Hinduer angrep kristen menighet i India og slo menighetsmedlemmene helseløse

Kristne tilhørende en Plymouth-Brethren Church samles gjerne hver søndag for å bryte brødet. Slik var det også søndag 15. mars i Hosanagar i Shimoga distriktet i Karataka i India.

Plutselig blir gudstjenesten avbrutt av 60-70 hinduer som stormer kirkebygget og begynner å angripe de bedende kristne som var samlet der. Selv om de er et økende antall angrep mot kristne i India for tiden, kom dette angrepet overraskende på denne gudstjenestefeirende forsamlingen.

Man antar at det er radikale hinduer fra Bajrang Dal som står bak angrepet.

I følge lokale informanter som International Christian Concern har på stedet, hadde angriperne med seg trekøller og stokker som de slo de kristne med. Mange ble også sparket. Dette førte til at mange pådro seg indre skader, i tillegg til de mange ytre skadene på kroppen. Angriperne fikk så tak på pastor Wilson og herr Ashok, som er eldste i menigheten. Disse to var selve målet for angrepet.

Når politiet ankom kirken så de den store skaden som var påført både kirkebygget og de som var samlet der fredelig i bønn. Og hør nå! Politiet tok med seg de kristne som var samlet i kirken med seg til politistasjonen, ikke angriperne! Angriperne nektet politiet til og med å ta med seg de som var kommet til skade. Politiet holdt de kristne på politistasjonen til sent på kvelden.

Pastor Wilson og Ashok var hardt skadet. De var banket opp til det ugjenkjennelige. Angriperne hadde påført Ashok skader i ryggmargen, og kan ikke lenger sitte eller gå. Det lokale sykehuset nektet å ta imot ham for behandling. De fryktet reaksjoner fra såvel hinduene som politiet.

Lokale kristne ledere i Shimoga forsøkte å få pastor Wilson og Ashok innlagt på flere sykehus, men alle nektet å ta imot dem!

Kristne i India er sjokkert over den behandlingen disse to og deres menighet har fått av indiske myndigheter. De mener dette er nok et bevis på den pågående forfølgelsen av kristne i landet etter at hindunasjonalister vant valget.

La oss denne påsken spesielt huske våre trossøsken i India i våre forbønner.

Billedtekst: Bildet er fra et tidligere angrep på en Brødre-menighet i India.

Profetvekkelsen i 1830 og bortrykkelsen av menigheten

I kjølvannet av de store amerikanske vekkelsene, og metodismens fremvekst, vokste det også frem en fornyet bevissthet i kristenheten i Jesu gjenkomst. Herren vekket sin menighet på ny, og det skapte en ny interesse for Bibelens profetier.

På herrestedet Albury Manor (bildet) i Surrey i Storbritannia ble det på 1800-tallet holdt årlige kristne konferanser. Drivkraften bak disse var en mann ved navn Henri Drummund. Han er kjent her i Norge for boken: 'Det største i verden', som Ansgar forlag gav ut i 1984.

Albury Manor skulle komme til å bli et sentrum i en profetisk vekkelse som var i ferd med å se dagens lys. Blant de som deltok på disse konferansene var John Nelson Darby (1800-1882), en anglo-irsk evangelist, som ble en av de mest innflytelsesrike personene i det som skulle bli kjent som Plymouth Brethren.

Men det er en annen person, Margaret Macdonald fra Port Glasgow, som skulle bli banebrytende i den fornyede bevisstheten om Bibelens profetier vedrørende Jesu gjenkomst.

Den unge Margaret
Port Glasgow ligger på den skotske vestbyen, og var bare et lite, nokså ubetydelig sted, før en ganske så spesiell vekkelse bryter ut der omkring 1830. Da var Margaret Macdonald 15 år gammel. Hun hadde vært syk i mange år, og lå for døden.

Vekkelsen i Port Glasgow er spesiell på den måten at den ble ledsaget av både tungetale, helbredelser og profetiske budskap, og det lenge før pinsevekkelsen brøt løs. Det som vakte aller mest oppsikt var at den unge, døende, jenta begynte å profetere. Budskapene hun bar fram handlet om Jesu gjenkomst.

John Nelson Darby kom selv til Port Glasgow for å ta vekkelsen i nærmere øyesyn. Ikke minst var han interessert i de profetiske budskapene som Margaret Macdonald bar frem. Hun ble helbredet i forbindelse med vekkelsesmøtene.

Profetiene
Hva var innholdet i de profetiske budskapene Margaret Macdonald bar frem? De kan oppsummeres i disse seks punktene:

1) Det vil komme en falsk bevegelse hvor djevelen vil forlede menneskene ved en falsk frihet. Kristen etikk og moral vil bli nedbrutt. Man er ikke opptatt av Guds hellighet, og en unnlater å dømme synd.

2) Det vil oppstå forfølgelse og motstand mot evangeliet.

3) Farligere enn den ytre motstanden er den antikristelige forførelsen som vil oppstå. Sataniske etterligninger av Guds genuine verk vil lede mange vill. Et svært interessant poeng i disse profetiske budskapene vedrørende djevelens etterligninger er dette:  'Han vil ha et motstykke til hver eneste del av Guds sannhet og en imitasjon for hvert verk av Ånden'.

4) Guds ånd vil utøses over menigheten, for at Guds folk skal bli bevart.

5) Det vil finne sted en bortrykkelse av menigheten. De sanne kristne vil bli bortrykket, mens de andre vil bli latt tilbake. Dette var det ikke mange som snakket om på denne tiden, og denne profetien vakte stor oppsikt og undring.

6) Anrikrist vil så bli åpenbart.

Et vitnesbyrd
En av de som var vitne til at Margaret Macdonald bar fram disse profetiske budskapene var Robert Norton. Han var en anglikansk prest. Norten bevitner at Margaret Macdonald var den første som så gjenkomsten som et komme i to trinn, først i forbindelse med bortrykkelsen av menigheten, så ved Hans synlige gjenkomst på Oljeberget. Robert Norton skriver:

'Et vidunderlig lys falt over Skriften, i særlig grad over det som læres om Kristi gjenkomst. En kveld da Den Hellige Ånds kraft hvilte over henne i flere timer, fikk vi en blanding av profetier og visjoner se forskjellen mellom det siste stadium av Herrens komme når alle skal se Ham, og hans foregående åpenbaring i herlighet for disse som venter på ham'.

Vårt hverdagsliv med Gud, del 3

Vi fortsetter her C.A Coates undervisning om vårt hverdagsliv med Gud:

Daglig bønn
Kristendommen er full av høytidelige advarsler om våre hjerters tendens til å havne i en rutine av religiøse former. Det er et stort tap for sjelen å havne i den vanen at man gjentar de samme ordene i bønn hver dag. Det er ikke virkelig bønn i det hele tatt.

I dag er ikke som i går. Hvis du virkelig er med Gud så vil du være følsom for de ferske behovene som dagen inneholder.

Gud fryder seg over å ha vår tillit når det gjelder hvert eneste behov vi har. La oss derfor kultivere et barns tillit, og et barns enkelhet når vi kommer til Ham i bønn. Bring dagens trengende behov, og morgendagens forventede vanskeligheter til Ham.

'Vær meg nådig, Herre, for til deg roper jeg hele dagen'. (Salme 86,3)

(fortsettes)

Vårt hverdagsliv med Gud, del 2

Her fortsetter C.A Coates undervisning om vårt hverdagsliv med Gud:

Våk daglig ved visdommens gate:
Er vi årvåkne når det gjelder å fordjupe vårt bekjentskap med Kristus?

Den store defekten ved når det gjelder moderne kristendom, er at det er så liten hengivenhet til Kristus. Mange hører det som er blitt kalt 'et klart evangelium', og de stoler på Kristi person og gjerning, og de får forsikring ved å lese Skriften om at de ikke går fortapt, og dette synes å tilfredsstille dem. Så de slår seg til ro med dette, og faller i søvn.

Det er lite ærlig lengsel etter Ham selv, eller etter å våke ved Hans porter.

Har det noensinne slått deg at Han lengter etter din hengivenhet?

Du tilhører Ham, du er selve objektet for Hans kjærlighet; du er Hans egen. Ditt hjerte er Kristi eiendom. Er det også Hans hvilested?

'Salig er det menneske som hører på meg. så han våker ved mine dører dag etter dag og holder vakt ved mine dørstolper'. Ord 8,34

(fortsettes)

Vårt hverdagsliv med Gud, del 1

En tid fremover vil du her på bloggen stifte bekjentskap med noen av de gode bibellærerne tilhørende Plymouth Brethren. En av dem er C.A Coates (1862-1945), som ble en av mentorene til Watchman Nee.

Charles Andrew Coates ble født 7.desember 1862 i Bradford, Yorkshire, men levde mesteparten av sitt liv i Teignmouth i Devon, på sørkysten av England. 16 år gammel omvendte han seg for så å følge Jesus resten av livet. Han var en hardt prøvet mann, ikke minst når det gjaldt sykdom. Men sykdommen til tross. Ved Guds store nåde fikk han tjene som bibellærer et langt og velsignet liv. På Herrens dag, søndag 7.oktober 1945, sovner han stille inn i Herren.

I denne artikkelen, som jeg har oversatt, skriver C.A Coates om viktigheten av å leve hverdagene våre med Herren:

Søk daglig Skriften
Det forundrer meg ofte at kristne som i årevis har lyttet (tilsynelatende med interesse og oppmerksomhet) til Ordets tjeneste kjenner så lite til guddommelige ting. De synes å ha glede over tjenesten, deres ansikter lyser så godt under møtene, men likevel - når du snakker med dem finner du at lite har trengt inn i deres sjeler.

Jeg tror at hemmeligheten er at de har lyttet til det som er blitt sagt, men de verdsetter det så lite at de tar seg ikke bryet med å gå til Skriften selv for å få det bekreftet. Ordets tjeneste har i seg selv en velsignet og viktig plass, men jeg tror ingen vil ha vedvarende virkning for våre sjelers vedkommende hvis det ikke følges opp ved å søke i Skriftene.

'Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene, om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11)

(fortsettes)

William MacDonald - en rollemodel for en Jesu etterfølger, del 2

Man forventer ikke å finne en økonom utdannet ved Harvard Business School boende i en og samme enkle blokkleilighet i mer enn 34 år. En slik person tenker man seg vel boende i en flott enebolig i et stille strøk, ikke i blokk med ett soverom i en travel handlegate. Men den verdenskjente bibellæreren William MacDonald (bildet) levde så enkelt.

Ringeklokka utenfor blokken med navnet til William MacDonald er nå skiftet ut. Ikke bare på grunn av at han har flyttet hjem til Gud, men fordi den var helt utslitt etter alle som hadde ringt på døra hos ham gjennom de årene han bodde her. William MacDonald var en svært gjestfri mann. Alle som om ble hilst med et godt håndtrykk. Kjente han deg fikk du en god klem. De som kjente ham sa at William MacDonald med årene bare ble mer og mer varmhjertet og sympatisk. De sa han lignet på Jesus!

Noen få kvartaler unna blokken han bodde i finner vi Fairhaven Bible Chapel. Her dag gikk han dit, hilste vennlig på kontorpersonalet og begynte å gjennomgå dagens post. Han hadde hjulpet til med å starte Discipleship Intern Training Program, og underviste i denne sammenhengen i mer enn 21 år. Skarer av mennesker kom til tro på Jesus gjennom dette programmet. Det ble mange brev å svare på.

Når du kom inn i blokkleiligheten hans passerte du et lite kjøkken uten vindu på venstre side. Mens andre bruker tusenvis av kroner på å pusse opp kjøkkenet var kjøkkenet til William MacDonald det samme alle disse 34 årene. Det fantes en ovn der, en vask, et kjøleskap og et lite hjørne hvor man kunne lage maten. "Det er akkurat passe," sa han når noen spurte om det ikke var lite. Han likte å lage mat for seg selv og sine gjester. Han serverte alltid full middag med dessert. Hvis det finnes en egen belønning for enslige som er gode på gjestfrihet i himmelen, så burde William MacDonald være en god kandidat for å få denne!

Etter middag ble gjestene invitert inn i stua, hvor det stod to gode lenestoler. Der ble de så servert tea. Men før du kom så langt plasserte William MacDonald en liten bunke med kort. Om du tror dette var spillekort, tar du feil. Etter middag ba han sine gjester om å trekke et av disse kortene og lese teksten på dem. Det var selvsagt et bibelvers. Så ba William MacDonald deg om å fortelle hvor i Bibelen dette stod. Dette var en fin måte å føre samtalen inn på åndelige emner.

(fortsettes)

William MacDonald - en rollemodel for en Jesu etterfølger, del 1

En bibellærer jeg har lært å sette stor pris på gjennom årenes løp er William MacDonald (bildet). Første gangen jeg stiftet bekjentskap med ham var ganske tidlig i mitt kristenliv. Da leste jeg hans bok om radikalt disippelskap, en bok lederen i Operasjon Mobilisering, George Verwer, anbefalte på det varmeste. Den er blikk en klassiker i dette svært viktige emnet. Senere har jeg fulgt William MacDonald undervisning via bøker og internett, og blitt oppbygget. Det gjelder ikke minst hans grundige undervisning om brødsbrytelsen.

Forleden kom jeg over en artikkel skrevet om ham etter hans død 25. desember i 2007. Den forteller oss om det enkle, ja jeg vil si spartanske livet han levde. Hans livsførsel står i skarp kontrast i noen av tidens predikanter som lever i stor rikdom. Men la meg først gi deg noen korte fakta om hans liv:

William MacDonald var født 7. januar 1917 i Leominister i Massachusetts, men familien flyttet til Stornoway på øya Lewis på Hebridene da han var seks år gammel. De flyttet senere tilbake til Massachusetts. William utdannet seg innen økomomi. I 1935 ble han født på ny, og kom med i en Plymouth Brethren forsamling. I årene 1947-65 var han en del av lærerne ved Emmaus Bible School, og i årene 1959-1965 var han også president for denne skolen. Fra 1965-1972 reiste han som bibellærer i USA, Europa og Asia. Fra 1973-1996 drev han et disippeltreningsprogram i San Leandro i California, og 1996 og frem til sin død i 2007 fortsatte han sitt arbeid som bibellærer og forfatter. Ved siden av en rekke artikler skrev han 84 bøker!

Det finnes en egen nettside om ham her:
http://williammacdonald.org/

Men tilbake til minneartikkelen. Den er skrevet av James G. McCarthy, og jeg oversetter bare deler av den. McCarthy tar utgangspunkt i 1.Joh 2,6: "Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret." Han viser også til de syv prinsippene som William MacDonald fremsatte for sant kristent disippelskap:

1. Den høyeste kjærlighet til Jesus.
2. Fornektelse av selvlivet
3. Å frivillig velge korset
4. Et liv brukt på Jesus Kristus
5. En brennende kjærlighet til alle som tilhører Kristus
6. En standhaftig iherdighet med hensyn til Guds ord
7. Oppgi alt for å følge Jesus

Så kan man spørre seg om William MacDonald levde etter disse prinsippene selv? Var han en rollemodell, eller var det bare ord han preket? I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette.

(fortsettes)

Et grundig oppgjør med ultra-dispensjonalismen

H.A Ironside (bildet) ble i sin tid spurt om å prøve-preke i den legendariske Moody Church (bildet) i Chicago. Det var i 1929. Søndag etter søndag talte han for en fullsatt kirke. Moody Church har 4000 sitteplasser. Menigheten likte godt hva de hørte. Ironside, som hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren, hadde en innsikt i Guds ord som få andre. Han forble pastor fram til 1948. Ironside var en av de mest profilerte kristne forfatterne i det 20 århundre - han skrev mer enn 80 bøker og hefter.

Årsaken til at jeg trekker ham frem her på bloggen er at jeg i går kom over en bok av ham, som ligger ute på nettet. I denne boken tar han et berettiget oppgjør med det som kalles for Ultra-dispensjonalisme. Nå er ikke denne læren som blant annet går ut på store deler av Det nye testamente ikke hører menigheten til, men jødene, særlig utbredt i Norge. Det er snakk om noen få mennesker som har annammet den. Deres fremste talsmann er Oskar Edin Indergaard, som av og til skriver i den kristne dagspressen og har forfattet noen bøker. Læren er svært spesiell: ultra-dispensjonalister mener f.eks at det bare er brevene til Paulus som gjelder for den kristne forsamlingen. De mener også at verken misjonsbefalingen eller dåpen er noe som gjelder for vår tid.

Boken fra H.A Ironside tar et grundig, saklig og godt begrunnet oppgjør med denne villfarelsen. Du finner boken her:

http://www.biblelineministries.org/onlinebooks/wrongly-dividing-the-word-of-truth/index.html

Jesus setter sitt autoritetsstempel på Bibelen

En av det 20 århundres fineste bibellærere var Erich Sauer (bildet). Han ble født i Berlin i 1889. I 1920 begynte han som lærer ved Wiedenst Bibel- og Misjonsskole, hvor hans undervisning gjorde ham verdenskjent. Sammen med en annen lærer på denne skolen, Johannes Warns, la han et grunnlag for bibeltro undervisning ikke bare for sin samtid, men gjennom sine mange bøker også for kommende generajoner. Sauer ble kjent gjennom sine bøker "Evangeliets morgenrøde", "Den korfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns skrev boken "Apostolisk dåp". Sauer hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren. I "Evangeliets morgenrøde" skriver han blant annet dette om det autoritetsstempel Jesus setter på Bibelen. Det er noe vi også bør ta med oss inn i vår tid, hvor enkelte setter spørsmålstegn ved dens endelige autoritet for liv og lære:

"Frelseshistorien står og faller, nei, den står, med den Herre Jesu Kristi autoritet. Det er et uimotståelig faktum at Kristus har bekjent seg til nettopp de mest omstridte deler av Det gamle testamente, f.eks at Adam og Eva er historiske personer (Matt 19,8 og Joh 8,44), at syndfloden var virkelig (Matt 24,37-38), og at profeten Jonas' forunderlige opplevelse fant sted (Matt 12,38 og 40) Mest påfallende bekjenner Han seg til Daniels bok; nettopp fra denne bok, som i dag blir så sterkt angrepet av vantroen, henter Han hovedbetegnelsen på sin egen person: Menneskesønnen (Dan 7,13-14;Matt 26,64) - ja Han forbinder seg med denne bok ved den eneste ed Han avlegger i sitt liv (Matt 26,63-64) Og hva fremtiden angår, venter Han sin personlige gjenkomst i herlighet (Matt 24,27-31) og den bokstavelige opprettelse av det Gudsrike profetene hadde forutsagt (Matt 29,28; Matt 25,31 flg;Apgj 1,6 og v-7) Det samme gjør Hans apostler."

Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 3

Som jeg har nevnt holder jeg på å studere en prekensamling av J.B Stoney fra Plymouth Brethren, hvor han skriver om Kristi forsamling. Her understreker han noe som er av særdeles stor betydning. Stoney skriver:

"Herren sier: Jeg vil bygge Min menighet. Han sier ikke: Jeg har bygget bygget den."

Menigheten er noe aldeles nytt i Den nye pakt. Den oppstår etter at Israel har avvist Jesus, den beskrives som en hemmelighet, et mysterium som har eksistert i Guds tanke siden før verden ble skapt. Apostelen Peter skriver om dette i 1.Pet 2,4-5: "Når dere kommer til Ham som er Den Levende Stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner bygd opp til et åndelig hus ..."

Gud har ikke forkastet sitt folk, jødene. Han har gitt dem helt spesielle løfter, både når det gjelder landet og folket. De løftene gjelder nå og i fremtiden. Men, som Derek Prince sier, Gud har to folk: Israel og de som utgjør menigheten.

Når du er frelst, er du blitt en slik levende stein, og disse levende steinene er det som utgjør Hans åndelige hus. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"... Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

I en ny serie med artikler skal vi se nærmere på Guds lengsel etter å bo blant sitt folk på jorda. Vi tar utgangspunkt i Den gamle pakt, for så å bevege oss inn i Den nye.

Bildet viser en Plymouth Brethren forsamling i Chadwell Heath i England i 1917.

Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 2

I går siterte jeg J.B Stoney (bildet) som sa at Guds Hellige Ånd fylte huset der de 120 var samlet på pinsefestens dag, og ikke veggene! Menigheten er ingen bygning, og det blir helt feil når vi ønsker velkommen til Guds hus på søndagens gudstjeneste. Gud bor ikke lenger i hus gjort av teltstoff eller stein. "Eller vet dere ikke," skriver apostelen Paulus, "at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv." (1.Kor 1,19) Kristus bor i sin forsamling, og den består av gjenfødte mennesker.

Jeg siterte Stoney på at det var to ting Den Hellige Ånd gjorde på pinsefestens dag: Han fylte huset der de 120 var samlet. Det skrev jeg om i gårsdagens artikkel. Det andre Ånden gjorde var å fylle hver eneste en av de 120.

I sin undervisning om forsamlingen sier J.B Stoney at vi aldri vil kunne forstå hva den kristne forsamlingen er, om du ikke forstår at forsamlingen er "en bolig for Gud i Ånden." Ikke bygningen, ikke huset, men menneskene som er fylt av Ånden: "I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden." (Ef 2,22) Jeg tror Stoney har aldeles rett, og jeg tror at dette er det dessverre ikke mange som ser. Det er bedrøvelig å se den manglende forståelsen av hva Guds menighet er. Hadde vi forstått den i vår individualistiske tid, så hadde mangt og mye sett helt annerledes ut. I dag skal man være kristen på egenhånd, et helt ukjent begrep i Det nye testamente.

I Matt 16,15-18 leser vi:

"Han sa til dem: Men hvem sier så dere at Jeg er? Simon Peter svarte og sa: Du er Kristus, Den levende Guds Sønn. Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i Himmelen. Og Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

"Det er første gangen vi støter på disse ordene: Min menighet," skriver J.B Stoney. I Det gamle tesatmente brukes ordet "forsamling". Stoney setter ordene fra Matteus 16 i sammenheng med Matt 14,10. Det har jeg aldri sett noen gjøre før, men jeg finner det svært interessant. I Matt 14,10 leser vi: "Så sendte han noen og fikk Johannes halshogd i fengslet." Hvilken sammenheng har så dette med Matt 16,15-18? Jo, sier Stoney: "Gjennom dette så Herren at Han kom til å bli avvist av sitt eget folk. Gud hadde bodd i skyen blant Israels folk, men herligheten hadde blitt borte. Det er fra nå av at Herren annonserer en ny struktur, og denne nye strukturen er Menigheten. Han sier: "På denne klippen vil Jeg bygge Min menighet." Denne klippen var Jesus Kristus selv."

Så skriver Stoney noe vi skal merke oss, og dette er viktig i en tid hvor enkelte ikke skiller mellom Israel som folk og Guds menighet i Den nye pakt. Stoney skriver:

"Herren sier: Jeg vil bygge Min menighet. Han sier ikke: Jeg har bygget den. Mange tror at menigheten har eksistert siden Abel. Det stemmer ikke. Det er noe helt nytt."

Jeg finner dette svært interessant. Vi må lære oss til å forholde oss til det Gud forholder seg til. I 1.Kor 10,32 leser vi:

"Vær derfor ikke til anstøt verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet."

Det er disse tre gruppene Gud forholder seg til; hver med sine lover og løfter.

(fortsettes)

Forsamlingen - Guds bolig og hvilested, del 1

I mitt eie har jeg en serie bøker skrevet av J.B Stoney, eller James Butler Stoney (bildet), født 13 mai 1814. De senere årene er Stoney, som hadde bakgrunn fra Plymouth Brethren, blitt gjenoppdaget av flere. Blant annet David Wilkerson, som trekker frem Stoney's sentrering om Jesus som et eksempel til etterfølgelse. Bokserien jeg har i mitt bibliotek er en prekensamling, og i bind 1 som jeg holder på med, finnes det en tale om forsamlingen - et yndet tema for våre Plymouth Brethren venner. Det har vært en fryd å studere dette tema sammen med J.B Stoney og se det lys han hadde over Skriften. Han tar utgangspunkt i Apgj 2,1-4:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de nle alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale."

Stoney beskriver pinsefestens dag som den dagen Den Hellige Ånd for første gang kom ned over oss, "og da ble Guds bolig etablert av Ånden." Han henviser til Ef 2,22:

"I Ham ble også dere bygd opp sammen med de andre til EN BOLIG FOR GUD I ÅNDEN."

"Gud har en bolig, et tilholdssted på jorden," sier Stoney og han legger til: "den etableres her i Apgj 2."

J.B Stoney peker videre på at det er to handlinger som utføres av Den Hellige Ånd i Apgj 2. Den første handlingen har med etableringen av forsamlingen eller menigheten å gjøre. Han henviser til vers 2: "Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt." Så sier Stoney:

"Det står ikke at den fylte veggene men 'huset der de satt.' Disse ordene må vi holde fast ved i vårt sinn, dette er forsamlingen, som Den Hellige Ånd knytter seg til."

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hører møteledere eller pastorer si: "Velkommen til Guds hus, det er så godt å være her i kveld." Dette er ikke bibelsk! Den kristne forsamlingen eller menigheten er ikke bygningen man samles i. I Den gamle pakt bodde Gud i en bygning: i tabernaklet eller Templet. Men slik forholder det seg ikke i Den nye pakt! Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, tar jo opp dette og sier klart og tydelig fra om hva som gjelder i Den nye pakt:

"Men det var Salomo som bygde et hus for Ham. Men Den Høyeste bor ikke i templer bygd med hender, slik profeten sier: Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette?" (Apgj 7,47-50)

Når vi snakker om kirkebygget eller møtesalen som Guds hus fordunkler vi sannheten om Guds forsamling. Guds hus, Guds hvilested er de som er gjenfødt. Guds Ånd bor i oss. Jeg hører med blant dem som er glad i kirkebygg. Det er fint å ha et sted å kunne samles, og som er innviet til å holde gudstjenester og møter. Men dette er ikke Guds hus!!! Det er kun en bygning. Det oppstår en rekke problemer når vi snakker om huset eller bygningen som Guds hus, blant annet fordi vi går glipp av det som er selve hovedsaken i Den nye pakt: det mysterium, den hemmelighet som har vært skjult fra før skapelsen av: forsamlingen, menigheten - den som er dyrekjøpt av Jesu blod.

(fortsettes)

Å være en del av menigheten, del 3

Her følger tredje artikkel fra Watchman Nee's (bildet) undervisning holdt for ledere innen "Den lille flokk", navnet på det nettverket av menigheter han var leder for i Kina, i 1948. Watchman Nee henviser her til det uttrykk som apostelen Paulus bruker om menigheten i Ef 2,19: "Guds husfolk."

"Vi må kjenne til at Gud har et hvilested, et bosted på jorden. Tanken om at Gud har et slikt bosted starter med Tabernaklet. Nå bor Han i menigheten, for menigheten er i dag stedet hvor Gud bor. Vi, de mange, er ført sammen til å bli Guds bosted. Som enkeltindivider er vi ikke det. Det tar mange Guds barn for å bli en Guds bolig i Ånden. 1.Pet 2,5 forteller oss: "... som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus."

Kan en troende bli et hus? Hvis det ikke er noen steiner som bygges oppå andre steiner, så er ikke det noe godt tegn, for det er et uttrykk for en ruin. Det taler om det som kommer etter at en dom er falt når ingen stein legges på en annen. La din stein bli bygd sammen med de andre steinene og du vil ha et hus.

Så snart man kommer til tro på Herren, blir man en av steinene i Guds bosted. Man er en stein, men inntil man relaterer seg til en annen stein, er man ubrukbar. Selv om man lever, vil man miste evnen til å bli nyttig og gå glipp av den åndelige rikdom så fremt man ikke føres sammen med andre steiner og blir Guds hvilested."

Så siterer Watchman Nee en mann han kaller Mr Stoney. Jeg formoder at det er J.B Stoney han sikter til. Watchman Nee hadde en periode god kontakt med Plymouth Brethren og en god del av hans undervisning er tydelig påvirket av brødrene. J.B Stoney (1814-1897) var en hengitt Herrens tjener, og det finnes mye bevart av hans undervisning. Selv har jeg i mitt eie 14 bind av hans prekener og øvrige undervisning, bøker jeg verdsetter høyt. David Wilkerson sier selv at J.B Stoney har vært en viktig påvirkningsfaktor i hans liv og tjeneste.

Sitatet som Watchman Nee henter frem er dette:

"Den mest vidunderlige ting skjedde etter at jeg ble frelst. En dag visste jeg at jeg var en del av det materiale som trengs for å bygge et bosted for Kristus. Det var herlig for meg."

Om dette skriver Watchman Nee: "Når jeg leste dette forekom det meg ganske ordinært. Jeg klarte ikke å se det vidunderlige i dette. Men når jeg gjenkaller dette i dag er jeg hjertens enig med det Mr Storney så, en vil om man forstår det han sier bli berørt ved å dvele ved innholdet.

Takk Gud, vi er virkelig det materiale som trengs for på bygge Herrens hus. Beholdes dette materialet for seg selv vil det bli ødelagt, å være uavhengig er å bli frarøvet de rikdommene Gud vil vi skal nyte. Hvis vi skal omfatte Gud trenger vi å bli ført sammen."

(fortsettes)

Evangelist fra Skottland grunnla Brødrasamkoman på Færøyene

I dag har jeg lest om William Gibson Sloan (bildet), evangelisten fra Skotland, som ble grunnleggeren av Brødrasamkoman på Færøyene. Dette er evangeliske menigheter som tilhører det som går under navnet Plymouth Brethren. Nå er jeg interessert i både Plymouth Brethren og Færøyene, så dette passet i grunnen veldig bra! Interessen for Færøyene er noe jeg deler med min kone, og vi håper begge en dag å komme dit. Jeg ble invitert for noen år siden, men sykdom gjorde det umulig for meg å reise.

Mens jeg leste om William Gibson Sloan oppdaget jeg at Brødremenigheten på Færøyene kan feire 130 års jubileum i år. Da ble nemlig den aller første Ebenezer Hall bygget i Torshavn. Brødremenigheten er forøvrig det nest største trossamfunnet på Færøyene, etter Folkekirken.

William Gibson Sloan ble født 4. september 1838 i Dalry i North Ayrshire i Skotland og han dør faktisk på sin fødselsdag i Torshavn i 1914. Han kom fra en katolsk bakgrunn, men kom tidlig i kontakt med Plymouth Brethren på hjemstedet. Begreper som "troende dåp" og "brødsbrytelse" ble aktuelle for ham, og etter en tid ble han døpt. Det skjedde etter at han reiste ut som misjonær for Traktatmisjonen til Shetland. Her kom han i kontakt med øyas baptister, ble som sagt døpt, og han feiret nattverdfellesskap med dem. Men han så aldri på seg selv som baptist.

I 1865 fikk han kall til å reise til Færøyene. Han hadde hørt om øya via fiskere på Shetland som hadde vært på Fæøyene. De kunne fortelle om det store behovet for evangelisk forkynnelse. Sloan virket også en tid på Orkenøyene. Færøyene var ingen enkel arbeidsmark for Sloan. Han møtte sterk motstand, blant annet fra sognepresten i Toshavn som holdt en serie foredrag hvor han advarte mot William Gibson Sloans forkynnelse. Avisenes leserbrevspalter var også fulle av angrep på Sloan fra andre prester og lutheranere.

Men i 1880 kom de første gjennombruddene ved at mennesker bøyde kne for Jesus, og lot seg døpe på sin bekjennelse. 12. november 1880 regnes som Brødreforsamlingenes fødselsdag da den første forsamlingen feiret nattverd for aller første gang. Etter denne dagen ble det grunnlagt forsamlinger en rekke steder på Færøyene, og Brødrasamkoman teller i dag oveer 30 forsamlinger. 12 prosent av befolkningen på Færøyene tilhører Brødremenigheten.

William Gibson Sloans giftet seg med Elsebeth Isaksen fra Geil, de fikk seks barn. Deres yngste sønn, Andrew, fulgte i sin fars fotspor og ble også evangelist på Færøyene. Elsebeth døde i 1939.

Brødremenigheten Ebenezer i Torshavn har egen nettside. Du finner den her:

http://www.ebenezer.fo/

Kristen friskole endelig godkjent i Sverige

Plymouthbrødrene har endelig fått en endelig godkjennelse av svenske skolemyndigheter.

Laboraskolen er en friskole i Långaryd i Småland som startet opp i 2007 med årsklassene 6-9, samt et såkalt industrigymnas. Skolen tilbyr et skolealternativ der barns- og ungdoms rett til et trygt og sikkert skolemiljø oppfylles og der verdigrunnlaget settes i sentrum. For tiden er det bare barn av foreldre som tilhører Plymouthbrødrene som går på skolen, men skolen er åpen for alle.

I en tid hvor det står en kamp om verdigrunnlaget i skolen er det flott at det finnes friskoler som ønsker å bygge på vår jødisk-kristne kulturarv. Jeg tror mange norske kristne følger Laboraskolen med interesse.

Du finner mer stoff her: http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=181325

http://www.laboraskolan.se/

Hva slags kirke vil du ha?

I forbindelse med høstens valg av menighetsråd i Den Norske Kirke, har man laget T-skjorter med tittelen: "Hva slags kirke vil du ha?"

Som om det var opp til oss hvordan kirken skal være! Den menighet som Kristus vant seg med sitt dyrebare blod, er ikke noe man fritt kan velge hvordan man vil ha. Det er ikke slik at man kan sette den sammen som man vil. Jeg ser at de ulike kandidatene presenterer seg og sine kampsaker (!). Den ene vil satse på det, den andre noe annet.

For å si det rett ut: Dette er ikke den menigheten vi leser om i Det nye testamente.

Jeg hadde bildet av denne t-skjorten i friskt minne da jeg satte meg ned med en bok skrevet av William Kelly: "Grundsandhederne for Guds forsamling." Boken er trykket og utgitt i Torshavn på Færøyene i 1982.

William Kelly (det lille bildet), var en av de sentrale skikkelsene blant de som blir kalt Plymouth Brethren. Han ble født i 1820 og døde i 1906, men det han skrev er fortsatt svært levende og svært aktuelt.

I denne boken kommer Kelly inn på det som skjer i Cæsarea Filippi, og som omtales i Matteus kapitel 16. Jesus spør disiplene sine hva folk sier om Ham. De kommer med ulike svar, mens Peter blir veldig personlig. Han sier:

"Du er Messias, Den levende Guds Sønn."

Du kjenner sikkert resten av historien. Jeg bet meg merke i noe William Kelly skriver:

"Og nu vender Herren sig til Simon Peter; og fra hans læber kommer en bekendelse, der vidner om et opriktig og trofast hjerte. Og Herren siger: 'Salig (lykkelig) er du, Simon Jonas' søn! Thi kød og blod (mennesket) har ikke åbenbaret dig det, men min fader, som er i himlene.' Det var faderen i himlen, som havde åbenbaret denne herlige sandhed, at der iblant dem, ikke alene var en udstødt nazaræer og ikke alene en Kristus; men den levende Guds søn. Og til denne bekendelse knytter Herren med det samme: 'på denne klippe vil jeg bygge min menighed.' Det var ikke blot at Herren var Messias eller Kristus, men på bekendelsen 'den levende Guds søn', at Herren ville bygge sin menighed."

Uthevelsen er min. Det er dette det dreier seg om. Den kristne forsamlingen, menigheten, er ingen organisasjon, men en organisme. Vi forstår ikke hva menigheten er for noe om vi bare ser på den intelektuellt. Det trengs åpenbaring.

Mennesker kan ikke fortelle oss hva denne hemmlighet, dette mysterium er, som var skjult siden tidenes begynnelse, men som er åpenbart i vår tid. Jesus sier det jo rett ut:

"For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (Matt 16,17)

Når Gud ved sin Hellige Ånd får åpenbart for oss hva menigheten virkelig er, og hvordan den er ordnet, da forstår vi at det er umulig å drive kampanjer for hvordan vi vil ha menigheten. Menigheten er nemlig Jesu Kristi menighet. Jesus sa det selv:

"... vil Jeg bygge Min menighet..."

William MacDonald - en sann Jesu etterfølger med stor kjærlighet til Bibelen

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som formante meg til å skaffe meg "True discipleship" av William MacDonald (bildet). Det må ha vært på den første Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland en gang på 1980-tallet. For meg var William MacDonald den gang et ukjent navn, men han skulle bli en jeg stadig vendte meg til for å finne grundig bibelundervisning.

William MacDonald (7.januar 1917-25.desember 2007) var bibellærer innen Plymouth Brethren. Og en særdeles grundig sådan. De er gjerne det de som tilhører den sammenhengen. Men William MacDonald hadde en tydelig gave som bibellærer, og hans undervisning stemte overens med eget levd liv. Han var en hengitt etterfølger av Jesus og satte djupe spor etter seg i andres liv.

William MacDonald tilhørte Calvary Bible Chapel i Fremont, California, USA. Historien til denne menigheten har en spennende bakgrunn. På vårparten i 1982 kom en gruppe unge menn som tilhørte Fairhaven Bible Chapel sammen for å be. De ønsket å plante en menighet etter nytestamentlig mønster i San Lorenzo i California. Uten at de hadde kjennskap til det, kom to menn sammen på ganske nøyaktig samme tidspunkt i Bethany Gospel Chapel i Oakland. De to mennene, Carl Knott og Don Robertson, hadde fått San Lorenzo lagt på sitt hjerte, og de inviterte William MacDonald til å be sammen med dem. Han, på sin side, foreslo at de tre skulle komme sammen for å samtale om muligheten for å starte et menighetsplanterteam.

Sent på våren i 1982 holdt så Fairhaven Bible Chapel et seminar om menighetsplanting, og William MacDonald ble invitert som en av talerne. I forbindelse med sin undervisning sa MacDonald: "Kanskje er årsaken til at eldre menn ikke planter nye forsamlinger at unge menn andri inviterer dem til å gjøre så."

Don Robertsen ble sittende å tenke på denne setningen, og da han skulle kjære MacDonald hjem, sa han: "Bill, jeg ønsker at du skal se på dette som en offisiell henvendelse til å gå sammen med oss for å plante en ny forsamling!"

William MacDonald svarte ja til dette. De neste månedene ble brukt til bønn og planlegging. Teamet bak menighetsplantingen spurte andre Plymouth Brethren forsamlinger i nærheten om deres velsignelse, og fikk den.

Den første søndagen i oktober ble satt for oppstart, i mellomtiden gjorde de klart det læremessige grunnlaget og uttalelser om skilsmisse/gjengifte, kvinnens rolle i forsamlingen og hvilke privilegier og hvilket ansvar medlemmene av forsamlingen skulle ha. Arbeidsmøtene ble så interessante at de varte langt ut over natten.

Et ektepar, Kathie og Howard Ormsby, åpnet sitt hjem og det kom så mange første kvelden at huset deres ble helt fullt. Naboer til Ormsby, åpnet hjemmet sitt for at den nye forsamlingen kunne feire nattverd.

Og slik er det blitt. Nattverd feires hver eneste uke, og de troende kommer sammen til bibelstudium, bønn, samtale og sosialt fellesskap. Nå har menigheten vokst så mye at et eget forsamlingslokale er reist.

William MacDonalds undervisning om den nytestamentlige forsamlingen finner du i filmen som presenteres nedenfor.

Den nytestementlige forsamlingen

Hør William MacDonald undervise om hva Bibelen sier om den nytestamentlige forsamlingen. Jeg deler nok ikke alle synspunktene, men det er veldig interessant å lytte til den grundige undervisningen om menigheten med en som har bakgrunn fra Plymouth Brethren. MacDonald underviser både om den universelle og den lokale menigheten. Dette er en undervisningsserie, og du finner resten på You Tube.

Guds bolig blant menneskene, del 1

Kanskje er navnet Charles Andrew Coates (1862-1945), eller C.A Coates som han gjerne ble kalt, et nytt bekjentskap for deg? Han tilhørte de såkalte "Brødrene", født i Bradford i Yorkshire, men bodde mesteparten av livet sitt Teignmouth i Devon, på sørkysten av England. Mesteparten av sin tjeneste som bibellærer var knyttet til dette området, mest sannsynlig på grunn av store helseproblemer.

C.A Coates hadde et sjeldent lys over Guds ord, særlig når det gjaldt forståelsen av den nytestamentlige forsamlingen.

"Det er svært viktig," sier C.A Coates, "at vi ser at Gud har et sted på jorda. Alle forstår vi at himmelen er Guds trone og bosted, men det jeg skulle ønske å klargjøre er at Gud har et sted på jorda hvor Han bor i sin nåde og med sin velsignelse og må jeg få legge til, i hellighet."

Så legger Coates til:

"Han har et sted på jorda hvor Han er kjent, og hvor Hans vitnesbyrd er tatt vare på. Guds hus er: den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15)

C.A Coates tar utgangspunkt i fortellingen om Jakob i 1.Mos 28,10-22; 1.Mos 31,13 og 1.Mos 35,1-15. "Ingen kan lese Skriften uten å se at Guds hus er et viktig tema både i Det gamle- og i Det nye testamente," sier Coates og så legger han til:

"Det er blitt sagt at den første gang noe nevnes i Skriften får vi selve nøkkelen til hele emnet, og jeg tviler ikke på at det er sant. Fra fallet til syndfloden fremkommer det ikke noe som viser at Gud har et sted her på jorda. Mennesket ble drevet ut av Edens hage, og kjerubene med det flammende sverd hindret adgangen til Livets tre. Jorda var under forbannelse på grunn av menneskets synd, og mennesket ble en omflakkende vagabond. Det som kjennetegnet troens menn på denne tiden var at de 'vandret med Gud,' noe som var tilfelle med både Enok og Noah. De forstod at Gud ikke hadde noe sted her, og de vandret med Gud og holdt seg adskilt fra den ugudelige verden. Noah forkynte rettferdighet og selve byggingen av arken var et konkret vitnesbyrd om den kommende dom."

Etter syndfloden ser vi verdenssystemet som den onde står bak, ta mer og mer form. Vi finner dette beskrevet blant annet i 1.Mos 10,9 hvor vi leser om Nimrod. Om han står det at han var en "mektig jeger for Herren". Han grunnla et kongedømme. Det andre vi skal merke oss er byggingen av tårnet i Babel. Gjennom dette forsøkte mennesket å skape seg et navn. Men det verste av alt var at den tjener som hadde erklært at jorden var Herrens, brukte den til å opphøye seg selv. Guds navn var ikke det høyeste og opphøyde på jorden. Så kommer kallet til Abraham, og løftet om landet og folket. Men det er ikke før enn i kapitel 28 at vi stifter bekjentskap med Guds lengsel og Guds ønske om et bosted på jorda.

(fortsettes)