Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 17

 Nå er vi kommet til den niende valfartssalmen. Den handler om gudsfrykten og frukten av å leve et liv til Herrens velbehag, og de innledende versene lyder slik: "Salig er den som frykter Herren og går på hans veier. Du får nyte frukten av ditt strev. Salig er du, det skal gå deg vel." (Salme 128,1-2) 

Salomos Ordspråk forteller oss at: "Å frykte Herren er opphav til visdom, å ha de helliges kunnskap er forstand." Og i samme Bibelbok lærer vi, i Ordspråkene 8,13 at: "Å frykte Herren er å hate det onde. Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale." 

All sann og sunn gudsfrykt fører til et liv i Guds beskyttelse og velsignelse. Innledningen til denne salmen minner meg om Salme 1: "Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør skal lykkes."

Her, i Salme 128, leser vi: "Salig er du, det skal gå deg vel."

Velsignelsen av et liv i gudsfrykt får vidtrekkende ringvirkninger: "Din kone er som en fruktbar vinstokk inne i ditt hus, barna er som unge oliventrær rundt bordet. Ja, slik blir en mann velsignet når han frykter Herren." (Salme 128,3-4)

Velsignelsen utøses fra "Sion så du får nyte Jerusalems lykke alle dine dager! Måtte du få se barn av dine barn! Fred over Israel!" (v.5-6)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 16

 Vi er kommet til den åttende valfartssalmen, og den eneste som er skrevet av kong Salomo. De innledende versene lyder slik: "Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover." (Salme 127,1-2) 

Som bygningsmester visste kong Salomo om hva han snakket om. Han bygget jo det storslåtte tempelet i Jerusalem.

Hvor forferdelig er ikke ordet 'forgjeves'. Til tross for stor og iherdig innsats, menneskelig styrke, penger, strev, møye - har det vært spill av krefter. Det er til ingen nytte. Det er forgjeves.

Om ikke Herren bygger.

Om ikke Herren våker.

Om ikke Herren...

Samtidig er dette en velsignelse for den som ingen krefter har. Herren er nok! Vår menneskelige styrke kan bli vårt største problem og utfordring og ikke minst hindring, fordi den tar Guds plass. Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 1,26-29: "Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25)

Guds svakhet - hans styrke.

Kong David er inne på dette i Salme 20,8-9: "Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. De synker i kne og faller, vi reiser oss og holder oss rake."

Den åttende valfartssalmen avsluttes med noen ord om hvilken velsignelse barn er: "Barn er en gave fra  Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i stridsmannens hånd er sønner en får i sin ungdom. Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem. Han blir ikke til skamme når han taler mot fiender i porten."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 15

 "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade."

De fleste forbinder de innledende versene av Salme 126 med tilbakevendingen fra eksilet i Babylon under Esra og Nehemja, men det er også mulig at det beskriver et kortere eksil for David fra Jerusalem som fant sted under Absalon, slik det er beskrevet i 2.Sam 15-19.

Salmisten som skrev Salme 126 er i likhet med Salme 125, ukjent. 

Ordene legges i munnen til pilegrimer under oppstigningen til Jerusalem, eller til pilegrimer som allerede hadde ankommet byen. De er fulle av lengsler og håp og ender i en yrende glede! Dret kan se riktig mørkt ut, men alt, absolutt alt, endrer seg når Herren selv griper inn og vender ens skjebne. Når jeg leser disse ordene blir jeg minnet om engelens budskap over Betlehemsmarkene julenatt: "Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for alt folket."

Når Herren griper inn kommer det alltid en stor lettelse, som når en byrde faller av, og vi fylles med glede og befriende latter. 

Det vitnesbyrdet vi avlegger da, til Herrens ære, kan bli en snakkis!

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd."

Bekkefarene i Negev-ørkenen ligger tørre om sommeren, men blir fylt med vann i regntiden.

Tårene er en gave, de er i seg selv bønn. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver om de tårer som kommer når vi blir berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse: 

"Det indre menneske bære frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil gi sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 14

 "Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."

Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19) 

Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.

Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"

Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 13

 Når jeg leser de innledende versene i den sjette valfartssalmen, kom jeg til å tenke på Snøhetta på Dovrefjell (bildet). De lyder slik: "De som setter sin lit til Herren, er so Sion-fjellet, det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. Fjell omgir Jerusalem, Herren omgir sitt folk fra nå og til evig tid." (Salme 125, 1-2)

"Enige og tro til Dovre faller", var den ed som ble avlagt av Eidsvollsmennene i 1814. Denne eden regnes som Norges uoffisielle nasjonalmotto.

Faktisk er Snøhetta ikke ulikt et annet av Israels fell, nemlig Hermonfjellet.

Fjell er betegnelsen på noe fast, urokkelig, stabilt, evig. Slik også for hebreerne. Fjell er også flere ganger nevnt i Bibelen som steder der mennesker møter Gud. Vi har Sinai, Horeb, Hermon, Ararat, Moria, bare for å nevne noen. Og, selvsagt Sion-fjellet, som nevnes heri Salme 125.

Sion-fjellet er navnet på en ås i Jerusalem, like utenfor Gamlebyens murer. Sion-fjellet har historisk sett vært knyttet til Tempelhøyden. I Bibelen er Sionfjellet synonymt med Moria-fjellet, hvor Abraham ble bedt om å ofre sin sønn, Isak, og det jødiske Tempelet. Navnet Sion brukes også om hele Israels land. Ordet 'Sion' kommer fra det hebraiske ordet: 'borg'.

Det er de som setter sin lit til Herren, og Herren alene, som aldri skal rokkes, men blir stående til evig tid. Det er noe å ta med seg inn i våre hverdager.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 12

 Noen mennesker strør om seg med religiøse fraser: 'Hadde det ikke vært for Gud', sier de 'ja, da hadde...' Men det er ikke ekte. Det er billige ord, og et påtatt religiøst språk. Det er som folk som strør om seg med et 'halleluja' og 'amen' omtrent for annethvert ord de sier. Det blir nesten noe latterlig ved det. Men så møter du mennesker som snakker ut fra erfaring. Det er totalt annerledes! De snakker med tyngde, slik kong David gjør i den andre valfartssalmen han skriver, nemlig Salme 124. Den innledes med disse ordene: "Hadde ikke Herren vært med oss, skal Israel si, hadde ikke Herren vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende da vreden deres flammet opp, så hadde vannet skylt over oss, flommen strømmet over oss, så hadde det veldige vannet strømmet over oss." (v,1-5)

David taler ut fra erfaring, og vi må alle gjøre oss erfaringer med Gud. Personlige erfaringer av hans trofasthet og omsorg. Vi kan lytte til andres vitnesbyrd og bli inspirert, men vi kan ikke leve av andres vitnesbyrd. David skildrer erfaringer som er tøffe og djuptgripende. Det er i mørket at daggryet blir til. I disse versene er undergangskreftene skildret som veldige vannmasser.

Så kommer vi til selve vendepunktet i salmen: "Velsignet er Herren som ikke ga oss til rov for deres tenner! Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk og vi slapp fri. Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord."

At det går bra med oss til slutt, skyldes ikke vår prektighet eller menneskelige styrke, men Gud alene. Når vi gjør oss slike djupe erfaringer meg Gud, gjennom lidelse og nød, snakker vi sant og da er vårt vitnesbyrd sant. For vi kan si med tyngde: vår hjelp er i Herrens navn.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 11

 Når vi har kommet til den fjerde av valfartssalmene, nemlig Salme 123, har pilegrimen ankommet Jerusalem. Det ser vi i den foregående salmen: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem." (Salme 122,2)

Pilegrimen tar et steg nærmere målet. To salmer tidligere, idet han er underveis kunne han bare løfte sine øyne opp mot fjellene, men nå løfter han sine øyne mot Gud: "Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen." (Salme 123,1) Han løfter blikket mot Gud som er i himmelen. Tidligere kunne han bare takke Gud som skaperen av himmel og jord, men nå ser han ham og adresserer ham som den som troner i himmelen.

Og i neste vers blir dette enda tydeligere: "Som tjeneres øyne følger Herrens hånd, som tjenestekvinners øyne følger husfruens hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud helt til han viser oss nåde." (v.2) 

Salmisten har nå nådd det trinnet i sin åndelige utvikling og modning, at det er nåden som gjelder. Vi merker den djupe lengselen i hans bønn: "Vær4 nådig mot oss, Herre, vær nådig!" (v.3) Dette er ingen selvfølge, men en modning. Salmisten har vendt sitt blikk mot Gud, hvor hjelpen kommer fra, han erkjenner at i møte med mennesker er det bare forakt og hån han har erfart. (v.4)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 10

 Kong David nevner Jerusalems helt spesielle plass i Israels rettsvesen: "Ja, der står troner for dommere, troner for Davids hus." (Salme 122,5) Jerusalem var nemlig sentrum for Israels rettsvesen. Men disse ordene er også profetiske. Profeten Jesaja beskriver Herrens tempelberg på følgende måte i et fremtidig tusenårsrike: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk." (Jes 2,2-4a)

Dette samsvarer med de profetiske ordene fra Lukas 22,29-30, som også omhandler det fremtidige tusenårsriket: "Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels 12 stammer."

Jerusalem har vært kringsatt av fiender mang en gang. Derfor oppfordres vi til følgende: "Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, leve trygt! Må fred råde innenfor dine voller, trygghet i dine borger! For mine brødres og venners skyld vil jeg si: Fred over deg! For tempelets skyld, Herren vår Guds hus, vil jeg ønske deg det gode." (Salme 122,6-9) Denne bønnen er like viktig å be i dag, som den var da den ble skrevet. Jerusalem har en framtid som fredens by, i det fredsriket Herren Jesus skal opprette ved sin gjenkomst. Da oppfylles ordene i den siste delen av profetien fra Jes 2,4b: "De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 9

 "Neste år i Jerusalem!" Slik har lengselen fått sitt uttrykk blant jøder i diasporaen i tusenvis av år. Den tredje valfartssalmen, Salme 122, er skrevet av kong David, og begynner slik: "Jeg ble glad da de sa til meg: Jeg vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer!" (v.1-4)

Dette er en salme som helt sikkert ble sunget når pilegrimene så Jerusalem i det fjerne. Da gledet de seg, og danset. Salme 87 gir uttrykk for dette: "For om Sion heter det: Hver og en er født her. Den høyeste selv har grunnfestet byen. Herren skriver opp folkene og teller dem. Alle er de født her. De danser og synger: Alle mine kilder er i deg." (v. 5-7)

Jerusalem er ikke bare Israels udødelige og udelelige hovedstad, og en by full av bibelsk historie, men den er også fremtidsbyen, sentrum for Guds evige plan, ikke bare jødene, men hele menneskeheten. Det er hit, til oljeberget, at kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus skal komme tilbake, sette seg på Davids trone og opprette tusenårsriket. Det kommer en dag da profeten Jesaja sine ord går bokstavelig i oppfyllelse: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han skal lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Jeg glemmer aldri første gangen jeg ruslet gatelangs i Jerusalem. Hvilken glede! Særlig Gamlebyen og Vestmuren ( Klagemuren ), Oljeberget fascinerte meg. For ikke å snakke om Getsemanehagen og Gravhagen. Da kom jeg så nært de bibelske begivenhetene.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 8

Vi fortsetter vårt studium av Salme 121, og er kommet til vers 3-8: "Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skad deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid."

Salmisten som skriver Salme 121 har nettopp begynt på oppstigningen til Jerusalem. Han har forlatt Kedars telt og oppholdsstedet i Mesjek. Underveis på pilegrimsveien blir han mer og mer klar over sin egen utilstrekkelighet. Jo lenger han går oppover jo mer blir han klar over at han trenger hjelp. Veien har blitt mer krevende. 

Hvis du tror at du klarer deg på egenhånd, la meg da i all vennlighet fortelle deg at det ikke er et tegn på at du løper etter Herren. Bare de som ikke beveger seg i retning Herren føler jo ikke noe behov for hjelp. Men så begynner salmisten å løfte blikket opp over fjellene, og begynner å se oppover. La oss merke oss dette: vår hjelp kommer ikke fra våre omstendigheter, det som skjer rundt oss. Vår hjelp kommer ovenfra. 

 Gud er et mysterium. Han sover ikke og blunder ikke, men han hviler! Han våker over sitt ord, og han vokter sitt folk.

Herren er også så nær oss som vår egen skygge. Og han bevarer oss. Jeg vet ikke hva som er størst: å bli frelst eller å bli bevart. Begge deler er mirakler. Judas, en av Jesu kjødelige brødre, skriver i sitt brev: "Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser dem som er kalt, dem som er elsket av Gud, vår Far, og bevart for Jesus Kristus." (v.1) Jesus er inne på dette å bli bevart flere ganger i sin yppersteprestlige bønn i Joh 17: "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt. Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du bevarer dem fra det onde." (v.11-15) 

"Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten." Under pilegrimsreisen kan vi bli utmattet av dagens gjøremål, og vi kan utsettes for nattens farer. Da er det trygt og godt og vite at: "Han skal bevare ditt liv." (v.7)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 7

 Fjellene har alltid hatt en dragende kraft over seg, for meg. Jeg elsker dem. Ragende, majestetiske, svimlende høyder. ensomheten. Stillheten. Og fjellblomstene er noe for seg selv. Blendende vakre, er de, og det er typisk Skaperen, å la dem gro og vokse der få ser dem. Det koster noe å ta seg dit de vokser. Nå er fjellturene over for mitt vedkommende, dessverre. Som rullestolbruker er de ikke så tilgjengelige som de en gang var.

Den ukjente forfatteren av Salme 121 har også et forhold til fjellene. I Salme 120 er det som om sjelen ser rundt seg og han som skriver den befinner seg i store vanskeligheter. Vender vi oss til Salme 121 derimot, ser vi ikke en som ser rundt seg, han ser oppover. Han har en annen blikkretning: "Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?" Salmisten har tatt et steg oppover. Husk at vi snakker om de såkalte oppstigningssalmene, og i det han ser oppover, finner han hjelp: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." Herren skaper i oss en hellig utilfredshet midt i vår nåværende tilstand og denne hellige utilfredsheten får oss til å erkjenne at vi trenger å kjenne ham mer og lengte etter ham mer. Vi skulle alltid se til Herren og finne hjelp hos ham.

Det er interessant å lese Høysangen parallelt med disse valfartssalmene. Høysangen innledes med den inderlige Gudslengselen: "Å  om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" Og lengselen får sitt uttrykk med disse ordene: "Ta meg med! La oss løpe!" Enkelte bibeloversettere oversetter dette ordet slik: "Dra meg, og jeg vil løpe etter deg." Hvis vi har et ønske, en lengsel etter Herren, så vil vi erfare at Ånden drar oss til Kristus, for det er noe attraktivt med Kristi kjærlighet. Apostelen Paulus er inne på dette i 2.Kor 5,14-15: "For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at en er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem."

Det at vi dras mot Herren, er et verk av Den Hellige Ånd alene, men løpingen er opp til oss. Jeg minner igjen om ordene fra Fillipperbrevet: "Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet..."

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 4

 Enkelte bibelforskere hevder at de 15 salmene som utgjør 'Sanger til festreisene' var sanger som ble sunget av pilegrimer som dro opp til Jerusalem i forbindelse med de årlige høytidene. I følge 2.Mos 23,14-17 leser vi at det var Herrens befaling at alt hankjønn og barn skulle tre fram for Herrens ansikt tre ganger i året. I det pilegrimer fra hele landet reiste opp mot Jerusalem, møtte de noen ganger hverandre langs veien og det kunne bli store folkeansamlinger. Mens de gikk, kunne de bryte ut i sang. Disse 15 sangene ble som deres sangreportoar i det de besteg åskammene, steg opp fra dalførene opp til Jerusalem og Sionfjellet. Denne ideen blir støttet av Salme 122,3-4: "Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer! Det er en lov for Israel å prise Herrens navn." 

Andre bibelforskere mener å vite at disse 15 salmene ble sunget av prestene i tempelet, og tempelet hadde som kjent trapper, og de 15 salmene kan være salmer som ble sunget når man steg opp til tempelet. Dette understøttes av ordene fra Esekiel 40, hvor vi leser om syv trappetrinn i forbindelse med forgården og åtte trappetrinn i forbindelse med det aller helligste, til sammen 15 trinn og det er 15 salmer. 

Og det finnes også bibelforskere som hevder at disse 15 oppstigningssalmene ble sunget av en rest av Israels barn som hadde returnert fra fangenskapet i Babylon. Denne resten som la ut på en reise etter 70 års fangenskap sang disse sangene på vei til Jerusalem. Salme 126 synes å understøtte en slik tanke: "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade." (v 1-3) 

Uansett hva som er salmenes opprinnelse, er de alle sanger som uttrykker åndelig erfaring. De beskriver trinn for trinn en oppstigning til Gud, som må bestiges trinn for trinn. Disse 15 salmene kan bli til enorm hjelp langs pilegrimsleden. Noen ganger oppmuntrer de oss. Noen ganger rettleder de oss. Og noen ganger styrker de oss.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 3

 Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'

Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."

Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.

Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.

fortsettes