Det var etter sterkt press fra Venstre og Arbeiderpartiet at Stortinget i 1902 bestemte at militærnektere på religiøst grunnlag skulle slippe å bli kastet i fengsel på grunn av sin samvittighet. Men de som nektet militæret av politiske årsaker ble fortsatt fengslet. Ikke-religiøse militærnektere var stort sett sosialister. De økte i antall da Arbeiderpartiet i 1906 ble antimilitært og deres ungdomorganisasjon startet flere antimilitære aksjoner. Under og etter 1.verdenskrig førte krigens redsler og drap av rundt 18 millioner mennesker til både religiøse og politiske motiver bak militærnektingen ble styrket. Flere forslag til en militærnekterlov ble fremmet tidlig på 1900-tallet. Stridspørsmålet var om det bare var religiøs overbevisning som skulle være god nok grunn til å kunne nekte å gripe til våpen. Høyre og de militære lederne var negative til at det skulle kunne foreligge også politiske grunner. I dag er militærnekting godkjent som en menneskerett av både Europarådet og FN.
Men tilbake til den røde islenderen. Når jeg ble innkalt til å avtjene verneplikten hadde jeg allerede bestemt meg for å nekte. I 1972 hadde jeg hatt et radikalt møte med Jesus, og bestemt meg for å bli en disippel av Ham. Jeg ønsket å leve et liv i tråd med Bergprekennen, og kunne derfor av religiøs overbevisning ikke ta del i noe væpnet forsvar av landet. Derfor avtjente jeg verneplikten som sivilarbeider, og islenderen fikk alle sivilarbeidere utdelt som vårt arbeidsantrekk! Den bar jeg stolt, selv om jeg måtte avtjene lengre verneplikt enn om jg hadde latt meg innrullere i Forsvaret. For min del avtjente jeg verneplikten på Toten museum, som altmuligmann.
Bergprekenen var det avgjørende skillet for meg. Det sammen med lesningen av urkirkens historie frem til keiser Konstantin. Urkirken var klart pasifistisk, og ikke-voldelig. Kristne iførte seg våpen først 300 år etter Jesu død og oppstandelse. Den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj og dennes ikke-voldslære (basert på Bergprekenen) skulle også få avgjørende betydning. Det samme med den kirkelige tradisjonen jeg står i. Døperbevegelsen både var og er klart pasifistisk, og mange av mine trosfeller har lidd martyrdøden på grunn av sin pasifistiske overbevisning. Mange av Døperbevegelsens medlemmer måtte flykte fra land til land i Europa blant annet på grunn av at de ikke ville gripe til våpen, for å forsvare det landet de bodde i. Tankevekkende i dag er det at de først fikk et fristed i Russland/Ukraina, før bolsjevikrevolusjonen i 1917, som tvang dem til å flykte på nytt, denne gang til USA og Canada.
Et pasifistisk syn er kanskje mer aktuelt å kjempe for i en verden som nå nytt setter sin lit til enda mer opprustnning, vold og drap av uskyldige, vergeløse mennesker. Vi kjemper ikke for Guds rike med våpen i hånd. Gud tar parti med de som lider, de marginaliserte, barna, de gamle, mødrene, de funksjonshemmede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar