Åndelig tørst

 "Gud tørster uendelig mye mer etter meg enn jeg etter Ham. Likevel er min tørst. som ofte fester meg ved det som er mindre enn Ham, alltid et avbilde av hans tørst. Min egen tørst kan aldri stilles her på jorden. Uansett hva jg lengter etter, blir jeg aldri fornøyd. Jeg er aldri helt tilfredsstilt. Ingenting kan slukke tørsten. Kan vel noe peke tydeligere på at jeg er skapt for deg alene, enn den umettelige tørsten som Du har lagt inn i hjertet mitt? Men jeg er bare et kar. Og karet er der kun for å fylles. Du gjør mer enn Du lover."

- Anders Arborelius: Hverdagsmystikk. St.Olav forlag 2024

"Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster."

- Dag Hammarskjöld

Den Gud som tørster og ser

 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)

Den Hellige Ånd og det indre livet

Når vi begynner å øve oss i å leve i bønn, har vi kanskje en sterk følelse av at vi ved egen vilje har bestemt våre vaner, men etter hvert som vi modnes og gjør oss egne erfaringer med Gud, forstår vi at bønnen er Guds initiativ.

Jeg vender stadig tilbake til Jesu egne ord om Den Hellige Ånd:

'Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' Joh 3,8

Det er Ånden som tar iniatiativet, det er Ånden som skaper lengselen i oss etter å be. Så la vinden blåse! La oss fylles av Den Hellige Ånd.

Vi må stifte beskjentskap med Den Hellige Ånd som bor i oss. Dra opp levende vann fra brønnen i vårt indre. Vi trenger ikke å søke noe utenfor oss selv - vi har fått Den Hellige Ånd.

Til den samaritanske kvinnen sa Jesus:

'Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.' Joh 4,13

Kom, Hellige Ånd!

Jeg lever med bønnene og hymnene til han som ble kalt Symeon den nye teologen (949-1022) om dagen. Det har å gjøre med noe undervisning jeg skal ha i en menighet hvor jeg skal tale om ikke så lenge. Symeon var en mann som bar på en brennende Gudslengsel, en mann påtagelig fylt av Den Hellige Ånd.

Her er et forsøk på å oversette hans bønn til Den Hellige Ånd. Når man ber den kjenner man litt på den åndelige tørst denne mannen hadde:

Kom, sanne lys.
Kom, evige liv.
Kom, skjulte mysterium.
Kom, uutsigelige skatt.
Kom, virkelighet bortenfor ord.
Kom, person bortenfor all forstand.
Kom, Allmektige, for uten opphold skaper, omformer og forandrer Du alle ting, helt og holdent gjennom Din vilje.
Kom, Du usynlige som ingen kan berøre med sin hånd.
Kom, Du som aldri rokkes, men som likevel i hvert øyeblikk er i bevegelse, Du nærmer Deg oss som ligger i helvete, dog forblir Du høyere enn himmelen.
Kom, Du hvis navn fyller våre hjerter
med lengsel og stadig er på våre lepper;
dog kan vi ikke si eller vite hvem Du er
eller hvordan Din natur er.
Kom, Du som er ensom til de ensomme.
Kom, for Du er selve begjæret i mitt indre.
Kom, mitt livs liv og min ånd.
Kom, min glede, min ære, min uendelige fryd.

Tørsten er kjennetegnet

Djupt inne i de russiske skogene - i Sarov - fantes det en beder. Han hilste gjerne sine mange besøkende med ordene 'min glede'. Serafim av Sarov (1759-1833) var preget av den ømhet som blir et menneske til del som lever nært Jesus:

"Man må være vennlig mot sin sjel", sa han til mennesker som gråt over sine synder.

Ved en annen anledning sa han: "Munterhet er ingen synd - selv ikke i kirken - det vet jeg, for Gud unner hvert menneske et lett hjerte."

En av Serafims mange disipler kan fortelle oss hvordan det var å be sammen med Serafim:

"En underlig følelse av velbefinnende, et eiendommelig ukjent velbehag, en forunderlig lykke fyller hjertet mitt."

Jeg minnes Serafim av Sarov denne 2. pinsedagen, fordi Serafim på så mange måter er en god pinsevenn! Ett av de ordene av Serafim av Sarov som oftest blir sitert, handler om hva som er målet for det kristne liv. Til dette svarte Serafim:

"Vi er kristne for å la oss fylle av Den Hellige Ånd!"

Hva er så kjennetegnet på et menneske som lever nært Gud?

Jeg tror det handler om lengsel og tørst.

Kong David ba i sin botssalme: "ta ikke fra meg din hellige Ånd. Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd." (Salme 51,13-14)

Nær Jesus finner man mennesker som lengter og tørster.

Tørst

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er så spontane og sanne! De tiltrekker og vekker hjertet. Deres tørst for vennskap, kjærlighet og fellesskap etterlater ingen av oss uberørte.

Enten gjør du hjertet ditt hardt til deres rop og avviser dem, eller du åpner ditt hjerte og trer inn i en relasjon bygget på tillit, enkle, ømme bevegelser og få ord'.

(Jean Vanier i An Ark for the Poor)

'Når alt kommer til alt er vi er alle i behov av fellesskap. Med utgangspunkt i dette fellesskapet trenger vi menn og kvinner som er i stand til oppdage hva det vil si å være menneskelig. Så trenger vi vise mennesker som er sterke i møte med motgang, som vet hva det vil si å være fredsskapere i en sønderbrutt verden'. (Jean Vanier i Man Alive, mars 1992)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen