En djupere lykke

Hva lærer saligprisningene oss om veien til lykke for rikets folk? Det er ikke lykke ved metthet; det er ikke gleden av tilfredsstilt begjær.

Saligprisningene kan ikke plukkes fra hverandre. De skildrer hjertet til rikets folk – et hjerte hvis årer ikke kan dissekeres og rives i stykker. På grunn av dette begynner og slutter saligprisningene med det samme løftet om å eie himmelriket. De som er velsignet er preget av deres fattigdom og nød, lengsel, sult og tørst. Samtidig besitter de rikdom i kjærlighet, energi for fred og seier over all motstand. Deres natur er renhet og enkelthjertethet, der de ser Gud. Dette er mennesker med indre visjon, som ser det vesentlige. De bærer verdens lidelser. De vet at de er tiggere i møte med Ånden. Når de vet at de ikke har noen rettferdighet i seg selv, ser de på rettferdighet, og de hungrer og tørster etter Ånden. Deres er ikke metthetens lykke; det er ikke gleden av tilfredsstilt begjær. En dypere lykke avsløres her for øyne og hjerter som er åpne. Bare der folk føler seg fattige, tomme, sultne og tørste vil det være en åpenhet for Gud og hans rikdom.

Så de er både fattige og rike på samme tid. De er troende mennesker som ikke har noe i seg selv og likevel har alt i Gud. Til tross for at de mislykkes igjen og igjen, prøver de å avsløre Guds usynlige natur gjennom sine gjerninger. På samme måte som de selv mottar barmhjertighet, utøser de barmhjertighet over alle som trenger det. De er på siden av fattigdom og lidelse, på siden av alle som lider skade, og de er klare til å bli forfulgt med dem for rettferdighetens skyld. De vet at de ikke kan gå gjennom livet uten kamp og at motstandernes baktalelse vil falle på dem som en haglstorm; likevel gleder de seg over denne kampen og forblir fredsstifterne som overvinner motstand overalt og overvinner fiendskap gjennom kjærlighet. Saligprisningenes folk er kjærlighetens folk. De lever fra Guds hjerte, og der føler de seg hjemme. Livets Ånds lov har satt dem fri fra syndens og dødens uunngåelige lov; ingen makt kan skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom. 8:2, 38–39). Dette er essensen av sann religiøs erfaring: rikdom i Gud og fattigdom i seg selv. Disse kontrasterende elementene hører alltid sammen: å bli ett med Gud, og likevel alltid lengte etter ham; fasthet i hjertet og svakhet i sjelen; Guds kjærlighets rettferdighet og urettferdighetens lidelse. Overalt hvor det er religiøs metthet og moralsk selvtilfredshet, der politiske prestasjoner eller andre gode gjerninger skaper selvrettferdighet, hvor enn noen føler seg rik eller seirende, har lykken i rikets fellesskap gått tapt. De som tror på rettferdigheten til Guds fremtid og kjenner lykken i hans rike, blir veiledet av Jesus på den enkle måten å være disippel på. De føler urettferdighetens skade i seg selv og alle rundt dem, men deres hjerter er festet til Ånden og hans profetiske kjærlighetsrettferdighet. De kjenner åndens fattigdom i seg selv og i hele menneskeheten, men de har en visjon om Guds rikes rettferdighet og blir trøstet av vissheten om at kjærligheten skal erobre jorden.

Det som er mest bemerkelsesverdig og mystisk med disse menneskene er at de overalt oppfatter den samme Guds ætt. Der mennesker bryter sammen under lidelsen i verden, der hjerter føler sin egen fattigdom og lengter etter Ånden, der hører de hans fotspor i historien; der det revolusjonære ønsket om sosial rettferdighet oppstår, der en protest mot krig og blodsutgytelser ringer ut, der mennesker blir forfulgt på grunn av sin sosialisme eller pasifisme, og hvor hjertets renhet og medfølelse kan finnes – der ser de hvordan Guds rike nærmer seg og forutse lykken som kommer.

Det er ingen annen måte å forberede seg innvendig på det kommende riket enn den måten Jesus viser oss her. Bare ved å innrømme vår fattige ånd kan vi begynne på denne måten. Alt annet forsvinner og blir til ingenting når vi hungrer og tørster etter kjærlighetens rettferdighet. Dette er viktig for å åpne våre hjerter for det Gud alene kan gi.

- Eberhard Arnold, tysk teolog, filosof og forfatter, grunnlegger av Bruderhof-kommuniteten (1883-1935) i tidskriftet 'Das Neue Werk 1920. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)