Nå trenger vi din hjelp til å se Gud reise opp et mektig bønnehær for Norge

I en tid som vi nå lever i kjenner at tiden er inne for å fornye vårt bønneengasjement for landet vårt og for Israel. Jeg har i flere år kjent en stor nød for å gjenreise bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, uten å få noe særlig respons på dette, og var i ferd med å gi opp dette prosjektet, men jeg har de siste ukene kjent at det skal jeg ikke gjøre. Gud er i ferd med å reise opp en ny generasjon forbedere - og Han har ikke glemt de gamle bederne heller! Sammen kan vi be for Norge! Sammen kan vi be for de styrende myndigheter, Kongen og hans hus, Storting, Regjeringen og ikke minst for landets grenser.

Og sammen kan vi be om at Gud reiser opp en mektig profetisk bønnehær for Norge og Israel. Sammen kan vi proklamere Guds løfter over land og folk, bære bønnebyrder, se Gud reise opp bønnealtere i by og bygd og ta tilbake bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag. 

Vil du være med? Be for oss og dette arbeidet. Og støtt oss økonomisk. Du kan gi en gave enten via bankkonto: 2010.30.17611 eller vippse til: 90525875  Bli med på å be fram nye forbedere, be for den nye generasjonens forbedere, be Gud om å reise opp nye bønnealtere!

Konkret trenger vi hjelp til å få bilen vår på veien igjen, slik at vi kan fortsette å holde møter, bønneseminarer og vi trenger økonomi til å gjenreise bots- og bededagen som nasjonal bønnedag. Sverige har sin egen nasjonale bønnedag, hvvor tusenvis av svensker bruker sin egen nasjonaldag til å be for sitt land. Vi må gjenreise og øke bevisstheten om vår egen bønnedag! Bli du med?

På nasjonaldagen hedrer vi våre forbedere

Her vi bor kunne ikke rammen rundt nasjonaldagen vært vakrere. Skyfri himmel, strålende sol, hvitveisbelter, lauv på ranke bjørker - det korsmerkede flagget som vaier i maivinden. Det er festpyntede, glade barn og voksne.  Vi skriver det Herrens år 2022. Vi er en fri demokratisk nasjon. Det er ingen selvfølgelighet. Vi må ikke ta denne friheten for gitt. For bakteppet er mørkt, med Russlands blodige angrep på Ukraina og med alle redsler en krig fører med seg. 

"Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg," heter det i det femte budet. Vi tenker vel da naturlig nok på vår far og mor, våre besteforeldre, men vi har også åndelige foreldre. Denne 17.mai vil jeg derfor hedre alle forbedere - både de som lever nå, og alle de som har gått foran oss. De som har foldet hendene sine, alle som har bøyd sine knær, alle som har løftet hellige hender og som har fastet og bedt for Norge. Som har bedt og som ber i hytter og slott, i klostre, bønnekoier, bønnehus og som sørger for at velsignelsen fremdeles hviler over Norge. Forbederne er Norges virkelige rikdom, ikke oljen! Disse forbederne - kvinner, menn og barn, bærer Norge og Norges fremtid. La oss takke Gud for dem i dag. 

Sverige bruker sin nasjonaldag som en nasjonal bønnedag. Oppslutningen om den nasjonale bønnedagen har økt for hvert år siden starten. Nå samles tusenvis svensker for å be for Sverige. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge. I flere år har jeg forsøkt å gjenreise Bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag. I fjor fikk vi endelig gjennomslag - i Trondheim. Nasjonalt bønneråd, som jeg tok initiativ til sammen med Alv Johan Magnus, gikk sammen med Misjonskirken i Trondheim inn for å arrangere nettopp det - en nasjonal bønnedag denne dagen. Nå håper vi å gjenta det i 2022, i Trondheim, som er nasjonens bønnealter! Så er det min bønn og mitt håp at menigheter og bønnegrupper og bønnehus over hele dagen gjenreiser Bots-og bededagen som Norges nasjonale bønnedag. Norge trenger det, om vi fortsatt skal kunne beholde Norge som en fri og demokratisk nasjon. Da er vi i behov av Guds nåde, Hans velsignelse.

Noe er på gang i Norge - en ny bønneglød

I dag er det Norges nasjonale bønnedag! Visste du ikke det, sier du kanskje? Da er du i selskap med mange andre. I likhet med Kristi himmelfartsdag er Bots- og bededagen en de glemte kirkelige høytidsdagene. Før i tiden ringte kirkene landet rundt med stormklokken - den som varslet at fare var på ferde - lørdagen før, slik at man ikke glemte å komme i kirken søndag. For å omvende seg og be for landet. Ikke slik lenger i Norge. Knapt noen menighet - heller ikke frikirkelige - markerer bots- og bededagen.

Da er det ganske annerledes i vårt naboland Sverige.

I Sverige har oppslutningen om landets egen nasjonale bønnedag, som er lagt til Sveriges nasjonaldag, blitt større og større. I år ble det bedt i 158 kommuner. Mer enn 200 bønnemøter be holdt. Flere tusen deltok.

Men det skjer noe i Norge også! Noe er på gang!

Pastor Sten Sørensen, styreleder for Sarons Dal, har sammen med Nasjonalt bønneråd, tatt initiativ til nasjonale bønnefrokoster lørdagen før bots- og bededagen. I år er det andre året dette skjer, og det er et flott tiltak, som Sten skal ha stor takk for. Kanskje det ut fra disse bønnefrokostene kan bli født frem en større bønnenød for å be for Norge, og at vi nok en gang som nasjon kan samles rundt en stor nasjonal bønnesatsning, og fortsettes i sporene til bønnefolket som gikk foran oss. Men det tror jeg bare Gud kan skape ved at Gud legger ned en bønnenød i norske kristne. Kanskje må det en rystelse til?

Det skjer andre gledelige ting også. Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud opplever rekordoppslutning. Det arrangeres flere bønnekonferanser i landet, blant annet i Trondheim, hvor jeg tror Gud skal reise opp et nasjonalt bønnealter og samlingene med Roy Godwin har samlet fulle hus i by etter by. I flere byer er det satt av egne bønnedager. Jeg har hatt gleden av å tale på slike bønnedager både i Trondheim og Askim flere ganger.

Og så har vi bønnesenteret i Levanger, og bønnehusene i flere byer og bygder, samt klostrene og kommunitetene, hvor det bes mye. Og bønnegeneralen Håkon Fagervik tenner bønnegløden i mange norske byer.

Så det er mye å takke Gud for.

Men jeg lengter etter at Gud reiser opp en bønnehær i Norge som stormer himmelen for Norges land og folk. Vi ser allerede antydningen til det!

Gud er på ferde i Norge!

I dag bøyer svenskene kne

I dag folder våre svenske trossøsken sine hender, eller de bøyer sine knær i 158 kommuner. Mer enn 207 offentlige bønnemøter avholdes. Sveriges nasjonaldag er blitt en nasjonal bønnedag. I flere år har jeg forsøkt å tenne interessen for vår egen bots- og bededag den siste søndagen i oktober. Interessen har vært lik null.

Men jeg gleder meg stort over den bønnens ild som er tent i vårt naboland.

Det er ikke det at det ikke bes i Norge, for det gjør det, men vi har ikke samme oppslutningen om en nasjonal bønnedag. Jeg ber om at vi må se en endring. Jeg holder på med å gjøre ferdig et bønneinitiativ for å gjenreise vår egen nasjonale bønnedag. Jeg har foreløpig ikke fått noen henvendelse om å tale noe sted på årets bots- og bededag, så om noen skulle ha lyst på å invitere meg så er det bare å spørre.

Foruten å be for Sverige, bes det også for den enkelte kommune, byer og bygder, for konge og regjering og myndigheter.

Så til alle mine bedende svenske venner: Gratulerer med dagen!

Norske frimenigheter svikter når det gjelder

Noe mangler i gudstjenesten til mange norske frimenigheter, og det til tross for at Bibelen sier at det er noe som skal prioriteres FREMFOR alle andre ting. Det er altså ikke opp til vårt forgodtbefinnende eller hva som måtte passe inn i vårt program.

I dette 'programmet' har vi plass til mye. Stadig flere ting må med. Det meste skal presses inn i den timen eller halvannen vi koster på oss en gang i uken, og som er den tiden mange av oss avsetter for Gud - det er jo så mye annet som opptar oss - bare ikke det Bibelen sier skal ha vår første prioritet!

Hva er det vi har glemt?

"Jeg FORMANER dere FREMFOR ALT til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt OG NOE GUD, vår frelser, GLEDER SEG OVER..." (1.Tim 2,1-3)

Joda, det bæres frem bønner i våre gudstjenester, men sjeldent eller aldri, hører jeg det bes for kongen og fedrelandet, eller for mennesker i offentlige stillinger. Her har norske frimenigheter mye å lære av Den norske kirke, hvor dette er et viktig ledd i gudstjenestens forbønn.

Nå nærmer vi oss bots- og bededagen. Det er søndag 29. oktober. Det er en dag hvor meningen er at vi skal be for vårt land. De færreste frimenighetene i Norge bryr seg om denne dagen. De vet knapt at den eksisterer. Den markeres i hvert fall ikke som en dag for bot og forbønn. For noen år siden skrev jeg en kronikk i Dagen for å løfte frem igjen denne dagen som en nasjonal bønnedag for Norge. Responsen var NULL. Ingen reaksjoner fra noen. Ingen reaksjoner fra noen. Heller ikke fra norske bønnenettverk. Ingen synes å mene at en nasjonal bønnedag for Norge har noe for seg. I Sverige har oppslutningen om den nasjonale bønnedagen, som holdes på nasjonaldagen, økt i oppslutning hvert eneste år.

Jeg leder bønnearbeidet for den største evangeliske satsingen i Norge på mange år: Håpets festival med Franklin Graham. Å få folk til å være med på å be om sjelers frelse 10.-11 november har vært veldig vanskelig. Mange har ikke tid, og de ser heller ikke behovet for å nå ut med evangeliet.

Mye har gått galt for Norge de siste årene med hensyn til den kristenarven vi er satt til å ta vare på. Den ene skansen etter den andre er tapt, og fienden vår har seiret på alle fronter, f.eks med hensyn til ekteskapet. Kan det ha sammenheng med den manglende bevisstheten i våre menigheter når det gjelder forbønn for land og folk?

"Hele" Sverige på kne for Gud

"Hele" Sverige er i bønn på nasjonaldagen i dag! Det er fantastisk å se den bønnemobiliseringen som har funnet sted i vårt naboland de siste årene.

På minst 209 steder bes det i Sverige i dag. Målet var i år 290 plasser. Det kan godt være at innen dagen er omme har de nådd dette målet. Det har vært en jevn økning i antall steder det bes fra år til år.

Min store drøm for Norges vedkommende er å gjenreise "Bots- og bededagen" som nasjonal bønnedag for Norge. Både gjennom en kronikk i Dagen, og ved ulike sammenhenger, har jeg forsøkt å få menigheter og enkeltpersoner tent for saken, men responsen har vært liten. Jeg tror virkelig vi trenger en nasjonal bønnedag også her i landet. En dag for en nasjonal omvendelse fra våre mange synder og en dag i bønn om vekkelse, gjenreisning, beskyttelse av våre grenser og for å velsigne mennesker og steder. Jeg har ikke tenkt å gi opp forsøket på å få det til.

Men det skjer veldig gledelige ting også i Norge: Interessen for bønnehus er stor og det er flere og flere unge mennesker å se og høre på bønnekonferanser landet rundt. Det gir håp for fremtiden - også for Norge.

I dag gleder jeg meg over alle som ber i Sverige. La oss slå følge med dem å be for vårt naboland! Gratulerer med nasjonaldagen!

En nasjonal bots- og bededag

Min store drøm er å gjenreise Bots- og bededagen - søndag 29. oktober - som en nasjonal bønnedag for alle landets menigheter. Med den åndelige tilstanden som Norge befinner seg er det ingen tvil om at vi trenger en slik dag.

I går leste jeg på nytt erklæringen som president Abraham Lincoln forfattet om en nasjonal bønnedag for Amerika. Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende bloggvenner om å lese dette i bønn og etterpå ber jeg deg om å stå sammen med meg i å be om at vi nå gjenreise Bots- og bededagen her i Norge som en dag hvor alle landets kristne kommer sammen i sine menigheter for å ydmyke seg og be for vårt kjære fedreland:

En erklæring om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn

Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker som nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet.

Ettersom det er alle nasjoners og alle menneskers plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den Hellige Skrift  og bevist gjennom alle tider - bare de nasjoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud.

Og, ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at nåde nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne begrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært mottakere av himmelens største gaver. Vi er blitt spart gjennom alle disse årene med fred og fremgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen nasjon noensinne. Men vi har glemt Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, fremgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang til forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss fremfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse.

Som en oppfølging av denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La denne dagen, på de ulike steder dere samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne.

Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra vår nasjon vil bli hørt og bevart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred.

Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.

Gjort i byen Washington 30. mars 1863 i det 87. år i den amerikanske statens uavhengighet.

Abraham Lincoln
President

William H. Seward
utenriksminister

Kilde: Kongressens bibliotek, Appendix nr 19 i bind 12 i serien United States at Large. Gjengitt i Derek Prince: Historien formes gjennom bønn og faste. Derek Prince Ministries Norge, side 7-9.

Bots- og bededagen er visst avlyst - igjen

Søndag er det bots- og bededag. Få menigheter markerer dagen i det hele tatt. For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagen i et forsøk på å gjøre flere oppmerksom på Bots- og bededagens betydning i norsk historie og i vår nåværende åndelige situasjon i vårt kjære land. Responsen var helt fraværende.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er frustrert. Jeg konstaterer bare fakta. For min egen del har jeg ikke gitt opp håpet om å gjenreise denne dagen som en stor nasjonal bønnedag for Norge. I vårt naboland Sverige samles tusenvis for å be for sitt land på sin nasjonale bønnedag. Men altså ikke i Norge. Kan det være at vi har det for godt? Kan det være at vi er for travle for noe slikt? Kan det være at vi rett og slett ikke forstår betydningen av å gjøre bot og be for Norge?

Da var det annerledes før når Den norske kirkes menigheter ringte i Stormklokken dagen før dagen for å varsle om at nå måtte folk gå til sine kirker for å be. Så var det da også gudsfrykt igjen i Norge.

Blir du med på å be om at vi kan gjenreise bots- og bededagen som nasjonal bønnedag?

Ledig for møter

Jeg har fått en ledig møtehelg 29.-30. oktober. Bots- og bededagen er søndag 30. oktober. Skulle det være en menighet som kunne tenke seg å invitere meg til å preke den dagen, så er det bare å ta kontakt: bjornolav58@gmail.com eller 90525875

Jeg er også åpen for å holde seminar lørdagen

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

I går trykket avisen Dagen min kronikk om Bots- og Bededagen. Du kan lese den her:

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

Av Bjørn Olav Hansen

Pastor, leder for Baptistenes bønnenettverk og medstifter av Nasjonalt bønneråd

Norge trenger en gjennomgripende vekkelse. Før jul i fjor kunne avisen Dagen fortelle sine lesere at syv av ti nordmenn åpner aldri Bibelen. Tre av fem medlemmer av Den norske kirke leste ikke i Bibelen i 2014. Det mest oppsiktsvekkende var likevel den undersøkelsen avisen hadde gjort blant såkalte frikirkelige. Den viste at to av fem medlemmer av menigheter utenfor Den norske kirke leste ikke Bibelen det siste året. En av fem i samme gruppe kunne fortelle at de leser daglig eller ‘rett som det er’. Resten leser sjeldent.

Hvordan skal det gå med troen om den ikke får næring gjennom daglig bibellesning? Og hvordan skal man forholde seg til store og viktige læremessige spørsmål når bibelkunnskapen er så liten? Dette forsterkes av at vi lever i en tid hvor mennesker er på livssyns-shopping, og mange kristne plukker litt her og litt der for så å sette sammen sin egen tro. Viktige trosspørsmål besvares dermed ikke med Bibelen, men med hva man til en hver tid måtte føle er sant for den enkelte.

Mens kristne i Russland, Ukraina, Egypt strømmer til kirkene i påskedagene  og lager kø langs veiene, søker det norske folk til fjells og lager heller kø dit. Oppslutningen om gudstjenesten 1.påskedag er heller lav i menighetene til både Den norske kirke og til frikirkene. Mange frimenigheter markerer ikke kirkens største høytidsdag i det hele tatt, men legger sin påskefeiring til 2.påskedag når medlemmene kommer tilbake fra påskefjellet.

Dåpstallene for Den norske kirke går stadig nedover. Bergens Tidende brukte overskriften: ‘Dåpstallene i Norge stuper’, for aldri har dåpstallene vært så lave som nå. Under 60 prosent av norske barn døpes. Nå kan vi være uenige i dåpsyn, men dette sier likevel noe om den åndelige tilstanden i vår nasjon.

I 2014 ble 9.600 par skilt og 10.800 par separert. I tallene skjuler det seg mange tragedier. Ikke minst for barna. Statistisk Sentralbyrå opplyser at omtrent 50 prosent av Norges befolkning over 16 år er gift. 18 prosent er samboere. 450.000 personer i Norge er enten skilt eller separert. For de 18 prosent som er samboere, det vil si 650.000 personer finnes det ingen statistikk på hvor mange som opplever samlivsbrudd. Ingen har til dags dato regnet på hva disse samlivsbruddene koster det norske samfunnet.

Det er gledelig at antall aborter går ned, men tallene er høye. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det blir gjennomført omkring 15.000 aborter i Norge hvert år. Flere av de som tar abort gjør det gjerne flere ganger.

Nye tall - offentliggjort av NRK - viser at det er en kraftig økning av fattige barn her til lands. 78.200 barn og unge lever i fattigdom i velstands-Norge! Innvandrerbarna står for mesteparten av økningen. De nye reglene for uføretrygd har også ført til at mange uføre har fått store utfordringer med å klare hverdagene sine. Det skjer samtidig som stadig flere rike får mer.

Mot folk flest vil dagens regjering bryte helligdagfreden og ødelegge søndagen som familie-hvile-og-gudstjenestedag. Dermed blir den åndelige fattigdommen enda mer synlig i vår nasjon.

Bots- og bededagen

Den åndelige fattigdommen med manglende bevissthet om Bibelen og oppslutningen om menighetenes gudstjenester, og nøden i Norge hva angår samlivsbrudd, fosterdrap og fattigdom, kan bare møtes med bot- og bønn.

I Israelsfolkets historie ble det ved ulike anledninger kalt sammen til en nasjonal bønnedag. For å bekjenne folkets synder, og rope til Gud om nåde for folk og land.

Bots- og bededagene vi har hatt i Norge ble avskaffet med reformasjonen. Men de ble forsøkt gjeninnført. Hans Bagger, som var biskop i Roskilde fikk i 1686 slått sammen flere av disse bønnedagene til en stor bots- og bededag. Det er underlig i dag å tenke på at onsdag var det bønnedag ute på landet. Da ba prestene i kirkene for fred, og man fastet. Den store bededagen derimot var spesiell. Den ble varslet kvelden før ved at ringte med kirkens største klokke, den såkalte ‘stormklokken’. Det var et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke lenger tillatt å drive handel. Dermed skulle folk flest få mulighet til å komme seg til gudstjeneste dagen etter. De som skulle i kirken fastet også til etter at gudstjenesten var over.

I år faller bots- og bededagen på 25.oktober, samme dag som sommertiden opphører.

Det er min bønn og mitt håp at menigheter over hele landet tar bots- og bededagen tilbake og lar denne søndagen i praksis bli en bots- og bededag. Avlys andre planlagte møter, kall menigheten sammen til bønn! Jeg kommer til å ta kontakt med landets ulike kirkesamfunn med en sterk anmodning om dette, og håper landets kirkelige ledere vil ta vel imot dette forslaget.

Mer enn noensinne trenger vi å møtes i våre kirker og bedehus for å be for landet. Hvorfor ikke bruke 25.oktober spesielt til dette?

‘Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret, skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’ (Joel 2,15-17)

Tiden er inne for å gjenreise bots- og bededagen som en nasjonal bots- og bededag for alle landets menigheter!

Jeg kan ikke forstå annet enn at et av de største behovene i norsk kristenhet for tiden er å gjenreise 'bots- og bededagen'!

Bots- og bededagen har sine røtter i Middelalderen. Det var vanlig å utrope spesielle dager for bot og bønn i forbindelse med ulykker, krig, pest og uår.

Reformasjonen kvittet seg med dette, og kastet barnet ut med badevannet. Heldigvis er selve bots- og bededagen blitt gjeninnført - eller 'bots- og bønnedagen' som den heter etter liturgirevisjonen fra 2011.

Den nåværende 'bots-og bededagen' ble lovfestet ved kongelig resolusjon i 1686. Den gangen ble den plassert på 4. søndag etter påske. I 1915 ble den byttet til fredag for Allehelgensdag og i 1950 til siste søndag i oktober.

Spørsmålet er bare om noen menigheter i det hele tatt virkelig bruker denne dagen som en bots- og bededag? Dagen markeres sikkert i Den norske kirkes menigheter, siden dette er en del av den liturgiske kalenderen, men hvor mange baptistmenigheter, pinsemenigheter, frie venner, metodister eller for den saks skyld, frie lutherske menigheter, har bots- og bededag i dag? En bad for syndsbekjennelse, bønn om vekkelse, omvendelse? For Norge. For byen hvor vi bor? For våre menigheter?

Nå sitter ikke jeg med noen oversikt, men jeg har på følelsen av at det ikke er mange. Jeg var til stede på gudstjenesten i et av landets større pinsemenigheter i dag. Så vidt jeg fikk med meg ble ikke dagen nevnt med et ord. Jeg nevner det bare, det er ikke ment som noen kritikk av denne menigheten. Bare at jeg registrerer at dagen ikke finnes med i vår bevissthet. Den eneste menigheten jeg kjenner til som holder 'bededags-stevne' i dag er Den frie evangeliske menigheten i Møllegata. De har holdt slike 'bededagsstevner' i en årrekke.

I Israel ble det holdt spesielle faste- og bønnedager. Vi finner eksempel på dette blant annet i Nehemja boken. Vi kan lese om dette i Neh 9,1-2:

'Den tjuefjerde dagen i den samme måneden samlet Israels barn seg og holdt faste, kledd i sekk og med jord strødd på hodet. Og Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og sto så fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger'.

Legg merke til at det ikke bare var deres egne synder de bekjente. Det er en stadig debatt rundt spørsmålet om vi kan bekjenne andres synder, men det kan vi. Bibelen gir en rekke eksempler på dette. Som her: de bekjente fedrenes synder.

Et nøkkelord i denne sammenhengen er 2.Krøn 7,13-14:

'Når jeg (Gud) lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og jeg befaler gresshoppene å fortære landet og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land'.

Igjen snakkes det om en omvendelse og syndsbekjennelse på vegne av hele folket. Ikke bare for ens egne synder.

Hvem skal omvende seg? Guds eget folk! Det er vi som gjør bot på vegne av landet.

Hvem vil stå sammen med meg for å be om at bots- og bededagen blir gjenreist som en nasjonal bots- og bededag i Norge? Gi gjerne lyd fra deg. Vi er noen som arbeider med dette med tanke på 2015.

Bots- og bededagen - forlengst historie?

I følge kalenderen er det i dag 'Bots- og bededagen'.

Det var en gang denne dagen samlet nasjonen i bønn til den levende Gud. I dag er det vel knapt nok noen som merker seg den. Heller ikke i menighetene. Den er som dager flest, og som søndager flest.

Hva hadde skjedd om vi virkelig tok den på alvor? Ville vi etter hvert se en nasjon på kne? I hver kirke, i hvert bedehus, i hvert forsamlingslokale. Mennesker på kne i bønn til Gud!

Om det skal skje kreves det omvendelse! Fra lunkenhet og apati. Fra strid og ufred. Fra bitterhet og sjalusi. Fra ukjærlighet og baktalelse. Fra konkurransementalitet og stolthet. Fra mangel på bibellesning og bønn. Fra manglende innvielse.

Men vil vi? På samme alvor?

Vil vi ta opp vårt kors, fornekte oss selv og følge Jesus?

Hva ville skjedd om hvert bedehus levde opp til sitt navn, og ikke var prekehus? Hva ville skjedd om menigheten virkelig ble 'et bønnens hus for alle folk'?

'... og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land' (2.Krøn 7,14)

Et fornyet kall til forbønnens tjeneste

Bots- og bededagen i går ble en ny innvielse for meg når det gjelder kallet til bønn, forbønn og tilbedelse.

Allerede i vår kjente jeg et fornyet kall til dette, og i mai ble dette konkretisert ved at vårt bønnearbeid fokuserte på en fornyet bønneinnsats for landene i Europa.

For å ytterligere konkretisere hva arbeidet vårt går ut på endrer vi også navnet til Epafras-tjenesten. Ikke noe navn kunne være bedre enn navnet på bederen fra Kolossæ, som stred i sine bønner for de hellige, slik at de kunne 'stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje'. (Kol 4,12)

Epafras-tjenestens kall er å be, leve i Kristi etterfølgelse og tilbedelse, kalle og utruste forbedere, og være medvandrere og forbedere for pastorer og misjonærer.

Hvordan dette vil gi seg konkrete uttrykk vil vi komme tilbake til, men det vil blant annet skje ved undervisning i form av seminarer, og en bønneskole hvor vi vil trene bedere til å reise ut i forbønnsteam. Vi vil fokusere på å tilrettelegge for å hjelpe den enkelte til et personlig bønneliv, og til et liv i Guds nærvær. Og vi vil bygge videre på det store internasjonale kontaktnettet vi har. Det har også vært en interessant utvikling her i Norge.

Nasjonalt bønneråd
For fire år siden opplevde jeg at Gud kalte meg til å kalle lederne for de ulike bønnenettverkene i Norge sammen, til et forum hvor vi kunne søke Gud sammen om hvordan vi bedre kunne be for Norge. Jeg delte denne byrden med Alv Magnus i Ungdom i Oppdrag, og sammen tok vi et initiativ til å samle disse lederne. Det var en naturlig følge av at jeg har vært med på å arrangere de nasjonale bønnekonferansene, siden den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo.  Og siden disse konferansene ble flyttet til Grimerud, har jeg vært en del av innbydergruppen. I februar neste år arrangeres det en ny nasjonal bønnekonferanse på Grimerud.

Europa
Vi er i ferd med å samtale med andre forbedere i Europa, om et mulig samarbeide. Det er flere bønneorganisasjoner som det er naturlig å samarbeide med. Noen av dem har jeg hatt kontakt med gjennom mange år. En periode var jeg koordinator for European Prayer Link i Norge.

Europa trenger en ny berøring av Gud, en re-evangelisering, da tusener på tusener er fremmede for hva evangeliet handler om. Skal vi oppleve en gjennomgripende vekkelse er det bare en vei å gå: bønneveien.

Oswald Chambers sa det slik: 'Bønn istandsetter oss ikke for en større tjeneste. Bønn er vår største oppgave'.

Å leve i bønn

Disse dagene nå mot slutten av oktober, er dager viet til bønn. I går feiret vi vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, hvor det alltid er god tid til å be, og hvor selve gudstjenesten er bønn. I dag skal jeg møte i arbeidsutvalget i Nasjonalt Bønneråd, som består av Alv Magnus, Øyvind Fjellestad og meg, for å planlegge neste års nasjonale bønnekonferanse.      

Søndag er det Bots- og Bededagen, og mandag møter jeg generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn for å samtale om en bønnestrategi for dette kirkesamfunnet. Jeg er også invitert til å undervise om bønn på den årlige samlingen for Baptistsamfunnets pastorer.

Alt i Guds rike har sin begynnelse og sin fortsettelse i bønn! Lite, om noe av varig verdig, kan skapes, om det ikke er drevet frem av inderlig bønn til Gud. Tenk hvor mye vi lurer oss selv fordi vi ved menneskelige kraftanstrengelser skal oppnå noe for Guds rike!