Vi har møtt dem, mange av oss. De gjør ikke så stort nummer av seg. Stillferdige, mennesker som er bærere av en djup fred og når de har gått igjen har de etterlatt seg noe.
Et atmosfære som av og til er til å ta og føle på. Man kjenner seg oppløftet, beriket. Deres besøk har velsignet oss.
De er mennesker av få ord. Med ordene har tyngde. De er veloverveid. De snakker ikke om andre. De snakker om Jesus. Ikke som en teori, men som levd liv. Sammen med dem forstår man at man selv har mye å lære, og at Herren har forunt oss at slike mennesker finnes. Som forbilder. Men de gjør oss ikke små. Tråkker aldri på oss. Livene deres løfter, og skaper en djup lengsel hos den som møter dem, etter å leve som dem.
De er ikke spart for lidelser. De har smakt mer enn andre. Deres tro er prøvd.
Og dermed blitt kostbar. Som rent gull.
De kommer fra stillheten. I ørkenlandskapet er de formet og dannet. Mye tid alene med Gud, gjør at de kjenner Hans røst, og vet å skjelne den fra andre.
Deres liv, denne hellighet de bærer med seg, dufter. De har vært mye sammen med Jesus. Dette er bedere i ordets rette forstand. Mennesker som vet å utløse sitt hjerte.
Nei, de er ikke fullkomne.
De bærer sår. Spor etter lidelsene de har vært igjennom. Det er nettopp det som gjør dem troverdige.
Når man ser dem tenker man på ordene fra 2.Kor 4,6:
'For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'.
Dette er hellighet.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar