hver dag, og sender stafettpinnen videre.

De kristne i Kirgisistan deler følgende bønneemner med oss:

* Be om at Herren bevarer vårt land fra borgerkrig
* At freden vil bli opprettet
* At Gud vil gi oss gudfryktige ledere med visdom til å lede landet
* At Gud vil frelse oss fra det onde og oppmuntre de troende
* At Gud sender en kraftig vekkelse slik at Kirgisistan blir en kristen nasjon


De hilser oss med ordene fra Kol 4,2-3:

"Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium. For det er for deres skyld jeg er i lenker."

Vi lar oppfordringen gå videre til bloggens bedere.

1500 jøder i Kirgisistan føler seg svært utsatt på grunn av opptøyene

Det jødiske samfunnet i Kirgisistan holder pusten og ber det internasjonale samfunnet om hjelp. De siste dagers opprør, hvor mobben har tatt overhånd i hovedstadens gater, gjør at de jødene som oppholder seg der føler seg svært utsatt og redde.

Det finnes 1500 jøder i Kirgisistan, flesteparten av disse oppholder seg i hovedstaden Bishkek. Mer av halvparten av disse lever på sosialtrygd, som de mottar gjennom det lokale Hesed-senteret. Dette senteret er støttet av ulike jødiske organisasjoner.

Situasjonen i Bishkek er svært ustabil og kan komme ut av kontroll igjen. Jødene som bor der kan lett bli gjort til syndebukker i den spente situasjonen som preger landet. Butikker nær den jødiske synagogen er angrepet, men frem til nå har synagogen fått stå i fred. Bildet er fra en gudstjeneste i denne synagogen i Bishkek.

Vi ber våre bedene lesere om å huske på våre jødiske venner i Kirgisistan. La oss be for deres trygghet, at synagogen må få stå urørt, og at Gud kan kalle dem tilbake til deres eget land, Israel. Mest av alt ber vi om at de må få oppleve å finne Messias.

Et bilde som forteller om tro, mot og forfølgelse

Dagen/Magazinet offentliggjorde et bilde i går som grep meg så sterkt. Stans opp litt og se nærmere på det! Bildet som er tatt av Jon-Geir Dittmann i Norsk Misjon i Øst, viser en baptistpastor som deler ut nattverd i en kirgisisk baptistmenighet.

For meg personlig er dette bildet spesielt av flere årsaker. Jeg arbeidet som redaktør av Ropet fra Øst og som informasjonsmedarbeider i Norsk Misjon i Øst (tidl. Misjon bak Jernteppet), da Institutt for Bibeloversettelse i Stockholm fullførte oversettelsen av Det Nye testamente på kirgisisk. I dag tenker jeg på at instituttets leder, Boris Andropovic og daværenede generalsekretær i Norsk Misjon i Øst, John Victor Selle virkelig var midt i Guds ledelse da de satset på å få denne oversettelsen ferdig i rett tid. For når oversettelsen var klar, åpnet Kirgisistan grensene, og Guds ord kunne bringes inn. Jeg glemmer ikke at misjonssekretær Johannes Østtveit, en av pionerene i norsk Østeuropamisjon og Øyvind Crompton, som i dag står i vekkelse i Sør-Afrika, dro til Kirgisistan med de første Nytestamentene. De plantet Guds ord i moden jord, og sakte, men sikkert vokste de første menighetene fram.

I dag lever disse kristne under hard forfølgelse. Mange av dem har gått under jorda. Også her er det slik at det er baptistene som opplever den hardeste forfølgelsen, særlig de uregistrerte.

Jeg blir så grepet når jeg ser bildet av disse kirgisierne som tar imot Herrens nattverd. De er kanskje frukten av de nytestamentene Johannes Østtveit og Øyvind Crompton brakte inn. Nå har de fått oppleve frelsens under, de er døpt og lagt til menigheten, og nå feirer de nattverden sammen. Enkelt. Men under forfølgelse. Dette er en del av Kristi forsamling i Kirgisistan. Jeg kommer til å klippe ut bildet og henge det på veggen, så jeg kan minnes dem i mine bønner. Blir du også med å be for Kristi lidende forsamling i Kirgisistan?

Kari Fure i Dagen/Magazinet skriver: "20 år etter at jernteppet revnet, tar Kirgisistan igjen sovjetmetoder i bruk for å kontrollere innbyggerne. 2010 kan bli året da landets små menigheter må gå under jorden."