Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 3

Her fortsetter tredje og siste del av den sterke og dramatiske historien om livet til Katherina Behr Martens:

Der, i fangeleiren, begynte jeg å søke Gud med større iver. Selv om vi ikke hadde sett noen Bibel på mange år ønsket jeg av hele mitt hjerte å få skaffet meg en. En dag hørte jeg om en kvinne som hadde gjemt en. Hun ønsket ikke å låne den bort, men jeg tigget og ba så lenge at hun til slutt gav etter for maset mitt. Jeg forstod ikke så mye av det jeg leste, men jeg leste om Jesu korsfestelse, og jeg forstod hva den handlet om. Det holdt for meg, og jeg satte min lit til Jesus.

En stor elv rant gjennom fangeleiren vår. En dag, på elvebredden på den andre siden, kom to menn i heftig krangel mens de lesset en jernbanevogn. En av dem bannet og sverget aldeles forferdelig. Den andre mannen, Sergeij, irettesatte ham og sa: 'Frykter du ikke Gud som kan høre alle ordene du sier?'

'Jeg har ingen Gud', ropte dem andre mannen, og bannet enda mer.  Men en annen arbeider i fangeleiren overhørte denne kranglingen, og fattet håp! Så snart han fikk en mulighet tok han kontakt med Sergeij, og i dypeste hemmelighet spurte han: 'Kunne det være at du og jeg er brødre?' Sergeij så overrasket på mannen. Men etter en tids samtale kunne de kysse hverandre på kinnet som et tegn på at de to var brødre i Kristus. Hvilken glede det var at de to visste om hverandre i fangeleiren!

Fra den dagen av begynte de to å møtes i hemmelighet for å oppmuntre hverandre og be sammen. En etter en fant andre ut om dette og slo seg i lag med dem. Selv noen få av oss unge kvinnene begynte å komme til disse hemmelige samlingene. Noen hadde i sitt eie en sangbok som var aldeles i filler. Ingen av oss kjente sangene. Vi hadde ikke sunget dem på mange år. Men det var som et mirakel. Når vi leste den første linjen kom tonene til meg, de jeg hadde sunget for lenge siden i min barndom sammen med min far.

I juni 1949 ønsket vi å bli døpt. Vi dro langt ut på tundraen hvor en elv kom ned fra fjellene. Det var fremdeles snø på markene og vannet var forferdelig kaldt. En av brødrene tok ni av oss ut i elva hvor vi sto i en halvsirkel rundt ham. Så døpte han oss, en etter en. Den påfølgende natta ble flere døpt.

I fangeleiren bygget vi små hus med fire rom, en ovn og det var plass til et par i hvert av disse rommene. Det var i et av disse jeg giftet meg med en av de nye troende, Johann Martens, som kom fra landsbyen Kleefeld i Molochna kolonien. Vi bodde i et hus med et annet par som var troende, og to som ikke var det. Det var her datteren vår Erna ble født.

Det var så mye jeg ikke forstod om Gud og Bibelen, men vi hadde mye glede over å kjenne Ham, selv når vi ble forfulgt. En av brødrene fikk ansiktet slått i stykker, alt var knust, han var gul og blå, mens andre ble slått og mishandlet. Noen ble tatt vekk fra fangeleiren og de omkom et eller annet sted. Vi vet ikke hvor. Mannen min ble en av lederne i denne kristne gruppen.

Fra Vorkuta - nær Arkangelsk - ved Det arktiske hav, kunne Katherina, hennes mann og deres datter, reise tilbake til Kasakhstan en dag, og der ble de i mange år sammen med andre som var tvunget i eksil. Helt frem til Perestroikaens tid. Da flyttet de til Tyskland og senere til Australia hvor de ble en del av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 2

Her fortsetter den sterke og dramatiske historien om Katherina Buhr Martens, og den anabaptistiske gruppen i Ukraina hun tilhørte. Første artikkel ble publisert i går:

Min far fikk ansvaret for kyrene, og han klarte den oppgaven godt. Men den dagen han fikk en utmerkelse for å ha utført en så god jobb, kom myndighetene og hentet ham. Moren min viste dem diplomet han hadde fått, og ba dem være så snill å gå. Men de lo, og kastet innrammingen med diplomet i tilbake til moren. Jeg så aldri min far igjen. Så kom de tilbake og tok mor. Fordi jeg på det tidspunktet allerede var 13 år ba de meg om å gå av sted og skaffe meg mitt eget levebrød. Min søster Lena og min bror Abram ble tatt med til et statlig barnehjem. Men jeg ville ikke forlate dem, så jeg insisterte på at vi skulle holde sammen. Slik ble det.

Mor kom tilbake fra fangeleiren etter en lang tid. Hun var for syk og utarmet etter det harde oppholdet der til å klare å arbeide i noen særlig grad etterpå. Hun tok på seg å sy for de som trengte det. Så brøt den 2. verdenskrig ut og tyskerne kom til Russland.

I løpet av en natt i 1941 samlet de oss sammen alle vi som fremdeles oppholdt oss i landsbyen, mesteparten kvinner og barn, og førte oss til jernbanestasjonen sammen med 6000 andre. Jeg var 17 år den gangen. Tyskerne hadde allerede kommet så nær at russerne åpnet ild. Hele natten raste kampene. Man kunne høre kulene som hvinte over over hodene våre. Neste dagen stuet de oss inn i jernbanevognene, et hundre eller mer inn i hver vogn. Men vi kom ikke langt. De hadde sprengt broene. Stadig måtte vi vente. Vi måtte til slutt snu, og ta en annen rute. Først etter flere måneders reise kom vi til Kasakhstan i Asia.

Kasakherne ville ikke ha dem, og behandlet dem ikke pent. Derfra fant de veien til Kirgisistan, hvor de først plasserte oss i huset til en annen familie. Vi hadde ingenting å spise eller kle oss med. Så arresterte de søster Lena og meg. Min mor sa til oss: 'I konsentrasjonsleirene vil dere i det minste gi dere noe å spise. Resten av oss vil sulte ihjel'. Det skulle også skje ikke lenge etterpå. Lillebroren min, Abram, var ute for å se etter frø og bær som de kunne spise. Da han kom tilbake fortalte folk i landsbyen ham at han ikke behøvde å gå hjem. Men han gjorde det. Der satt hans mor i en stol - død.

Ingen brydde seg om å ville begrave henne, men endelig kom noen og dro kroppen hennes ut i buskaset rundt huset og begravet henne der. Broren min la ut på landeveien, og tigget til seg mat såvidt nok til å holde ham i live. En natt kom han til en stor elv, Irtysh. Han var for svak til å komme seg ombord i en ferje som fraktet folk langt over til den andre siden, til byen Povlodar. Noen soldater fant ham liggende i en grøft, og de tok ham med til et barnehjem, hvor han vokste opp i gudløs elendighet.

I mellomtiden hadde Lena og jeg og en rekke andre blitt ført nordover. De hadde presset oss sammen, som sardiner i boks, inn i krøttervogner, mer enn hundre i hver vogn. Reisen tok over en måned. Alltid lenger nordover. Mange ganger sto vi stille på et sidespor. Vi ventet på sørgående tog som kom fra kullgruvene. Vognene ble etter hvert svært skitne, og vi ble syke på grunn av mangel på mat. En gang om dagen gav de oss noe å spise, et lite brød. Vann kunne det gå lenge mellom hver gang vi fikk. Jeg fikk utslett over hele kroppen. De var så smertefulle at jeg skrek hver gang noen kom borti meg hver gang toget stanset, eller tok av igjen.

Jeg hadde allerede hatt malaria da vi oppholdt oss lenger sør, og jeg følte meg ikke bra. Klærne våre hang i filler og klarte ikke lenger å dekke kroppen vår. Vi forsøkte alle å dele på det vi hadde. Skoene mine ble etter hvert så ødelagte at de nesten ikke dekket noe av foten. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi dro nordover. Vi passerte den arktiske sirkelen, og kom til Vorkuta, til nordkysten av Russland. Det var oktober når vi kom fram dit og de etterlot oss på stasjonen. Nei, vi ble ikke stående. Vi danset, for å holde på varmen.

Endelig tok de oss til badehusene hvor de dro av oss de skitne klærne våre. Det som var igjen av mine klær var nærmest blitt en del av kroppen min, det satt fast sammen med det strørknede blodet fra de mange sårene mine. De gav oss alle mannsklær, Jeg takket Gud også for det. Så ble vi satt til å arbeide. Grave grøfter i den frossne jorda for å lage fundamentet til en ny byggning. Vi hadde ingen spader, så vi måtte bruke det vi fant, eller hendene våre. Etter en stund ble jeg så syk at jeg ikke kunne gå. De fant ut at jeg hadde tyfus og jeg lå døende i flere måneder.

På dette punktet i historien tar Katherina en pause i fortellingen, ser på Peter Hoover og sier:

"Weet jie, mijn Lewen ess enn Wunde Gottes" - du vet, livet mitt, er et Guds under'.

(fortsettes)

Bildet viser landsbyen Niolaipol som Katherina kom fra. Her var det en gang en blomstrende mennonite-koloni. Nå står husene tomme.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 1

Alle anabaptistene som bodde i landsbyen Nikolaipol i Yazykovo i Ukraina er borte. Husene deres og låvene deres står tomme. Frukttrærne og blomsterhagene er bare et villniss, og Katherina Buhr Martens (bildet), som var født i denne landsbyen, 13.april 1923, har flyttet til et mye bedre sted.

15.mai, omgitt av sin ektefelle, Johann Martens, hennes datter Erna og dennes ektefelle, Willi Martens (tidligere kjent som Vasilij Bogoslavskij), sovnet vår søster i Herren stille inn. Martens barna, barnebarn og oldebarn, sammen med medlemmene av Rocky Cape Christian Fellowship, skal begrave henne på mandag.

Johann Martens, Katherina's gjenlevende ektefelle, var en av lederne for denne anabaptistiske gruppen i Russland. Katherina som arbeidet i sovjetiske fangeleire beliggende i nærheten av Det arktiske hav, dag etter dag, år etter år, trodde aldri hun skulle overleve. Men hun gjorde. I april passerte hun 89's grensen, i Tasmania, Australia.

Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten i Tasmania, forteller at Katherina de siste 10 årene fortalte ham mye om sitt liv. Hun undret seg ofte over hvorfor akkurat hun skulle overleve, mens så mange andre gikk til grunne.

Katherina's historie

Hennes mor giftet seg første gang med en mann som het Heinrich Buhr. Ekteparet levde i landsbyen Nikolaipol, i den mennonitiske kolonien i Yazykovo, nær elva Dniepr i Ukraina. Bare noen få måneder etter at de to hadde giftet seg kom de som ble kalt Machnovtsy til landsbyen. Det var anarkister. De plyndret landsbyen og tok alt av verdi med seg. De tok Katherinas mor og noen andre av anabaptistene med seg til et sted som het Konstantinovka. Her klarte moren å rømme. Når hun kom tilbake til landsbyen fant hun kroppen til sin unge, elskede ektemann, sammen med to andre menn. Alle tre skutt av mennene fra Machnovtsy. De lå døde i hagen deres. Katherinas mor fikk de tre mennene gravlagt. Det viste seg at hun var gravid, men da barnet ble født, i en tid med revolusjon og en forferdelig hungersnød, døde det umiddelbart etterpå.

Ektefellenes yngre bror, Abram, forbarmet seg over den arme kvinnen, og giftet seg med henne. Katherina ble deres første barn. Hun vokste opp i landsbyen Nikolaipol. Her var det vakkert, og etter krigen var det igjen levelig her og familiene i kolonien gjorde det godt. Katherina og Abram fikk to barn til, Lena, og en gutt som fikk samme navn som faren. De gikk til gudstjenester hos den mennonitiske gruppen som gikk under navnet 'Kirchliche'. Hun husker godt at foreldrene elsket å synge. Faren, Abram, spilte et instrument som ble kalt Harpsichord, et lite piano, og Katherina stod ved siden av ham og sang.

Når Katherina var syv år gammel ble det innført nye lover, og det ble en vanskelig tid for anabaptistene i Nikolaipol. Mange av lederne i fellesskapene ble arrestert og sendt til Sibir. Det ble slutt på å ha skoleundervisning i menigheten, og medlemmene av de mennonitiske koloniene ble tvunget til å arbeide på kollektivbrukene.

(fortsettes)