Guds ord gir tydelige løfter om en strålende fremtid for Israels land og folk.
I forbindelse med Apostelmøtet i Jerusalem, er det at forstanderen for menigheten der, Jakob - eller Yaacov på hebraisk - halvbroren til Jesus, reiser seg og siterer en profeti fra Amos:
"Derettter vil jeg vende tilbake og igjen bygge opp Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg bygge opp, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn blir nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette". (Apg 15,16-17)
Hvordan skal disse versene forstås? Eller kanskje et vel så interessant spørsmål: Hvordan forstod de første kristne disse ordene?
Profetien fra Amos forutsier en gjenopprettelse av Davids hus. Og denne gjenopprettelsen innebærer at det finnes noen - en rest, og spesielt blant hedningefolkene, som vil søke ly under Davids tabernakel (sukkah). Leser man profetien slik den står hos Amos, vil en se at profetien peker hen mot en for Israelsfolket dengang fjern fremtid. Den taler om at jødene skal bli fordrevet fra sitt land, men så komme tilbake, og når de kommer tilbake så skal de aldri mer forlate landet. Jeg gjentar ikke det Jakob siterer og som er gjengitt i Apg 15, men fra fortsettelsen av profetien hos Amos:
"Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer, skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren deres Gud". (Amos 9,13-15)
På Amos' tid
På den tiden da Amos levde var det gudløsheten som regjerte over Davids hus. Profetien om at jødene en dag skulle få vende tilbake igjen, kan ikke henspeile på det som skjedde to-tre år etter at han hadde begynt å profetere, og kong Jeroboam døde. År 722 f.Kr ble nemlig Nordriket erobret av assyrerne, og folket ble bortført. For i profetien går det klart frem at når Herren igjen vil "plante dem i deres land", så er det for evig: "... de skal aldri mer bli ryket opp av deres land." Dette kan bare henpeile på det moderne under som Israel er, etter 1948.
På Jakobs tid
Når så Jakob siterer profeten Amos så er han seg det bevisst det Herren gjør i landet. Det som holder på å skje er en forsmak på det som skulle komme i sin fylde når David hus igjen ble opprettet. Jakob var vitne til at hedningene kom til tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Den messianske æra var begynt med Messias' komme. De første kristne var vitne til at Gud gjorde under blant hedningefolkene på måter ingen hadde vært vitne til før. Gud førte mange fra hedningefolkene inn under Davids Sukkah, eller ly. De ble ført inn i Israel, og ble gjort til medborgere.
Som apostelen Paulus skriver i Ef 2,11-13:
"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar