I en by kalt Betlehem

Jeg er slått i dag av den møysommelige måten Gud sørget for at den himmelske babyen ble født i Betlehem i Judea. Tre tråder, vevd sammen gjennom århundrer, kom sammen på den stjerneklare natten.

(1) Århundrer før kom moabittinnen Rut til å bo i Betlehem hvor hun giftet seg med Boas. Sønnen som ble født dem, het Obed, som var bestefaren til kong David, og fra denne slekten stammet Josef.

(2) Profeten Mika profeterte mye senere at Messias ville bli født i Betlehem, ‘en hersker over Israel, hvis opprinnelse er fra gammelt av, fra eldgamle tider’ (5:2).

(3) Cæsar Augustus beordret en folketelling som krevde at Josef skulle returnere til sitt forfedres hjem, noe som betydde at han og Maria måtte reise til Betlehem når hun skulle føde barnet.

For en fantastisk planlegging, hvilken nøye koordinering av begivenheter. Denne samme grundige Gud arbeider også med detaljene i livet mitt – og ditt – med sitt utrolige øye for detaljer. Vi kan være trygge når ting går sakte eller tilsynelatende ikke fungerer som vi forventer. Denne store Gud orkestrerer begivenheter og planene hans vil gå i oppfyllelse i hans gode tid.

- Tony Horsfall/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Gud går 4,8 kilometer i timen!

 

Jeg har ikke lagt ut noe på en stund, hovedsakelig fordi jeg ikke har hatt noe å si. Men i dag, da jeg tenkte på temaet 'Å vandre med Gud', kom jeg over noe som har stoppet meg i mine spor og fanget oppmerksomheten min.

Den kommer fra en bok med den spennende tittelen 'The Three Mile An Hour God' av den japanske teologen Kosuke Koyama,

Koyama hevder at den raskeste Gud går er tre miles i timen (4,8 kilometer), eller gjennomsnittlig ganghastighet. Faktisk går Gud med oss, ikke foran oss. Jesus, som er Gud, som er kjærlighet, går i 4,8 kilometer i timen. Gud går sakte fordi Han er kjærlighet.

"Kjærligheten har sin fart. Det er en indre fart. Det er en åndelig fart. Det er en annen hastighet enn den teknologiske hastigheten vi er vant til. Den fortsetter i dybden av livet, enten vi legger merke til det eller ikke, med 4,8 kilometer i timen. Det er farten vi går og derfor den hastigheten som Guds kjærlighet går. ”

Hastighet er en ultimate ressurs i vår kultur. Livet gjøres i en hast. Vi kommer til slutten av en dag, og det er uskarpt. Vi tenker: "Jeg gjorde mye i dag, men hva gjorde jeg?" Men Koyama oppfordrer oss til å bremse ned, stille inn på hastigheten og rytmen i Guds kjærlighet og se hvordan det ser ut.

Vi kan være lurt å tenke tanken om å bremse ned og ta seg tid til de tingene som savnes i en verden av hurtighet, faktisk kan trekke oss nærmere Gud og hverandre. Å reise for raskt kan være en måte å gå glipp av kjærligheten.

- Tony Horsfall/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)