Hellighet og ærbødighet, del 4

Her fortsetter artikkelserien 'Hellighet og ærbødighet'. Forrige del ble publisert mandag 29.september:

Vi lever i en veldig rastløs tid. Mange har problemer med å slå rot. Ringvirkningene av dette setter også sitt preg på vårt åndelige liv. Vi går lett lei, vil prøve noe nytt. Rotløsheten er kanskje samtidens største problem.

Hellighet og stabilitet er lenket sammen. I Guds rike modnes ting fram. 'I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler'. (Joh 15,8)

Det tar tid før et tre bærer frukt.

Den åndelige veiens mål er 'stedet der Gud finnes', sa Evagrios av Pontos, som på 300-tallets slutt ble den åndelige veiledningstradisjonens store mester.

Å være en kristen er å leve med en dualitet: På den ene siden er man en pilegrim - på vei mot et hellig sted, samtidig som man med full tillit har slått seg ned - på nettopp det stedet.

Dette beskrives med to uttrykk:

Peregrinatio pro Christo
Stabilitas loci

La meg forsøke å forklare:

Peregrinatio pro Christo - oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse
Stabilitas loci - troskapen mot det som er gitt, det rotfestede livet på det stedet som er gitt meg.

Det finnes mange i dag som søker opplevelsene - også de åndelige. For dem er den åndelige søkingen til slutt blitt en tvang. De ender ofte opp frustrerte, desillusjonerte, fragmenterte.

Den som våger å bli, slå rot, vokse sakte, oppdager noen av 'dybdene i Gud' (1.Kor 2,10)

Benedict av Nursia kom med følgende radikale råd:

'Bli på det stedet der du er'.

Det er i hverdagene, i trofastheten mot stedet hvor du bor, i stabiliteten at Guds hellige Ånd former og danner oss til Kristi bilde.

Mange søker råd i dag og stemmene er mange.

Men de er ofte grunne.

For de man spør om råd lever selv ikke det budskapet de formidler.

I neste del av denne serien skal vi se nærmere på den åndelige veiledningens og den åndelige veilederens rolle.

(fortsettes)