Wiedenest - et sentrum for bibeltroskap

Det bibelteologiske akademiet i Wiedenest i Tyskland (bildet) er kanskje ikke så godt kjent i Norge. Men når jeg nevner navn som Erich Sauer og Johannes Warns, er det sikkert flere som nikker gjenkjennende. Mange kjenner forfatterskapet til Erich Sauer - da flesteparten av hans bøker er oversatt til norsk. Tre av dem finnes faktisk fortsatt i salg via Antikforlaget! Det gjelder både "Evangeliets morgenrøde", "Den korsfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns er kanskje mer ukjent, men Filadelfiaforlaget ga i 1964 ut hans banebrytende bok "Apostolisk dåp". For de som seriøst vil sette seg inn i det Bibelen har å si om dåpen, kommer man ikke utenom Johannes Warns.

Mens Sauer og Warns levde var bibelskolen i Wiedenest et kraftsentrum. Jeg ble derfor overrasket over at den fremdeles eksisterer den dag i dag. Om den holder samme standard som den gang, og er like nøye på å være en skole som har Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, vet jeg ikke, men jeg antar det når jeg ser hvem som står som eiere. Den eies så langt jeg kan se av Den evangeliske allianse og den delen av Plymouth Brethren som går under benevnelsen "Open Brethren". De står vanligvis for en bunnsolid bibelteologi.

Skolen har et eget nettsted som du finner her:

http://www.wiedenest.de/ueber-uns/geschichte.html

Jesus setter sitt autoritetsstempel på Bibelen

En av det 20 århundres fineste bibellærere var Erich Sauer (bildet). Han ble født i Berlin i 1889. I 1920 begynte han som lærer ved Wiedenst Bibel- og Misjonsskole, hvor hans undervisning gjorde ham verdenskjent. Sammen med en annen lærer på denne skolen, Johannes Warns, la han et grunnlag for bibeltro undervisning ikke bare for sin samtid, men gjennom sine mange bøker også for kommende generajoner. Sauer ble kjent gjennom sine bøker "Evangeliets morgenrøde", "Den korfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns skrev boken "Apostolisk dåp". Sauer hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren. I "Evangeliets morgenrøde" skriver han blant annet dette om det autoritetsstempel Jesus setter på Bibelen. Det er noe vi også bør ta med oss inn i vår tid, hvor enkelte setter spørsmålstegn ved dens endelige autoritet for liv og lære:

"Frelseshistorien står og faller, nei, den står, med den Herre Jesu Kristi autoritet. Det er et uimotståelig faktum at Kristus har bekjent seg til nettopp de mest omstridte deler av Det gamle testamente, f.eks at Adam og Eva er historiske personer (Matt 19,8 og Joh 8,44), at syndfloden var virkelig (Matt 24,37-38), og at profeten Jonas' forunderlige opplevelse fant sted (Matt 12,38 og 40) Mest påfallende bekjenner Han seg til Daniels bok; nettopp fra denne bok, som i dag blir så sterkt angrepet av vantroen, henter Han hovedbetegnelsen på sin egen person: Menneskesønnen (Dan 7,13-14;Matt 26,64) - ja Han forbinder seg med denne bok ved den eneste ed Han avlegger i sitt liv (Matt 26,63-64) Og hva fremtiden angår, venter Han sin personlige gjenkomst i herlighet (Matt 24,27-31) og den bokstavelige opprettelse av det Gudsrike profetene hadde forutsagt (Matt 29,28; Matt 25,31 flg;Apgj 1,6 og v-7) Det samme gjør Hans apostler."

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 3

Augustin fører arven fra Cyprian videre. I sitt hovedverk om Guds stat fremmer han den lære at det er bare i kirken man kan få syndernes forlatelse og da gjennom dåpen. Augustin kaller dåpen for "gjenfødelsens sakrament". Etter hvert kommer også skikken med faddere. Leo den store, biskop i Rom (440-561), mente at foreldrene kunne være faddere ved dåpen. Dette utvides senere til også å gjelde andre. Barnedåpen får nå mer og mer fotfeste, men fortsatt døper enkelte mennesker som kommer til tro. Dette får keiser Theodosios II til å forby det de nå kaller gjendåp under trusel om dødsstraff. Dermed starter en forfølgelse mot de som vil fastholde det nytestamentlige synet på dåpen, en forfølgelse som har vedvart opp til vår egen tid. Helt fram til det femte århundre ble både barn og voksne døpt. Etter denne tiden ble barnedåpen mer eller mindre enerådende, selv om det gjennom hele kirkens historie har vært grupper som har utført troende dåp.

Frem til 1311, altså i mer enn 1200 år foregikk dåpen med full neddykkelse. Det er pave Clemens V som på et kirkemøte dette året i Ravenna i Italia tillater at bestenkelse kan benyttes. Nå var ikke tanken om bestenkelse ny, da flere har nevnt denne muligheten i sine skrifter, men det er først med pave Clemens V at dette blir en kirkeskikk.

Vi ser i perioden fra keiser Konstantin og frem til pave Clemens V at man mer og mer forlater det nytestamentlige menighetssynet og blir en verdsliggjort statskirke. Man begynner å snakke om "kristne land", og det ble mer og mer naturlig å døpe barn for derigjennom å øve innflytelse på de nye generasjonene som vokser opp. Dåpen får dermed en mer og mer politisk betydning, hvor det er mulig å kunne kontrollere befolkningen.

Teologen og pastoren Johannes Warns som jeg siterte i den første artikkelen i denne serien sier dette om utviklingen fra aposteltiden:

"En objektiv historisk undersøkelse vil alltid vise at barnedåpen ikke er apostolisk, men at den først ble praktisert i løpet av det tredje århundret, og først i det sjette århundre begynte den å råde grunnen."

Med den kristne tro omgjort til kristendom som blir statsreligion ble alle andre som mente noe annet enn det staten godkjente, betraktet som heretikere, altså vranglærere. I Vest betydde dette i praksis avvikelse fra Romerkirkens tro. Allerede Augustin oppfordret staten til å gripe inn mot heretikerne eller det som også kalles kjetterne.

Den første lov som setter de som nå kalles gjendøpere utenfor er fra 377. Keiser Valentinian II, Theodosios if Arcadios gjentok med sterkere ord år 391 at den som vanhelliget den hellige dåp (les barnedåpen) skulle ekskluderes fra det menneskelige samfunn. Keiser Theodosios (408-450) utstedte ikke mindre enn 60 lover mot kjettere og gjendøpere!

Jeg vil anbefale å lese Ulf Magne Løvdahls bok "Den frie menighetens historie", som på en kortfattet måte tar for seg de ulike menighetene som ikke var en del av den "offisielle kirken". Plassen her på bloggen gir ingen mulighet til å ta dette mer nøye opp. Men, som jeg har vært inne på flere ganger på denne bloggen, er den forfølgelsen som skulle ramme de som sto for troendes dåp på 1300-1500 tallet et av de aller mørkeste kapitler i menighetens historie. Romerkirken, sammen med lutheranerne og de reformerte kirker, har blod på sine hender. Titusener ble drept på den mest bestialske måte, ved henging, grov mishandling, drukning og brenning på bål. Det gjaldt kvinner, menn og barn. Dette kommer jeg til å berøre i min kommende bok om anabaptistenes historie.

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 1

I spørsmålet om dåpens innhold og betydning har den tyske teologen og baptistpastoren Johannes Warns (bildet) hatt stor betydning for meg. I 1964 gav daværende Filadelfiaforlaget ut hans bok "Apostolisk dåp". Selv om jeg bare var en tenåringsgutt da jeg på begynnelsen av 1970-tallet leste boken, fikk jeg med meg mye av innholdet, og den var med på å overbevise meg om at troendedåp var den bibelske dåpen. Johannes Warns, som var prestesønn fra Østfrisenland og født i 1874, ble en av pionerene for bibelskolen i Wiedenest, og var en tid rektor for skolen. Da Warns døde ble den kjente bibellæreren Eric Sauer rektor på denne skolen.

Grunnlaget for Warns dåpsyn var Bibelen. Det kan i første omgang synes selvsagt, men er nødvendigvis ikke det. Om Bibelen sier Warns følgende:

"Den Hellige Skrift alene må være vår ledestjerne i alle ting som angår lære og liv. Alene Bibelen er i stand til å føre oss ut av meningenes kaos og inn i Guds-bestemt klarhet. Enhver som derfor ønsker å få en fast overbevisning i det meget omtalte spørsmål om dåpen, må før noe annet undersøke dette viktige emne i Skriftens lys.

For den troende er ikke Bibelen bare en samling troverdige dokumenter fra gamle dager, men den er en åpenbarelse av den levende Gud, en manifestasjon av den guddommelige vilje og ledelse og derfor en ubetinget autoritet. Om ikke den er i stand til å gi oss tilstrekkelig lys når det gjelder dåpen, så kan vi oppgi ethvert håp om noensinne å komme til klarhet i dette spørsmål. Men det vil ikke noen for hvem Bibelen er Guds ord våge å påstå. Det er derfor ingen unnskyldning om vi forblir i uvisshet, for de hellige skrifter er gitt oss for at vi skal søke svarene på ethvert uløst problem i dem. Over alle menneskelige meninger og fortolkninger må dette spørsmål lyde fra oss: 'Hva sier Skriften? Hva står skrevet?'

Når vi nærmer oss Det nye testamente for å få lys over dåpen, så vil vi finne at Herren, ifølge sitt løfte, ikke holder sitt lys og sitt klare vitnesbyrd tilbake."

I disse adventider hvor mye av tekstene som leses handler om døperen Johannes, er det interessant at det er den omfattende dåpsvekkelsen som døperen Johannes sto midt oppe i, og sen-jødedommens proselyttdåp som danner bakgrunnen for den kristne dåp. I denne sammenhengen er det viktig å merke seg følgende, og jeg siterer Warns:

"Johannes døpte 'angrende' syndere som bekjente sine synder. (Matt 3,6) Etter pinse døpte Jesu disipler 'troende' til en besegling av den tilgivelse de allerede hadde mottatt. Johannes dåp så fram til Guds lam, apostlenes dåp så tilbake på lammets fullkomne offer. Johannes forlangte sinnsforandring, mens apostlene forlangte ikke bare sinnsforandring, men også tro på Jesus som Messias og Herre. Korset og Jesu oppstandelse og den gjenløsning Han brakte, var de store emner for deres forkynnelse, mens Johannes pekte fram til disse ting."

En jødisk proselyttdåp var en engangshandling som markerte overgangen fra hedenskapet til jødedommen. Det var tre viktige handlinger som hørte med til det å bli en jøde: omskjærelse, dåp og ofringer. En ventet en radikal forandring hos den som lot seg døpe. Dåpen ble av jødene oppfattet som en inngangsdør til et nytt samfunn for de hedninger som lot seg døpe.

Vi ser her klare paralleller til det som skulle bli den kristne dåp. En kristen dåp er en dåp til Jesus i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Med den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente kommer dette enda tydeligere frem enn før:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn." (Matt 28,19)

Rekkefølgen her er ikke likegyldig. Alle folkeslag skal gjøres til disipler, og som en konsekvens av at de er blitt disipler, skal vi døpe dem. Dåpen kommer ikke først. Det som kommer først er at mennesker blir disipler, så døpes de og så skal vi lære "dem å holde alt det jeg har befalt dere." (v.20)

Jeg kikket i går på et av eksemplene på hvordan dette ble gjort i den tidlige kirkens historie, og vi finner eksemplet i Apgj 8. Der leser vi om vekkelsen i Samaria. Her er evangelisten Filip redskapet. Som en frukt av denne vekkelsen leser vi følgende i Apgj 8,12:

"Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, SÅ LOT DE SEG DØPE, både menn og kvinner."

Legg merke til følgende: Det var menn og kvinner som ble døpt. Det står ingenting i teksten om at barn ble døpt. De som ble døpt ble det fordi de "TRODDE Filip", og hvorfor trodde de ham? Jo, fordi han hadde "forkynt evangeliet". Det var evangeliet de trodde, og som en konsekvens av troen på evangeliets ord, blir de døpt. Dette understrekes senere i vers 14:

"Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria HADDE TATT IMOT GUDS ORD..."

(fortsettes)