Viser innlegg med etiketten menneskefrykt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten menneskefrykt. Vis alle innlegg

onsdag, august 10, 2022

Munnkurv på menneskefrykten


Herren kaller menn og kvinner til å bli hans stemme til nasjonene, men stor motstand har funnet sted. Stemmer har blitt stilnet på grunn av frykt for mennesker, og som et resultat går folk til grunne på grunn av mangel på forståelse som bare profetisk sannhet kan tilby.

Da Herren kalte Jeremia til å bli profet, motsto Jeremia først kallet ved å bruke sin alder som en unnskyldning. Jeremias misforståelse av Guds veier var motivert av frykt – en frykt for hva folk ville tenke. «Herren svarte: «Ikke si: 'Jeg er for ung', for du må gå dit jeg sender deg og si hva jeg enn sier til deg. Og vær ikke redd for folket» (Jeremia 1:7-8).

Lydighet og fryktløshet var de to spørsmålene Herren forsterket i sin instruksjon til en motvillig Jeremia. Når disse to problemene ble overvunnet på et personlig nivå, ville Jeremia fortsette å bli en av de mest betydningsfulle og produktive profetene i bibelhistorien.

Paulus måtte håndtere lignende problemer med Timoteus. Timoteus ble bedt om å vekke til live gavene i ham for å tenne troen hans i en tid med personlig utfordring. Gavene hans hadde blitt redusert fra en flamme til bare en glør under påvirkning av frykt. Paulus sa: "For Gud har ikke gitt oss en ånd av frykt og motløshet, men av kraft, kjærlighet og selvdisiplin" (2. Timoteus 1:7). Selvdisiplin er mer enn bare å leve et rent og hederlig liv. Det er en disiplin som krever at vi stilner fryktens stemme, slik at lydighet kan finne sted.

Herren river murer av frykt og motløshet i sin menighet. Disse murene sto i veien for at Jeremia tok imot kallet hans, og de var en hindring Timoteus måtte overvinne slik at han kunne fullføre godt. Alltid tilstede i vårt kall vil være tilstedeværelsen av frykt i en eller annen form. Det må tas tak i, ellers vil vi gi etter i båndet og gjøre oss til en tjener for dens befalinger.

Vi må stille oss selv flere spørsmål hvis vi skal løsrive oss fra fryktens bånd og bevege oss fritt med Ånden. Hvor har vi vært stille på grunn av frykt? Er frykten vår motivert av økonomisk trygghet, opprettholdelse av aksept i vår nåværende sirkel av fellesskap, eller unngå omveltningen som vil komme når vi taler Herrens ord?

Å gå over terskelen til frykt vil føre oss til stedet for vårt kall. Herren peker på frykt i sin menighet hvor det blir satt munnkurv på sannheten. Forvent at lyden av frihet vil stige i de kommende dagene når stemmer en gang holdt i trelldom til frykten for mennesker begynner å tale Herrens ord fryktløst. Et nytt nivå av klarhet vil komme når menigheten oppdager sin fryktløse stemme og begynner å snakke sannheten i kjærlighet til en forvirret verden holdt som gissel av løgner og bedrag.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av:Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, januar 15, 2016

Frykt

'Fordi jeg frykter din hånd som griper, som kaller meg til det ukjente av kjærlighet, fordi jeg frykter min tomhet, at jeg en dag skal dø, frykter jeg meg selv og jeg lukker mitt hjerte, og stenger meg ute fra deg, min fortvilte bror.

Ditt nærvær er et kall. Vender jeg meg bort, eller våger jeg?

Kjærlighet er den største risiko av alle. Våger jeg virkelig å hoppe inn i det kjølige, virvlende levende vann av kjærlig troskap?'

Jean Vanier (bildet) i Tears of Silence, side 22. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, juli 28, 2013

Gudsfrykt - og mangelen på den

I 1529, mens han var i fengsel i Gmünden i Østerrike, skrev Peter Riedemann, en tidlig misjonær, apologet og eldste blant Hutterianerne, en gren av Døperbevegelsen, sin trosbekjennelse. I denne bekjennelsen heter det blant annet:

'Hvordan vi må bygge Guds hus og hva Guds hus er: Den første søylen i dette huset er den rene Gudsfrykten, for det står skrevet: Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Mot denne søylen raser den mektige vind og det ødeleggende vann av menneskefrykt. Vi må motstå dette i Gudsfrykt. Vi må frykte Gud mer enn mennesker'.

Kanskje er den manglende gudsfrykten den aller største utfordringen vår tids vestlige kristenhet står overfor? Kanskje har vi mer respekt for mennesker enn Gud?

Ordene fra Gal 1,10 er utfordrende:

'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'.

Peter Riedemann var ikke redd mennesker. Men fryktet Gud. Jeg skrev om ham her på bloggen i 2010. Du kan lese den artikkelen her:  http://bjornolav.blogspot.no/2010/05/peter-ridemann-en-radikal-etterflger-av.html