Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 2

En måned etter at Jean Vanier mistet sin bror, Benedict, dør hans søster, Therese. På bildet ser vi Jean og Therese feirer hennes fødselsdag.

Her følger andre og siste delen av brevet som jeg har oversatt, og som Jean Vanier har skrevet, hvor han på en så gripende og sterk måte forteller om broren og søsterens liv og død:

'En måned senere faller Therese om i rommet sitt i London, og hun blir brakt til sykehuset hvor hun i så mange år praktiserte som lege. Legen som behandlet henne hadde vanskelig med å forstå hennes ønske om å følge etter Benedict.

Hun, som så vidunderlig hadde fulgt og på en så mild måte hjulpet hundrevis av mennesker i sin legegjerning, ble så vakkert tatt hånd den siste fasen av livet, av legen som hadde arbeidet sammen henne i det lindrende arbeidet hun hadde arbeidet med overfor døende. Han elsket henne, og foreslo at hun skulle sendes tilbake til Lillesøstrene.

Jeg var sammen med henne på sykehuset før hun returnerte til dem, når hun var i en slik forferdelig smerte som ingen riktig kunne forstå. Det var virkelig vondt å oppleve både for meg, og andre.

Hun ropte ut: 'vær så snill', 'vær så snill'.

Med det samme hun kom tilbake til Lillesøstrene var hun igjen fylt med fred. Jeg snakket med legen som har ansvar for lindrende enhet. Han så etter henne de siste øyeblikkene mens livet ebbet ut. Hun virket uklar. Jeg spurte ham hvor lenge han trodde hun ville leve. Han svarte at hun hadde enda et åndelig arbeid å utføre, som hadde med forbønn å gjøre.

'Hun vil forlate oss når det arbeidet er fullført!'

Stillferdig døde hun neste dag.

Hennes begravelse var så vakker. En passende og våger jeg å si: herlig fullendelse av alle de årene hun har kjempet og lengtet etter enhet mellom kirkene. Selve begravelseshøytideligheten som ble celebrert av fader David Stanley, og fant sted i den anglikanske katedralen i Canterbury, med mange, mange av hennes venner og folk fra L'Arche. Hun ble begravet i den lille gravlunden i Barfreston, landsbyen hvor hun begynte den første L'Arche kommuniteten i Storbritannia i 1974. Hun ble stedt til hvile med de første folkene hun ønsket velkommen inn i kommuniteten og så nå er blitt forfremmet til herligheten.

Therese var en vidunderlig kvinne, et strålende menneske, en medfølende og snill og kompetent lege. Hun betydde enormt mye for ikke bare for de kommunitetene hun hadde grunnlagt i Storbritannia og Nord-Europa, men for alle kommunitetene i L'Arche over hele verden.

Hun kjempet for å forsikre seg om at våre kommuniteter skulle være steder for vekst og hvor alle ble ønsket velkommen - ikke bare på grunn av deres svakhet og behov, men også for de som kom som assistenter. Hennes hjerte lengtet etter enhet mellom alle kristne og alle folk. Hennes livs sang og i hennes smerte var denne: At de alle må være ett.'

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 1

Jeg ble så grepet av noe jeg leste i går. Som mange av bloggens lesere helt sikkert har fått med seg, er Jean Vanier en person har har betydd svært mye for meg - og som har vært med på å forme mitt åndelige liv gjennom mange tiår.

I går leste jeg et brev han har skrevet hvor han forteller om sin bror, Benedict Vanier (bildet), og om søsteren sin, Therese, som begge døde kort tid etter hverandre denne sommeren. Måten Jean Vanier omtaler sin bror og sin søster på, gjorde at tårene kom i strie strømmer. I deres liv og i deres død var det også så mye åndelig visdom å finne.

Her i min oversettelse følger noe av det Jean Vanier skriver:

'Jeg hadde snakket med Benedict når han var på sykehuset ikke så langt unna klosteret i Canada hvor han bodde. Jeg bad han om å vente på meg om han skulle føle seg dårligere. Og slik var det at jeg var der ved sengekanten hans den dagen han døde. Han lå der med sitt milde, nærmest leende smil, og ga liv til dem som var rundt ham selv i store smerter.

Han var en mild og hellig munk i 68 år, som søkte og utstrålte Guds nærvær.

I et øyeblikk - å, milde mann - la han sin hånd i min og der hvilte den mens vi ba sammen inntil han sluttet å puste og hjertet sluttet å slå.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, doktoren hans gav meg det ene papirhåndkleet etter det andre. Jeg ønsket ikke å slippe taket i dette stille håndtrykket, dette nærværet så mettet av bønn mellom oss to, men selvsagt måtte vi, for han hadde forlatt denne siden av elven av synlig liv til fordel for den andre.

Sløret mellom det synlige og usynlige er så tynt, så lett. Hele livet hadde han ventet på dette øyeblikket og for møtet med den Ene han elsket og som han hadde gitt hele sitt liv til. Han hadde gått over til den andre siden. Takk skal du ha, storebror! Nå må jeg gå videre med livet her'.

(fortsettes)