Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 1

Jeg ble så grepet av noe jeg leste i går. Som mange av bloggens lesere helt sikkert har fått med seg, er Jean Vanier en person har har betydd svært mye for meg - og som har vært med på å forme mitt åndelige liv gjennom mange tiår.

I går leste jeg et brev han har skrevet hvor han forteller om sin bror, Benedict Vanier (bildet), og om søsteren sin, Therese, som begge døde kort tid etter hverandre denne sommeren. Måten Jean Vanier omtaler sin bror og sin søster på, gjorde at tårene kom i strie strømmer. I deres liv og i deres død var det også så mye åndelig visdom å finne.

Her i min oversettelse følger noe av det Jean Vanier skriver:

'Jeg hadde snakket med Benedict når han var på sykehuset ikke så langt unna klosteret i Canada hvor han bodde. Jeg bad han om å vente på meg om han skulle føle seg dårligere. Og slik var det at jeg var der ved sengekanten hans den dagen han døde. Han lå der med sitt milde, nærmest leende smil, og ga liv til dem som var rundt ham selv i store smerter.

Han var en mild og hellig munk i 68 år, som søkte og utstrålte Guds nærvær.

I et øyeblikk - å, milde mann - la han sin hånd i min og der hvilte den mens vi ba sammen inntil han sluttet å puste og hjertet sluttet å slå.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, doktoren hans gav meg det ene papirhåndkleet etter det andre. Jeg ønsket ikke å slippe taket i dette stille håndtrykket, dette nærværet så mettet av bønn mellom oss to, men selvsagt måtte vi, for han hadde forlatt denne siden av elven av synlig liv til fordel for den andre.

Sløret mellom det synlige og usynlige er så tynt, så lett. Hele livet hadde han ventet på dette øyeblikket og for møtet med den Ene han elsket og som han hadde gitt hele sitt liv til. Han hadde gått over til den andre siden. Takk skal du ha, storebror! Nå må jeg gå videre med livet her'.

(fortsettes)