"Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er?" spurte salmisten for tre tusen år siden (Sal 2:1). I dagens språk: Hvorfor invaderte Vladimir Putins Russland Ukraina i en krigshandling ulikt noe vi har sett i Europa på syttisju år? Hva bør gjøres: hvilken militær handling, hvilke sanksjoner, hvilke anklager om krigsforbrytelser?
Det er ikke spørsmål jeg skal svare på. Svarene som en kristen pastor gir, bør hjelpe menn og kvinner til å finne Kristus, og kalle dem til å bli det Jesus snakket om som «fredsstiftere», som, sa han i Bergprekenen, «vil bli kalt Guds barn» (Matt. 5:9).
Nå haster det at vi kaster oss inn i oppgaven med å bli fredsstiftere, å skape fred midt i krigen.
En fredsstifter vil fortelle sannheten: han eller hun vil være dristig i å navngi ondskap. Russlands angrep på en suveren stat, og spesielt på sivile, må utvetydig fordømmes, og vi må stå sammen med det ukrainske folket ved å nekte å la denne invasjonen bli kalt noe annet enn hva den er.
Men ord alene skaper ikke fred. Fred er ikke en dyd som kan signaliseres. Den må bygges av kjærlighetshandlinger.
Den uforferdede ånden til den ukrainske motstanden, og president Zelenskys oppfordring til støttespillere i utlandet om å ta opp våpen og kjempe mot det russiske militæret som en del av Ukrainas internasjonale brigade, har inspirert mange. Som kristne føler vi også kallet til å sette ens liv på spill for andres skyld, å "gi livet til for sine venner" som Jesus sa.
Men hvordan skal vi bruke denne situasjonen? Hvilken handling bør denne impulsen lede oss til? Jeg tilhører en historisk fredskirke, forpliktet til kristen ikkevold i over et århundre. Vi ville dø for å beskytte dem som kommer i fare, men vi tror ikke at vi kan drepe for å gjøre det: vi er kanskje ikke de som griper til våpen.
I følge Jesu lære stammer fredshandlinger fra kjærlighet. Jesu kjærlighet er betingelsesløs. Han retter handlinger av kjærlighet og medfølelse først til de fattige, de hjelpeløse og svake, men krever det samme selv for våre fiender. Dette er den vanskeligste, og uten tvil den viktigste delen av å være en fredsstifter.
Vi kan iverksette tiltak ved å bidra med humanitær hjelp til ofre for denne krigen, ved å gi gjestfrihet til flyktninger og ved å støtte organisasjoner som Redd Barna og Samaritan’s Purse, hvis arbeid i disse områdene er bemerkelsesverdig. Som borgere kan vi kreve nedtrapping, spesielt i lys av potensialet for en atomkrig som vil etterlate verden en ørken.
Den mest kraftfulle handlingen for å skape fred er bønn. Vi må be om fred. Vi må slutte oss til våre stemmer med de av Guds folk i Ukraina, i NATO-statene, i Russland og rundt om i verden for å be Gud om å få slutt på denne redselen.
Vi later ikke som vi ikke har fiender, men vi vet hva Jesus ber oss gjøre for våre fiender: vi må elske dem og be for dem. Vi må be om at Guds fredsrike skal komme til denne jorden, slik den er i himmelen. Vi må tro på kraften i den bønnen.
Min oldefar, den tyske teologen Eberhard Arnold, lærte fredsskaping gjennom å oppleve første verdenskrig og deretter Det tredje rikes krigshemming før andre verdenskrig (han døde i 1935). Han grunnla Bruderhof-samfunnet med en visjon om å leve et liv i fred og rettferdighet basert på den livsstilen som Jesus underviste i Bergprekenen. Eberhard Arnold skrev følgende om bønnens kraft til å påvirke internasjonal politikk:
"Hvis vår bønn er ekte, hvis vi virkelig ikke ønsker noe annet enn Guds rike, så vil vi tenke på alle verdens regioner. Vi vil kalle Gud til å gripe inn i nasjonenes historie, historien til ulike klasser og rangordninger, historien som har brakt urettferdighet til et klimaks. Vi vil kalle ham til å komme med sin dom og la hans rettferdighet og fred bryte inn som morgengry. Dette bør være vår bønn og kirkens bønn. La oss komme til Gud i den absolutte visshet om at Jesu ord er sanne: «Guds rike har nærmet seg!» (Fra Eberhard Arnold, The Prayer God Answers)
Vi bør være ydmyke når vi innser at vi ikke forstår sann fred. Noen ganger kommer Guds fred gjennom, eller på tross av, vold og lidelse. Jesus måtte lide vold på korset for å gi oss forsikringen om tilgivelse og evig fred.
I det tjuefjerde kapittel i Matteusevangeliet minner Jesus oss om: «Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se til at du ikke blir skremt, for dette må skje, men enden er ikke ennå.» Jesus, Fredsfyrsten, er den sanne fredsstifter. "Fred etterlater jeg deg," sa han, "min fred gir jeg deg. Jeg gir deg ikke den fred som verden gir. La ikke deres hjerter bli forferdet, og vær ikke redde!» (Johannes 14:27).
Uten frykt, la oss være fredskapere ved å tro på Jesu ord, ved modig å stå opp for sannhet og rettferdighet, og ved å gjøre handlinger av kjærlighet og tilgivelse i vårt daglige liv. La oss be om at Gud skal bringe fred til nasjoner og folk gjennom at hans rike kommer.
- J. Heinrich Arnold, Bruderhof. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar