Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsassser. Del 2

Her er andre del av artikkelen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen:

En kort tid gikk alt bra. Brødrene og søstrene som tilhørte den nystartede kommuniteten arbeidet sammen i kjærlighet. De plantet, laget mat, sydde og dro omsorg for dyrene sine. Men ingen av dem hadde noen erfaring med dette. Hans sto overfor store utfordringer, på grunn av umodne og ubalanserte mennesker han hadde rundt seg. Det var bare på grunn Kristi nåde at de kom seg igjennom forfølgelse, arrestasjoner og en flukt over fjellene og inn i Tyrkia og derfra østover for å finne et trygt ly.

Nær grensen av dagens Romania og Moldova, fant en russisk general dem og hjalp dem til å finne veien til hans eiendom i Vishinsk i Ukraina. De så på dette som et stort bønnesvar og ble frivillig med en ung sersjant og ti kosakk-soldater, gjennom polsk territorium til den gamle byen Kiev, hvor de gullskimrende domene ligge ovenfor den brede eleven Dniepr tok imot dem. Hus beliggende langs elvebredden skulle bli deres nye hjem.

Den første natten sov de i vognene som hadde brakt dem dit. Men den påfølgende dagen, 2. august 1770, flyttet kvinnene, de minste barna, de som var syke, inn i tre hus tilhørende generalen. Så satte de i gang med å bygge et forsamlingslokale, en matsal, en snekkerbod, et kjøkken og et lager. Noen av brødrene begynte også å plante hvete. Bestyreren av eiendommen gav søstrene 50 saueskinn slik at de kunne bruke dem for å lage varme klær til vinteren kom. De spant, sydde og sto på for å klare dette. Fordi Andreas Wurtz nå var død, bestemte brødrene at Josef Kleinsasser, skulle ha ansvaret for kommunitetens praktiske arbeid.

Hvilken utfordring! Hvilken endring! I hvert fall om man sammenlignet dette med den store gården til faren i Dreu dalen i Østerrike. I Russland måtte de starte helt fra begynnelsen av. Men Josef tok fatt på oppgaven med mot og stor glede. Hvor mye større glede det er å arbeide for hele fellesskapets nytte enn bare for sitt eget. Hvor mye mer tilfredsstillende å bygge opp en kristen forsamling for Herren enn en privat eiendom.

Sakte, men sikkert, vokste det frem et nytt fellesskap i Vishinsk, langs elva Desna, en sideelv til Dniepr. Troende fra Stein, fra fengselet i Sibiu i Romania, og fra de gamle anabaptistiske menighetene i Alwinz og Sabatisch, slo seg sammen med dem. Hans Kleinsasser frydet seg over denne rike tiden. Så døde hans kone. Med nye medlemmer kom også nye ideer og med dem nye problemer som måtte overvinnes. Men han sto ansikt til ansikt med hver av disse utfordringene, ved hjelp av Kristi nåde helt til han døde bare ni år etter at de hadde kommet til Ukraina.

Livet i kommuniteten var ikke mindre utfordrende for Josef Kleinsassser. Han var bare 16 år da han ble fordrevet fra Kaernten. Han så aldri sine foreldre igjen. I Romania giftet seg med Christina Egerter. Sammen med henne ble han far til to gutter og en jente. Alle tre døde før kommunitetens medlemmer måtte flykte til Tyrkia. Så døde Christina. Josef giftet seg så med Gretl Kuhr. Med henne var han gift i fire år. Så døde Gretl. Han giftet seg da med Katherina Koller. Med henne var han gift i 15 år. Så døde Katherina og Josef giftet seg for fjerde gang, denne gang med Maria Hofer.

Under alle disse prøvelsene bevarte Josef både roen og gleden i Herren. Alle visste at de kunne stole på ham. Han var husholderen for alle de troende. I 35 år ledet han brødrene og søstrene til materiell stabilitet, mens hans bror, Hans Kleinsasser, og senere Johannes Waldner, hadde det åndelige ansvaret.

Når de feiret Herrens måltid for første gang I Vishinsk skrev en av brødene:

'Vi roste og takket ham fra djupet av våre hjerter. Alle sammen besluttet å leve i sann fred og enhet, vi ville tjene Gud og våre brødre og søstre i kjærlighet, styrke hverandre i troen, og dele alle våre åndelige og materielle velsignelser i Kristus'.

(fortsettes)

Billedtekst: Et sjeldent bilde som viser etterkommerne av familien Kleinsasser. En mor og hennes datter (Elisabeth) spinner ull i Crystal Spring kolonien

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 1

Når du stiger opp fra Sankt Peter, i det dalføret som kalles Drau, og som ligger i Kaernten, kommer du til Kleinsasserhof (bildet). De som besøker Østerrike om sommeren vil gjerne komme hit, hvor ender svømmer i sjøen under de skyggefulle trærne, hvor solen varmer grønnsakshagene og hvor blomstene blomster i rause blomsterkasser i hvert et vindu i de massive bondehusene, bygd for 400 år siden.

Her bodde den velstående Kleinsasser-familien. Ulikt de andre bøndene i området eide de sin egen gård. Kvinnene i huset hadde alltid leid hjelp for å gjøre rent i det store huset, og mennene hadde sine arbeidere ute på markene og vingårdene, eller til å ta seg av kveget som holdt til på engene rundt Alms. Hans, Stefan, Mathias og Josef Kleinsasser som vokste opp her på begynnelsen av 1700-tallet hadde få grunner til å bekymre seg om fremtiden. De hadde heller ikke deres seks søstre.

Men det skulle skje ting som endret dette.

Etter hvert som de vokste opp fikk de venner i landsbyen. Noen av dem fikk dem til å tenke seg om - at det å ha penger og jord ikke gav virkelig lykke. Virkelig glede opplever man bare når man er fri! Fri fra dårlige vaner som binder et menneske, og fri til å tro og tenke som man vil.

Vennene i landsbyen kjente Jesus, og de fortalte Kleinsasser-brødrene, om veien til den absolutte friheten. Kveld etter kveld møtte de hverandre, disse ungdommene, som tilhørte Wurtz, Glanzer og Hofer-familiene, sammen med mange andre. De kom sammen for å lese Bibelen, selv om det var strengt forbudt. Med ansikter som skinte av glede, delte de med hverandre hvordan Jesus hadde forandret deres liv. De sammen og oppmuntret hverandre.

Til å begynne med brydde ikke Hans og Dorothea Kleinsasser seg om det som skjedde. 'De kommer over dette når de gifter seg og slår seg til ro,' forsikret Hans sine rike venner. Men når de troende i Sankt Peter sluttet å gå til messe og de statlige myndigheten la seg borti det som skjedde, ble foreldrenes toleranse satt på en hard prøve.

Samtlige av Kleinsasser-guttene - Hans med sin kone Barbara og deres to små barn, Stefan (tidlig i 20-årene), Matthias (19 år) og Josef (6) - sto klippefast på sin overbevisning og lot seg føre til Spittal fengselet. Det gjorde også en av døtrene til Kleinsassser, Dorothea, sammen med sin unge ektemann, Christian Nagler.

Faren, Hans Kleinsasser (den ene sønnen het det samme), gråt og tryglet guttene sine. Moren vred sine hender i djup fortvilelse over hva som ville skje med den vakre bondegården deres hvis alle guttene deres holdt fast ved deres merkelige ideer. Følgende av sønnenes og datterens overbevisning var nemlig at de ville bli forvist fra Østerrike. Og det, mente moren, ville bli deres ruin. Men ingenting kunne endre deres overbevisning.

'Vi har funnet usigelig mer enn en gård, kyr og penger', kunne sønnene og datteren fortelle sine ulykkelige foreldre.  'Vi har funnet veien til det evige liv og vi ikke gi dette opp for alt i verden'.

Så faren og moren ble vitner til at de fire guttene deres og den ene datteren og svigersønnen ble ført bort av vakter. De ble tvunget til å gå veien fra Spittal til Klagenfurt sammen med en broket skare med 'heretikere' (vranglærere), alle sammen dømt til eksil. Faren og moren hadde ikke noe annet valg enn å overdra gården til den ene svigersønnen, Thomas Gasser, hvis etterkommere fremdeles eier den vakre Kleinsasserhof i dag. De som ble tvunget til å gå i eksil hadde ikke noe mer med seg enn klærne de hadde på kroppen, og det lille de kunne bære med seg. De flyktet sjøveien via en elv gjennom det som nå er Slovenia, Ungarn til de kom til Romania.

Det å følge Jesus ga indre frihet og fred, men brødrene Kleinsasser, søstren og hennes mann, oppdaget snart at veien kunne være ruglete og bratt. Allerede i den første flyktningeleiren, i Romania, døde Stefan. Så etter å ha møtte de som foraktelig ble kalt 'gjendøperne' - anabaptistene - i Alwinz, fikk de nye problemer med myndighetene. Med jevne mellomrom ble de spredt omkring, inntil den lille kommuniteten i Kreutz tok form. Det var der Christian Nagler døde. Hans kone og deres tre jenter flyttet da inn i hjemmet til Hans og hans familie.

I Kreutz valgte alle medlemmene av lille fellesskapet Hans Kleinsasser til sin leder. De sendte ham til Alwinz for at han skulle la seg døpe på bekjennelsen av hans tro og for å bli ordinert til pastor. Når han så kom hjem til Kreutz skulle handøpe resten av flokken.

(fortsettes)