Jesus presenterer for oss det store mysteriet om den nedadgående veien. Det er veien til lidelse, men også veien til helbredelse. Det er veien til ydmykelse, men også veien til oppstandelsen. Det er veien til tårer, men til tårer som blir til gledestårer. Det er den skjulte vei, men også veien som fører til lyset som skal skinne for alle mennesker. Det er veien til forfølgelse, undertrykkelse, martyrium og død, men også veien til den fulle åpenbaringen av Guds kjærlighet. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Som Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp» (Johannes 3:14–15). Du ser i disse ordene hvordan Jesu nedadstigende vei blir den stigende veien. «Opphevelsen» som Jesus taler om, refererer både til at han ble reist opp på korset i total ydmykelse og til at han ble oppreist fra de døde i total herliggjøring. . . .
Hver og en av oss må finne sin egen synkende måte å elske. Det krever mye bønn, mye tålmodighet og mye veiledning. Det har ingenting i det hele tatt å gjøre med åndelig heroisme, å dramatisk kaste alt over bord for å "følge" Jesus. Den synkende veien er en vei som er skjult i hver persons hjerte. Men fordi den er så sjelden tråkket på, er den ofte overgrodd med ugress. Sakte men sikkert må vi rydde ugresset, åpne veien, og sette ut på den uten frykt.
Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar