Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 4

Her er fjerde og siste del av John Fransham's artikkel om viktigheten av å bekjenne synd:

"Min kone og jeg har bygget vårt ekteskap på vår trang til å følge Kristus over alt annet. Vi har sviktet dette kallet mange ganger, men like mange ganger har vi erfart at ved å bekjenne våre synder åpent til en annen har vi funnet en djupere enhet og kjærlighet og vi er i stand til å hjelpe hverandre. Det er åpenbart at det å ha hemmeligheter for min kone - særlig de som handler om fristelser og synder - vil ødelegge vårt ekteskap.

Er ikke det samme også sant for en gruppe av troende? Hvis vi lengter etter fred og enhet i vårt fellesskap må vi bli sårbare og omvende oss hvis nødvendig, slik at gjennom Kristi autoritet vi kan bli fullstendig tilgitt. Da vil vi komme nærmere Jesus og hverandre. 1.Johannesbrev er så skarpt som det er håpefullt:

"Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre." (1.Joh 1,6-7a)

Endelig, kanskje vi vegrer oss fordi vi vet instinktivt at Kristus også ønsker at vi skal forandre måten vi lever på. Han gjør alle ting nye, men Han befaler oss også til "gå bort og synd ikke mer" og å "selge alt vi har og gi det til de fattige, kom så og følg meg". Vi kan se dette i historien om pinsefesten, hvor de tre tusen som ble døpt forandret deres liv og viste omvendelsens frukt:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse." (Apg 2,42-47)

Er vi rede til med glede å akseptere den ydmyke veien Jesus gikk fra krybben til korset? La oss ikke holde oss tilbake fra dette. Vi er tilbudt den gaven som en ren samvittighet er som kan hjelpe oss å forbli på lysets og håpets vei. Enda mer - gjennom Guds omvendelses og tilgivelses gave vil vi erfare sant fellesskap med de troende og fullendelsen av Jesu lengsel om å samle kirken. Kanskje er det dette det menes når Jesus sier: "For Guds rike er midt iblant dere."