1000 møtte opp for å feire anabaptistisk 100 års jubileum i India

Mennonite-kirken i India feiret sitt 100 års jubileum, 27.-30. oktober. Nærmere 1000 mennesker var samlet i Sunderganj Mennonite Church.

Mennonite-kirken er en av fire anabaptistiske grupper i India som er relatert til Mennonite World Conference. De andre er The Mennonite Brethren Church in India, The Bharatiya General Conference Mennonite Kalisiya, og The Brethren in Christ.

Mennonite-kirken i India kan føre sine røtter tilbake til 1911 i byen Balodgahan hvor mennonite-misjonærer satte opp et forslag til en organisering av arbeidet.

En av de som deltok på jubileet var Myron Augsberger, president emeritus ved Eastern Mennonite University og hans kone Esther. Augsberger, som er spesialist på dagens anabaptistiske grupper, sier dette i forbindelse med 100 års jubileet:

"Vi har besøkt menigheten i Chhattisgarh de siste 40 årene, og vi er imponert over det arbeid Den Hellige Ånd gjør med å skape større enhet, løse konflikter, forandre fellesskapet med Kristi kjærlighet og utvikle en sterkere følelse for misjon som et folk som tar del i forsonende nåde."

Ved 100 års jubileet hadde man valgt Åp 3,3 som tema:

"Husk derfor hva du tok imot og hørte! Hold fast på det og vend om!"

Kristen pasifisme, del 14

Her er siste del av professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme. Jeg håper mange har hatt gleden av å lese den, og blitt utfordret av Augsbergers undervisning:

"Å hengi oss selv til en fullstendige lojalitet til Jesus Kristus betyr å bli samfunnets samvittighet, hvor samfunnet befinner seg under nivået til det som er Guds vilje. Som medlemmer av himmelriket, så er lydighet mot Kristus er selve utgangspunktet for vårt tilnærming til spørsmålet om krig. Lignelsen om den gode samaritan understreker hva det betyr å være medlem av himmelriket. Det virkelig interessante i denne lignelsen er at den dømmer oss alle.

Lignelsen om den gode samaritan forteller oss om presten og levitten som kirkemedlem, og viser oss så at mens disse sitter og diskuterer, og det kommer til konkret erfaring, så kunne de ikke gå over gaten for å hjelpe den som var blitt utsatt for overfallsmenn og slått.

Et av de triste fakta vedrørende vårt liv som kirke i det amerikanske samfunn er at vi ofte kan snakke om det å elske menneskeheten på en generell måte, uten å gjøre noe for å elske det enkelte individ. Vi kan elske mennesker på den andre siden av havet, men vi kan ikke gå til den andre siden av gaten vår og hjelpe et menneske i nød. Den virkelige konsekvensen av vår innvending mot krig har å gjøre med mer enn bare motstanden mot krig.

Det er minst tre andre synspunkter på krig blant den moderne kristne kirke. En er at krig er det minste av to onder, og at vi ikke kan unngå den. En annen er at vi går til krig som den absolutt siste løsning. En annen er at en kristen skulle være i stand til å heve seg over hat og drepe i kjærlighet. Men fra mitt ståsted er ikke denne problemstillingen bevart med noen av disse synspunktene, i stedet må Guds folk konfrontere dette med basis i Guds rikes karakter.

Min intensjon med det jeg har skrevet er å utfordre den kristne samvittiget til å motvirke vold med positive kjærlighetshandlinger og på denne måten promotere fred i vårt samfunn og i verden. En slik handling er ikke en nøytralisering av relasjoner, men et aktivt uttrykk for Kristi kjærlighet som behandler et hvert menneske som en som har uendelig verdi."

Kristen pasifisme, del 13

Her følger en ny del av professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Å tjene i kjærlighet må bli en del av hele vår livsfilosofi. Vårt yrkesvalg så vel som vår involvering i andre ting skulle være et uttrykk for og en forlengelse av vår kjærlighet til Jesus Kristus. Å åpne ens liv for en annen gjør spørsmålet om fred uunngåelig. I stedet for å vente på at en katastrofe skal inntreffe, så skulle vi gjennomsyre vår verden med med kjærlighetshandlinger for å lindre lidelsene.

Som kristne tror vi på menneskets uendelige verdi. Vi skulle derfor motsette oss all slags revolusjonær taktikk som går ut på at ofre mennesker for sakens skyld. I stedet, ut fra vårt kristne ståsted at forringelse skjer når mennesker følger voldens vei som et svar på menneskehetens lidelse. Fordi vi tror på livets hellighet, kan vi ikke involvere oss i noe, enten det er sosial urett, vold, krig eller noe som fører til fattigdom, og som på den måten frarøver et menneskes mulighet til et fullverdig liv."

Denne artikkelserien avsluttes i morgen med siste artikkel.

Kristen pasifisme, del 12

Her følger en ny del av professor Myron Augsbeger's (bildet) artikkel om kristen pasifisme:

"Det kan hende noen lesere spør: Forstår ikke Augsberger at Gud brukte krig i Det gamle testamente og velsignet den? Svaret er ganske enkelt ja, dette er riktig forstått, men forstått i relasjon til den 'progressive åpenbaring' i hvilken Gud beveget til en høyere forståelse av sin vilje. Jeg sier dette med en dyp overbevisning om at Skriften er helt og fullt inspirert av Gud. Det er ingen motsetninger i Bibelens mening. Men jeg er også overbevist om at Bibelen ikke er en 'flat' bok. Det er mer snakk om en progressiv åpenbaring av Guds vilje i Guds vilje i Jesus Kristus. Gud bruker ikke lenger en nasjon for å utføre sine hensikter, i stedet bruker Han et fellesskap av troende, menigheten av de gjenfødte. I stedet for å bruke en nasjon, så har Jesus gitt oss misjonsbefalingen hvor vi skal gå ut i hele verden og gjøre disipler fra alle nasjoner.

Dette er vår misjon: gjøre disipler av mennesker som blir medlemmer av Kristi rike, ikke hjeloe til med å rettferdiggjøre deltagelse i krig.

David Ben Gurions spørsmål konfronterer fremdeles den kristne kirke: 'Når skal dere kristne begynne å arbeide for fred?'

Den kjærlighet som er grunnlaget for en kristens relasjon til andre er bygget både på følelser og noe vi beslutter oss til. Dette betyr at vi som kristne må finne måter å bygge forståelse på. Et problem vi står overfor er i hvilken retning vår kjærlighet skal gå. Et annet problem er hvordan vi skal uttrykke denne kjærligheten. Dette involverer selvsagt mer enn bare det å snakke om disse problemene. Mange unge mennesker har gitt seg selv til alternativ tjeneste for å uttrykke brødreskap, av fred og forståelse gjennom rehabilitering og hjelp til de som lider. Ikkevoldsforkjempere er ikke bare mennesker som protesterer."

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 11

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Som kristne anser vi medlemskap i Kristi rike som vår primære lojalitet. En slik måte å se tingene på er enda mer grunnleggende for Det nye testamente enn kjærligheten er det. Jesus sa selv at Han var kommet for å introdusere et annet kongerike. Dets ånd er kjærlighet, men dets plattform eller handlingsmønster er lojaliteten til en annen Herre, en autoritet som er atskilt fra enhver jordisk makt. Denne premiss, som sier at vår primære lojalitet er himmelriket, understreker jo det faktum at vi først og fremst svarer til Jesus Kristus og Hans mandat alene.

Dette er med all respekt å melde sant i en hver kultur eller nasjon som en kristen lever. En troende vil søke å være en god borger, og med bevisstheten om at det er mange medvirkende kristne som kan gjøre mye godt for sine medmennesker, bare de gir seg hen til dette på en positiv måte. Dette bør ikke oversees av dem som antyder at om en ikke tar del i militære handlinger så bidrar ikke han eller henne til nasjonen. Vi bærer en etisk ansvar for å demonstrere at en holdning av samvittighetsfull innvending mot krig ikke er noe du "skrur på" i forbindelse med en krig, for at du med dette skal komme deg unna militærtjenesten. Ikkevold er en total livsstil. Det betyr at vi stiller oss til tjeneste for andre. Vår oppgave er ikke å bygge status som mennesker som gir seg selv til materialistisk jag.

På bildet ser vi en gruppe unge anabaptister somvil leve i pakt med Guds rikes prinsipper.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 10

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"En annen evangelisk premiss som leder oss til et ikkevolds-standpunkt er at vi regner Kristi ord i Skriften som endelige. I det vi sier at Det nye testamente er kulminasjonen av Guds vilje kjent i Kristus, så følger det av dette at Hans ord er endelige. Han korrigerer forståelsen av det gamle utsagnet "øye for øye, tann for tann". Gud gav den holdningen til å begrense vold, det er, bare et øye for et øye. Men nå proklamerer Han at vi skal elske våre fiender. Han forteller oss at kjærlighetens vei er bedre. Vi vil bli bedre mennesker, bedre naboer, bedre venner om vi lever av kjærlighet. På spørsmålet som gjenstår er om dette vil fungere i samfunnet, viser Han oss at vi behøver ikke leve, vi kan dø. Ved å gi vårt liv kan noen ganger gjøre mer for å berike verden enn ved at vi fortsetter å leve. Vi kan ikke besvare spørsmålet om krig på basis av om noen vil måtte lide. Selvsagt vil de det. Spørsmålet er heller: Hva slags lidelse velger vi - den krigen som vi påtvinges eller lidelsen som kommer av kjærlighet?

Når en hærstyrke skal ta et høyde på en strand så gjør de det med en plan hvor de vet at de vil måtte ofre tusenvis av sine mannskaper. Tenk om den kristne kirke beveget seg inn i samfunnet med den samme holdningen? Tenk om vi fulgte en helt bevisst plan selv om det ville måtte medføre store tap? Selv om det er visse svakheter knyttet til en slik sammenligning, burde man tenke at før den kristne kirke var villig til å rettferdiggjøre at så mange av dens medlemmer skulle involvere seg i militæret, skulle den først se på den store synd av å være uvillig til å ofre liv for å bygge Guds rike.

Jesus sa: "Når vi griper til sverd", og historien har vist oss at krigsnasjoner går under. Når mennesker velger volden, lider de også konsekvensene av sitt valg. Dette viser seg tydelig i måten Amerika opptrer i verden i dag. Vi blir ikke lenger sett på som vennlige, rause mennesker. Vi blir sett på i forståelsen av makt. Vi har etablert en vane av å bruke vold som svar på verdens problemer.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 9

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Bygget på premissene av at vi ikke kan drepe mennesker som Kristus døde for, understreker John Howard Yoder (bildet), i sine betydningsfulle skrifter om kristen pasifisme at det er korset som utgjør selve forskjellen. Kristus er kommet inn i verden for å forløse alle mennesker, og har handlet på vegne av alle mennesker på jordkloden. Vi kan ikke drepe en person og frastjele han eller henne det privilegiet det er å kjenne den fylde av liv som Jesus Kristus tilbyr.

Dette kaller oss til å en pasifistisk holdning ikke av et negativt, men av et positivt standpunkt. Vår stillingstagen forstås som en aktiv inntregning i samfunnet med Guds forløsende kjærlighet. Over alt annet ønsker vi at våre medmennesker skal bli våre brødre i Kristus. Når Jesus sa at det første bud er å elske Gud og at det andre er likt dette - å elske våre medmennesker som oss selv, så ba Han oss om at vi anser våre medmenneskers liv like viktig som vårt forhold til Gud.

Fra et evangelikalt perspektiv så kan det sies at når en kristen tar del i krig så har han abdisert fra sitt langt større kall til misjon og evangelisering. Den måten kristne kan forandre verden på er ved å dele Kristi kjærlighet og evangeliets gode nyheter fremfor tanken om at vi kan stanse anti-Gud bevegelser gjennom makt. Jesus understreket dette poenget til det fulle i Getsemane og på Golgata kors.

Som kristne er vårt svar på volden i verden at vi ikke behøver å leve, vi kan dø. Dette er det ultimate vitnesbyrd på vår tro på Kristi rike og Hans oppstandelse. Det er den samme overbevisning som har motivert mange mennesker til å gå til ukjente eller svært voldsutsatte områder av verden fra hvilke de aldri har vendt tilbake.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 8

Her fortsetter professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Når vi går tilbake til den tidlige kirkens historie, i følge flere kirkehistorikere, var det en stor prosentandel som avviste konflikt og alt det som fører til krig. Det eneste som de kristne var bevæpnet med var kjærlighet. Eli Stanley Jones (bildet), skriver at vi søker forgjeves i den tidlige kirkens historie for å finne kristne som var involvert i krig. Han understreker at kristne ikke ble soldater, og om de var i forsvaret da de ble omvendt, sluttet de. Jones beskriver de første kristne slik: "vi vil vi vil matche din villighet til å påføre andre lidelse, med vår villighet til å lide, vi vil slå deg ut med vår ånd, med sjelekraft mot fysisk makt, ved å gå en ekstra mil, ved å vende det andre kinnet til," inntil Rom endelig sluttet med å torturere kristne.

Dette perspektivet på historien understreker Det nye testamentes vektlegging at vi går ikke ut med makt, men med kjærlighet; det vi søker er å gjøre er å gjøre vår verden til et sted hvor vi forstår hverandre.

Denne avvisningen av det å ta del i militærtjeneste holdt seg inntil perioden hvor keiser Marcus Aurrelius, som regjerte Rom frem til 180 e.Kr. Etter Konstantins tid, som etter vårt perspektiv institusjonaliserte den frafalne kirke, hvor en hver ble tvunget til å være medlem, fantes det mange "kristne soldater".

I vår æra brakte, Martin Luther King jr, en ny syntese inn i det amerikanske samfunnet. Han lånte den fra Gandhi's filosofi. Han skapte en ny syntese ved å holde sammen Det nye testamentes lære om ikkevold, sammen med Ganshi's strategi for ikkevoldelig motstand og holdt disse frem for det 19 århundres liberale ide om "Guds kongerike i Amerika". Det King gjorde var å konfrontere samfunnet med en ny dimensjon, og det skaket landet helt ned til dets røtter.

Kings filosofi er uttrykt i fem punkter:

1. Ikkevoldelig motstand er ikke for feiginger. Det krever mer styrke å stå for kjærlighet enn å slå tilbake.

2. En slik motstand søker ikke å overvinne eller ydmyke motstanderen, men å vinne vennskap og forståelse.

3. Angrepet er rettet mot ondskapens krefter, ikke mot mennesker som gjør ondt.

4. Ikkevoldelig motstand er en villighet til å akseptere lidelse uten å ta hevn, å akseptere slag fra motstanderen, uten å slå tilbake.

5. Motstanden unngår ikke bare utvendig fysisk makt, men også den vold vi bærer med oss fra vårt indre.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 7

Her fortsetter professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"I vårt samfunn er det et annet spørsmål vi må stille oss: Hvilke retningslinjer finnes det for en kristen som deltar i en regjerings arbeid? I et forsøk på å være konsekvent med premissene jeg allerede har lagt, går det frem at kristne kan tjene i politiske posisjoner så lenge de ikke forsøker å skape en statskirke. Det er vårt ansvar som kristne å arbeide for at regjeringen er sekulær og til å respektere de kristnes frihet til lojalt å tjene deres egen konge. Kristne vil hjelpe politikere som sitter med politisk makt til å forstå hvorfor en kristen konstant må si: "Cæsar er ikke min herre, Jesus Kristus er Herre."

Av dette kan jeg utlede at kristne bare skulle tjene på et politisk nivå hvor de ærlig kan utøve sin funksjon uten å kompromisse deres troskap til Jesus Kristus som Herre. De skulle ikke vurdere å inneha hvor de ikke kan utføre sine plikter i deres jobb og forbli tro mot deres medlemskap i Guds rike. Å utføre sine sine plikter og bryte deres troskap mot Kristus er galt. På samme måte: å leve etter sin overbevisning og ikke utføre forpliktelsene arbeidet de gjør med den respekt til samfunnet en slik jobb medfører, vil også være feil. En kristen i et politisk verv tjener målsetningene til regjeringen akkurat like mye som en sekulær person gjør det, men en kristen er også vitne til de høye verdiene som Jesus Kristus representerer. Kristne skulle aldri bruke en mektig politisk posisjon som en mulighet til å oppnå Kristi mål for menneskeheten. For en kristen er ønsket om å herske alltid feil. Vårt utgangspunkt er å tjene. Bevisstheten om dette vil holde oss borte fra å strebe etter makt, et stev som Malcom Muggeridge kalte: 'viljens pornografi.'

Den som aksepterer dette standpunktet - at Nytestamentes ikkevoldslinje er det krav Kristus har gitt sine disipler som et uttrykk for realitetene i Hans rike - de vil også følge andre evangeliske premisser i troskap mot Jesus Kristus. For eksempel: Kan man delta i krig og ta livet av en person som Jesus Kristus døde for når vår viktigste oppgave er å vinne dem personen slik at den blir vår bror eller søster i Kristus? Eller: siden Guds rike er globalt og er et uttrykk for ulikhetene til hver nasjon og folkegruppe, når ens eget land er i krig med med et annet land, kan da kristne delta vel vitende om at om de så gjør vil kunne være i krig med personer som hevder at de tilber den samme Herre?

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 6

Her fortsetter Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Å komme overens med krigens problematikk handler ikke om et isolert emne, men med problemene til en hel menneskehet. Det inneholder spørsmålet om folkegrupper, fattigdom, like rettigheter og friheten for personer til å være individer. Skal vi møte de spørsmålene som her reises på en ærlig måte må vi se på et større spørsmål: det som handler om synd. Som Samuel Shoemaker har sagt: "Du venter ikke at en krig skal se på ondskapens problem, krig er simpelthen ondskapens problem skrevet med store bokstaver."

Nært forbundet med det foregående er det faktum at krig svært ofte er forbundet med det å beskytte eiendom. Som kristne vil vi respektere myndighetenes rett til å erklære krig for å beskytte sitt eget territorium. Men en kristen som er en samvittighetsfull motstander av å delta i krig må være konsekvent i til hans eller hennes holdning til materielle ting. En kristen må ta Jesu undervisning i Bergprekenen at personlighet er mer verdifullt enn materielle goder og at vi ofrer livet livet for materielle goder. (Luk 6,29-35)

Dette betyr at vi som kristne som lever med en regjering som gjør det mulig for oss å bli rike ikke kan forlange at denne regjerningen skal ofre menneskers liv for å beskytte vår materialisme. En kristens holdning med hensyn til materiell eiendom er ikke den at det er en legal rett, men også et ansvar, av et moralskt ansvar til å bruke de tingene vi har fått til å hjelpe andre.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 5

Her følger femte del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

Å bekrefte at en er medlem av Kristi kongerike betyr at lojalitet til Kristus og Hans kongerike overskrider all annen lojalitet. Dette standpunkt går bortenfor nasjonalismen og kaller oss til først og fremst å identifisere oss med våre med-disipler, fra en hvilken som helst nasjon, når vi tjener Kristus sammen. Denne stillingstagen er ingen posisjon hvor vi kan forvente støtte fra verden eller noen regjering. En kristen vil respektere øvrigheten fordi Gud har innsatt den, for "å beskytte de uskyldige og straffe de onde". En kristen kan bare oppmuntre en regjering til å være regjering, og la kirken være kirken. Vi ber regjeringen være sekulær, og la kirken være fri til å gjøre sin oppgave i samfunnet. Kirken beriker samfunnet ved de mange tingene den bringer til samfunnet, og i dette en respekt for for øvrigheten. Kirken gir ikke seg selv til noen spesiell sosial orden men er lydig over for sin ene Herre.

Leser vi Romerbrevet 13 ordentlig, vil vi se at Gud innsetter politiske institusjoner for å ordne samfunnet: Men siden Gud innsetter makten så forblir Han over den. I lys av dette vil vår respons som kristne være at "vi skal lyde Gud mer enn mennesker" (Apgj 5,29). Vi kan ikke anta at siden Gud innsetter øvrigheten så vil vi alltid lyde Gud når vi lyder den. Vi skal ikke være lovbrytere, for Paulus sier at myndighetene "for den bærer ikke sverdet for ingenting". (Rom 13,4) Men vi kan ikke være ulydige mot en guddommelig lov for å lyde en lov som står i motsetning til denne. Avsnittet i Rom 13 kaller oss til å "underordne seg de styrende myndigheter", men det bruker ikke ordet "lyde". Vårt virkelige ansvar er til Gud som innsetter nasjonenes øvrighet for å få orden i samfunnet. Ethvert seriøst forsøk på å løse spørsmålet om en kristens deltagelse i krig handler om dette.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 4

Her følger fjerde del av Myron Augsberger's artikkel om kristen pasifisme:

"Spørsmålet om en kristens holdning til krig sees best i lys av Det nye testamentes begynnelse, med Jesus Kristus. Dette for å bekrefte at Jesus Kristus brakte den fulle mening av Guds vilje for oss. Hele veien gjennom Det gamle testamente har Gud noe mer å si om seg selv, om Guds vilje for menneskeheten, og vi ser dette helt og fullt i Jesus Kristus. Vi kan finne utallige hendelser beskrevet i Det gamle testamente hvor Israel som Guds folk er involvert i krig, gledet seg over Guds velsignelse når de seiret og erfarte nederlaget når de ikke hadde Guds favør.

Men studerer vi selve konteksten vil vi se tydelig at Gud møtte israelittene hvor de befant seg, og demonstrerte til mennesker som tilbad deres stammeguder at Jahve, Israels Gud, var og er den sanne Gud. Jeg sier ikke dette for å si at den hele og fulle åpenbaring av Jahves vilje på dette stadiet var tilstede. I stedet, det vi ser er at det er en utviklig av denne åpenbaringen. Gjennom Det gamle testamente har Gud alltid noe mer Han vil ha sagt - inntil Den nye pakt kommer. Vi leser:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn." (Gal 4,4)

Det betyr: "Han (Gud) har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt til arving til alle ting." (Hebr 1,2)

Det er: Den Ene i hvem det hele kom i hele sin fullendelse. Med Jesu egne ord: "Tro ikke at Jeg er kommet for å oppleve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Matt 5,17) Det er: for å fylle det med den fulle meningen.

Med dette perspektivet at vi må erkjenne at fred er et holistisk begrep. Fred er ikke bare fraværet av krig. Det er noe langt mer, det er positiv og aktiv fredskapning. Det hebraiske ordet "shalom" inneholder ideen om helhet og sunnhet.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 3

Her følger tredje del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

Som kristne er vi ikke her for å skaffe til veie en etikk for Staten, men for klart og tydelig definere en etikk for Jesu Kristi disipler.

I det amerikanske regjeringssystemet er det vanskelig å finne forståelse for dette argumentet. Vi opererer innenfor myten av å være en kristen nasjon, og vi søker å sette ord på en en etikk for samfunnet som vi kan velsigne som kristne. Vi trenger en ny bevissthet for pluralismen i Det nye testamente, at det kritiske emnet er forskjellen mellom menigheten og verden, og at menigheten opererer innen "Kristi fullkommenhet", mens verden opererer utenfor Kristi perfekte vilje. Kristne influerer staten til det gode gjennom kristen etikk og integritet, men de setter ikke likhetstegn mellom kirke og stat. Bare ved å trege til bunns i disse spørsmålene så kan vi redde oss selv fra en kulturell og sivil religion. Som en som tror på Det nye testamentes ikkevoldslinje, eller Det nye testamentes pasifisme, så er det viktig for meg at dette standpunkt blir tydelig fortolket med utgangspunkt i en evangelisk/bibelsk fortsåelse, ikke med utgangspunkt i humanistisk eller moralistisk pasifisme.

Teologisk begynner har dette standpunktet sitt utgangspunkt i realiteten og viktigheten av medlemsskapet i Kristi rike. Dette innebærer å gå kjærlighetens vei, i brorskapets ånd og med ærefrykt for livet. Selv om brorskap er av virkelig viktighet, har medlemsskap i Guds rike førsteprioritet i kristen ikkevold.

(fortsettes)

Kristen pasifisme, del 2

I den forrige artikkelen siterte artikkelforfatteren, Myron S. Augsberger, en rekke sitater fra Det nye testamente, som tjener som en referanseramme for ikkevold og pasifisme. Artikkelen fortsetter her:

Den påfølgende samtalen har som sitt fundament Nytestamentes helt konkrete lære, og ikke dets taushet. Det er de som argumenterer ut fra denne tausheten - at siden Jesus ikke uttrykkelig fordømte den romerske høvedmannen for å være soldat, så følger det av dette at det å delta i det militæret er rett for en kristen. Ved den samme logikk kunne en argumentere for slaveripraksisen, en stilling som tidligere ble tatt i amerikansk historie. Men den eksplisitte Nytestamentlige lære introduserer et kjærlighetens prinsipp, en praksis av respekt for for den absolutte respekt for enkeltindividet, hvilket gjør at krigsdeltagelse og slaveri blir absolutt uetisk.

Problemstillingene med hensyn til det å være en kristen og krigsdeltagelse er ikke noe som bare kan sees som perspektivet som handler om den enkeltes ansvar for hans eller hennes land. Vi er nå en global landsby hvor vi stilles ansikt til ansikt med hva vold gjør med menneskeheten. Befolkningsøkningen, problemene med tilstrekkelig matproduksjon og distribusjon, og å møte de helt grunnleggende livsbehovene har gjort volden til en måte å leve på. Kristne må ha svar når de står overfor problemer av helt nye dimensjoner i deres relasjon til andre mennesker rundt om i verden.

Videre - når vi ser på disse spørsmålene i lys av vårt ansvar for vår egen nasjon, synes det umulig at det skulle eksistere noe som kan kalles "rettferdig krig" i kjernekraftens tid hvor verden er blitt et fellesskap. Å argumentere for det historiske "rettferdig krig" argumentet synes irrelevant i en tid med moderne, mekaniske og kjernefysiske krigføring.

Men, teologisk, må en kristen også stilles overfor meningen med det bibelske utsagnet: "som Han er i verden så er også dere", eller for å sitere Jesu ord i Joh 20,21: "Som Min Far har utsendt Meg, sender også Jeg dere." Vår misjon er å annonsere de gode nyhetene om forsoningen med Gud, og gjennom Ham til hverandre.

(fortsettes)

Foto: Kanskje det mest kjente fotografiet som viste Vietnam-krigens grusomheter mot sivilbefolkningen. Historien til den lille jenta på bildet - Kim - som flykter naken og skrekkslagen fra krigens grusomheter er gjengitt i boken "Tilgivelsens tapte kunst", av anabaptistene Johann Christoph Arnold, utgitt av Luther forlag i 1999. Foto: Life Magazine.

Kristen pasifisme, del 1

Kristen tro og pasifisme er et emne jeg har vært opptatt med i mange år. I en tidligere artikkelserie har jeg dokumentert at for de første kristne var det å delta i Romerrikets hær uforenelig med det å være kristen. Det var først etter keiser Konstantin at dette ble endret til det motsatte.

I denne artikkelserien skal jeg presentere noe Myron S. Augsburger har skrevet. Augsburger er en ledende kapasitet når det gjelder dette temaet. Han er professor i teologi ved Eastern Mennonite University, og har tjent som evangelist, pastor og menighetsplanter. Augsberger er en av de ledende ekspertene på anabaptistisk historie. Han har skrevet en rekke artikler, og mer enn 20 bøker. Artikkelen er såpass lang, at jeg deler den opp i flere deler. Den er oversatt av meg.

Jesus sa: "Stikk sverdet tilbake i sliren, for alle som griper til sverdet, skal falle for sverdet." (Matt 26,52) "Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til." (Matt 5,39) Det gamle testamentes profet sa: "De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver," (Mika 4,3) en profeti som oppfylles der hvor mennesker tar Kristi vei og Hans Ånd på alvor. Og Kristi vei er best funnet i Hans egne ord.

I Lukas 6 leser vi:

"Men Jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som utnytter dere på en ondsinnet måte. Til den som slår deg på det ene kinnet, skal du by fram det andre også. Og den som tar kappen din, skal du heller ikke nekte kjortelen. Gi til hver den som ber deg! Og den som tar fra deg det som er ditt, skal du ikke spørre om å få det tilbake. Og slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal også dere gjøre mot dem. Men hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere elsker dem som elsker dem. Hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere gjør det samme. Hvis dere låner bort til dem som dere håper å få tilbake fra, hva er det å takke dere for? For selv syndere låner til syndere for å få like mye tilbake. Men elsk deres fiender, gjør godt og lån bort, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig. (v.27-36)

I Joh 18,36 sier Jesus: "Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men må er ikke Mitt rike herfra." Og igjen, i Matt 5,9, sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn."

Disse skriftstedene tjener som en referanseramme for diskusjonen om ikkevold og pasifisme.

(fortsettes)

Anabaptistiske røtter, del 1

En kort presentasjon av de historiske anabaptistiske røttene av forfatteren av "Pilgrim Aflame", menonitten Myron Augsburger.