Gud gjenreiser Davids Sukkah

Guds ord gir tydelige løfter om en strålende fremtid for Israels land og folk.

I forbindelse med Apostelmøtet i Jerusalem, er det at forstanderen for menigheten der, Jakob - eller Yaacov på hebraisk - halvbroren til Jesus, reiser seg og siterer en profeti fra Amos:

"Derettter vil jeg vende tilbake og igjen bygge opp Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg bygge opp, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn blir nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette". (Apg 15,16-17)

Hvordan skal disse versene forstås? Eller kanskje et vel så interessant spørsmål: Hvordan forstod de første kristne disse ordene?

Profetien fra Amos forutsier en gjenopprettelse av Davids hus. Og denne gjenopprettelsen innebærer at det finnes noen - en rest, og spesielt blant hedningefolkene, som vil søke ly under Davids tabernakel (sukkah). Leser man profetien slik den står hos Amos, vil en se at profetien peker hen mot en for Israelsfolket dengang fjern fremtid. Den taler om at jødene skal bli fordrevet fra sitt land, men så komme tilbake, og når de kommer tilbake så skal de aldri mer forlate landet. Jeg gjentar ikke det Jakob siterer og som er gjengitt i Apg 15, men fra fortsettelsen av profetien hos Amos:

"Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer, skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren deres Gud". (Amos 9,13-15)

På Amos' tid

På den tiden da Amos levde var det gudløsheten som regjerte over Davids hus. Profetien om at jødene en dag skulle få vende tilbake igjen, kan ikke henspeile på det som skjedde to-tre år etter at han hadde begynt å profetere, og kong Jeroboam døde. År 722 f.Kr ble nemlig Nordriket erobret av assyrerne, og folket ble bortført. For i profetien går det klart frem at når Herren igjen vil "plante dem i deres land", så er det for evig: "... de skal aldri mer bli ryket opp av deres land." Dette kan bare henpeile på det moderne under som Israel er, etter 1948.

På Jakobs tid

Når så Jakob siterer profeten Amos så er han seg det bevisst det Herren gjør i landet. Det som holder på å skje er en forsmak på det som skulle komme i sin fylde når David hus igjen ble opprettet. Jakob var vitne til at hedningene kom til tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Den messianske æra var begynt med Messias' komme. De første kristne var vitne til at Gud gjorde under blant hedningefolkene på måter ingen hadde vært vitne til før. Gud førte mange fra hedningefolkene inn under Davids Sukkah, eller ly. De ble ført inn i Israel, og ble gjort til medborgere.

Som apostelen Paulus skriver i Ef 2,11-13:

"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod."

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 9

Jeg synes det er interessant at den av Korahs barn som har skrevet denne salmen, omtaler Gud som Jakobs Gud. Det er mer vanlig at Gud omtales i sammenheng med alle de tre patriarkene: Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Nå er det slik at Gud kalles Jakobs Gud 28 ganger, mens Han omtales som Abrahams Gud 17 ganger, og Isaks Gud 13 ganger. Hvorfor omtales Gud sammen med Jakob flere ganger enn de andre?

Jeg har ikke noe fullgodt svar på dette, kanskje noen av leserne har det?

Men jeg vil tro det har sammenheng med den dramatiske historien som Bibelen forteller om Jakobs kamp med Gud. Jakob er mannen som "har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos 32,28) I forbindelse med denne kampen får også Jakob et annet navn, Israel.

Men det kan også ha sammenheng med en annen hendelse i Jakobs liv, som vi finner beskrevet i 1.Mos 28. Der leser vi om Jakob som har en underlig drøm: "Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den." (v.12)

Som du sikkert husker, reiser Jakob et minnested her:

"Da Jakob våknet av sin drøm, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel..." (v.16-19a)

Dette er en svært viktig hendelse, ikke bare i den jødiske historien, men i historien om alt Guds folk som har Jakobs Gud til sin far. Dette er nemlig aller første gang vi får en åpenbaring av at Gud vil ha sin bolig hos menneskene. Betel betyr Guds hus.

Tidligere i 1.Mosebok har vi lest om at de har reist altere, nå reises en stein og ordene Betel blir brukt i den forbindelsen.

"Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,22)

Denne steinen ble senere til Tabernaklet, så til Templet, og i den nye pakts tid til menigheten.

"Jakobs Gud er vår faste borg", skriver Korahs barn. (Salme 46,8)

Kanskje viser det til denne steinen Jakob reiste?

Ordene fra Matt 16,18 kommer meg i hu når jeg leser dette: "På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Hvilken klippe: Jakobs Gud.

Guds bolig - Guds lengsel, del 1

I visse sammenhenger snakkes det til deles mye om husmenigheter, og behovet for en annen type menighet, men det som skrives om dette tema handler stort sett om ytre forhold. Om behovet for å møtes, om organisering eller ikke organisering, om lederskap eller tjenerskap, om hierarki eller ikke. Nærmest fraværende fra denne debatten er spørsmålet om hva menigheten egentlig er for noe. Det tales og skrives også mye om fellesskap, men hva er så utgangspunktet for oss for å snakke om det? Og hva er målet? Søker jeg det kristne fellesskapet for å dekke mitt eget behov, eller søker jeg å bli ført inn i et nært fellesskap med andre fordi jeg har oppdaget at Gud lengter etter dette? Vi må våge å spørre oss selv: Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller handler det om Gud? Handler det om mine egne behov eller handler dette om Guds rike?


Jeg har startet på et bibelstudium som jeg synes er spennende. Jeg vil få tak på hva Guds ord har å si om Guds bolig og om Guds lengsler. For det aner meg at Gud har noe ganske annet i tankene enn bare en ny form for å møtes! Gjennom noen bloggartikler vil jeg la bloggens lesere få et lite innblikk i hva jeg har kommet frem til gjennom dette dypdykket i Skriften.


Første gang vi hører om Guds bolig blant menneskene, eller Guds hus om du vil, er i 1.Mosebok kapitel 28. Der kan vi lese om patriarken Jakob som våkner av en merkelig drøm. I drømmen har han sett en stige som var stilt opp på jorden. Den nådde like inn i himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned på den. Øverst sto Herren selv, og talte til Jakob. Forferdet over synet utbryter Jakob:


"Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)


Så sier Jakob:


"Hvor forferdelig er ikke dette sted: Her er sannelig Guds hus, her eller himmelens port." (v.17)


Tidlig neste morgen handler Jakob på det han har sett i drømmen. Han reiser opp steinen han har brukt som hodepute, heller olje over den, og så leser vi: "Han gav stedet Betel. Før hette byen Luz. Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød å ete og klær å kle meg med og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus..." (1.Mos 28,19-22a)


Jakob opplever sitt første møte med Gud, med Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Gjennom denne drømmen, eller dette synet, deler Gud sin lengsel med Jakob. Gud ønsker sitt nærvær og sin velsignelse ikke bare i himmelen, men også på jorden - i Guds hus. Han lengter etter en bygning hvor Han kan bo og som Han kan uttrykke seg gjennom.


Stigen nådde til himmelen og var plassert på jorda. Engler steg opp og ned. Her var himmelens port. Her var Guds bolig blant menneskene, her var Guds hus. Derfor kaller han stedet Betel, som betyr Guds hus.


Legg nå nøye merke til en ting! Jakob peker ikke opp mot himmelen, eller mot toppen av stigen og sier: DER er Guds hus. Nei, han peker på jorden, og reiser senere steinen opp og teller olje over den, og sier: HER er Guds hus.


Her åpenbares nærmest en overveldende sannhet: Gud har ikke sin bolig bare oppe i himmelen. Guds hus er på jorda!!!


(fortsettes)

Forvandlet til det samme bilde, del 1

Med utgangspunkt i det Paulus skriver i 2.Kor 3,18 vil jeg dele noen tanker med dere om den gjerning som Ånden utfører i våre liv for å gjøre oss mer lik Jesus. Apostelen skriver: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd."


I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tre skikkelser fra Det gamle testamente: Abraham, Isak og Jakob. Både i Det gamle og i Det nye testamente presenterer Gud seg som: "Abrahams, Isaks og Jakobs Gud." Hvorfor det egentlig? Hva er det med disse tre mennenes liv som er så viktig, at Gud nevner deres navn spesielt?


Jeg tror at deres livshistorier har noe vesentlig å si om Gud. Abraham peker på Faderen, som er alle tings begynnelse og opphav. Isak er et bilde på Sønnen, som ikke gjør noe av seg selv, men tar imot alt fra Faderen og blir en oppfyllelse av alle Guds løfter. Jakob er den som beskriver Helligåndens gjerning, når denne med sin visdom og kraft arbeider i våre liv, for å danne og forme oss, slik at vi gjennom prøvelser og lidelser langsomt, men sikkert forvandles til det samme bilde: Frelserens.


Abraham, Isak og Jakob er tre betydningsfulle menn. Guds navn og Guds karakter er knyttet til dem. Han er deres Gud. Og Gud arbeidet i deres liv. Deres erfaringer med Gud gir oss del i den åndelige erfaringen som Guds folk er ment å erfare.


Watchman Nee skriver om dette: "Abraham så Gud som Far. Han erfarte Ham som kilden til alle ting. Isak mottok arven som en sønn. Det er velsignet å få en gave fra Gud. Men selv det vi mottar kan vi forgripe oss på og ødelegge. Jakob prøvde å gjøre dette og ble kun reddet fra følgene ved å få brutt sin naturlige styrke. Det må komme en dag i vår erfaring hvor dette skjer. Kjennetegnet på dem som virkelig kjenner Gud, er at de ikke har noen tro på deres egne kvalifikasjoner, ingen tillit til seg selv. Da Jakob for alvor lærte denne leksen, begynte det for alvor å bli en Guds Israel."