Ærbødighet. Ærefrykt.
Dette er min lengsel for kirken.
Fordi dette er kirkens tydelige mangelvare. Den mangler Gudsfrykten. Profeten Jesaja erfarte Gud, og Guds hellighet.
'I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6,1-5)
Hadde våre øyne også sett kongen, Herren over hærskarene, hadde livene våre blitt levd annerledes, da ville også våre gudstjenester vært preget av det. Da ville livene våre være preget av stillhet.
'Den som har mye å si om seg selv', sa den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafsson, 'har ennå ikke sett Gud'.
Hvorfor ser vi mye konkret hellighet blant trossøsken i for eksempel den koptiske og den syriske kristenheten, mens vi i det pinsekarismatiske vesten ser celebriteter?
Hva er det vi ikke har sett, vi som tror vi har sett alt? Som mener at vi sitter igjen med originalen?
Jeg lengter etter den kroppsliggjorte troen, den konkrete helligheten. Som er synlig i levd liv, som bærer med seg en velduft av Kristus.
Jeg tror ikke jeg er alene om å bære på den lengselen. Hos meg har tørsten etter hellighet blitt alt mer sterkere.
(fortsettes)
Bildet: Munken Paisios, som bær med seg et Gudsnærvær som var til å ta og føle på for de som var så heldige å møte ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar